Båndtvang og munnkurv

I dag trodde jeg at jeg ble utsatt for romantikk. I mange lange sekunder ble foten min befølt av en annen fot under bordet. Det var ingen tvil om at det var min manns fot, og hvis jeg skulle ha vært i tvil, forsvant den som snop en lørdagskveld da han sa: "Du bør kanskje vurdere å barbere føttene".

Skulle jeg liksom brukt hårfjerningskrem?

"Din kødd!" sa jeg.

Jeg er en frysepinn. Hvis jeg først blir litt kald - og det skjer ofte - blir jeg ikke varm igjen før jeg enten tar en skikkelig treningsrunde eller legger meg under pelspleddet mens jeg klamrer meg til en varmeflaske. Siden min mor i alle år har vært en intens ambassadør for tørre, varme føtters helsebringende effekt ("TA PÅ DEG ULLSOKKER!") har jeg gitt etter og bruker nå tøfler. Store, pusetøfler. Eller sauepelstøfler, for å være mer korrekt.

*

Jeg var ikke så fornøyd med svaret mitt på den grove fornærmelsen. Og det irriterte meg. Så jeg gikk en tur med bikkja for å pønske ut en hevn. Jeg holdt alle muligheter åpne: Fysisk avstraffelse, offentlig ydmykelse, total taushet, såret taushet og krav om dyr gave.

Det kan virke som en overreaksjon, men det er ikke den første fornærmelsen jeg har tålt i løpet av de siste dagene (og som jeg ikke har greid å svare knusende på).

Mens jeg gikk, hisset jeg meg litt opp og humøret var omtrent på nullpunktet da bikkja begynte å bjeffe på en hund som ikke hadde eieren sin i bånd. Eieren var en mann. I førtiårene. Uten hår og skjegg. Og før han åpnet kjeften, var han utpekt som min fiende nummer én.

I mangel av en annen mann i førtiårene. Uten hår (men heldigvis med skjegg).

"Det var da en sinna, liten type," sa den skallede kødden. "Han er ikke sint, han prøver bare å påpeke at bikkja di ikke overholder båndtvangen," sa jeg giftig. Vel vitende om at visse mannfolk aldri greier å la være å sette sånne som meg på plass.

"Nå er vel det ansvaret strengt tatt mitt," sa den vandrende dildoen. Med en utrolig provoserende mild, overlegen tone. Og et usannsynlig dumt smil som antakelig var plassert midt i trynet hans bare for å irritere meg ekstra mye.

"Så ta det da!" sa jeg unormalt surt, selv til meg å være. Uhøflige egoister får frem det verste i meg.

Etter det kan jeg ha sagt noe i retning av ganske nøyaktig dette: "Er du klar over hva som hadde skjedd hvis disse to hadde begynt å slåss når bare den ene var i bånd? Plukker du opp etter den bikkja di når du ikke engang vet hvor den skiter? Vet du i det hele tatt NOE om hundepsykologi? Og vet du NOE om regler rundt båndtvang? Vet du hvor mange fuglefostere som er DREPT på grunn av folk som ikke overholder båndtvangen? Vet du i det hele tatt noe som helst eller er du bare opptatt av slenge dritt om føttene mine?"

Og cirka ved ordet "dritt" innså jeg at jeg kom til å fortsette setningen med "føttene mine", men det var ikke mulig å forhindre det. Derfor snudde jeg meg med nesa i sky og gikk før jeg var ferdig med å si "mine" og håpet at han ikke hørte hva jeg sa.

Siden jeg var såpass fremsynt at jeg i det minste var klar over hva som kom ut, var jeg så vidt i stand til å gjøre diksjonen litt dårligere. "Føttene mine" ble litt grøtete formulert, men jeg innser jo at han må ha blitt enda mer forvirret hvis han trodde jeg anklaget ham for å slenge dritt om (gud forby) nøttene mine.

Det mekaniske virket bedre enn det intellektuelle, men det hadde jo vært en fordel om de to var enda mer koordinerte. Jeg antar at egenskapene hører til i hver sin hjernehalvdel, og at jeg kan skylde på en hjerneskade.

Den båndløse idioten sa ikke mer. Jeg vet ikke om han hørte det der med føttene mine, men jeg antar at han allerede hadde satt meg i en bås for gærne kjerringer. Noe jeg i ettertid kan forstå.

Min bestemte retrett ble ikke så bestemt som jeg hadde tenkt, for den lille, sure pelsdotten jeg dro på, var ikke ferdig med utskjellingen sin. Han sto med fire ben fast plantet i bakken og bjeffet som om han skulle hatt rabies.

Da jeg kom hjem, hadde jeg bestemt meg for total taushet som straff. Og det er vel sikkert lurt av flere grunner.

Heltinnen

Miss Marple er et forbilde. Så søt og god, men likevel med en evne til å be folk om å dra til helvete på en sånn måte at de gleder seg til å dra. Og ikke minst er hun veldig, veldig smart.

Med litt flaks og målrettet innsats kan jeg bli som Miss Marple. Jeg har allerede et par fysiske likheter; et litt fugleaktig uttrykk i fjeset, grått hår og rynker på halsen. Slikt skal man ikke undervurdere; det virker ufarlig og når folk tar ned guarden fordi de tror de står overfor en tussete, gammel dame, slår vi til. Jeg og Miss Marple.

"Never underestimate the power of the obvious," sier Miss Marple.
Selvsagt.

Jeg liker også å tro at mine evner til å se sammenhenger og konspirasjoner samt mitt øye for detaljer gjør at Miss Marple og jeg er ganske like.

Fortiden vår er imidlertid nokså ulik, men så lever vi jo også i ulike verdener. For ikke å snakke om at jeg lever og hun er Agatha Christies oppdiktede heltinne. Hun er en peppermø som mistet sin livs kjærlighet under krigen og det skjedde gudskjelov ikke meg. Hun er glad i strikking og hagearbeid, og jeg dreper en hver plante som får øye på meg. Helt uten å prøve.

*

En av favorittblomstene hennes er liljer. Jeg fordrar ikke liljer. Jeg får migrene av lukten og flekker på klærne av pollenet. Hvis jeg får liljer, er det første jeg gjør å klippe av støvbærerne og kaste dem. Dagen etter går resten av blomsten samme vei. Hvis noen kjøper liljer i min begravelse, kommer jeg tilbake for å spøke for dem. Liljer er en usmakelig, uanstendig vekst som gir seg ut for å være en blomst, men som egentlig bare er en plageånd.

*

Miss Marple er dessuten veldig lett å glede. Der sliter jeg litt. Hun kan fryde seg over alt fra en kopp te til landsbyens amatørteater; jeg hadde fått utslett av å måtte lide meg gjennom første akt.

Miss Marple reiser også veldig lett. Hun labber rundt i fornuftige sko, ullstrømper, tykke morgenkåper, hatter og en masse søte ulljakker og blondebluser, men likevel får alt plass i en liten koffert den gamle, gebrekkelige damen klarer å bære selv. Jeg må ha hjelp av to sterke menn hvis jeg skal overnatte mer enn to netter. Til bæring, altså.

*

Når jeg leser gjennom det jeg har skrevet, ser jeg at jeg er ganske langt fra mitt forbilde, og jeg er sannelig ikke sikker på om jeg overhode kan bli som henne. Det er i så fall ganske ergelig. Jeg hadde virkelig sett for meg at jeg skulle bli en elskelig, gammel dame som ruslet rundt og løste mysterier i gamle engelske herregårder og små slott.

Jeg har tatt en realitetssjekk og funnet ut at jeg 1) ikke er særlig elskelig og at det sannsynligvis må en lobotomering til for at jeg skal bli sympatisk nok til å snakke med fremmede uten at de ser etter nærmeste nødutgang og 2) ikke har en eneste venn eller bekjent med et engelsk slott. Ikke engang et lite søtt hus i en landsby, kan jeg oppdrive.

Jeg er heller ikke fan av fornuftige sko og ullstrømper. Hatt kler meg ikke og hvis jeg har på meg blonder, ser jeg ut som en transvestitt. Miss Marple har ikke noe i mot å overnatte hos dem hun besøker, og denne nærheten til offer og skurk, er naturligvis en vesentlig suksessfaktor.

Hvis jeg hadde blitt tilkalt for å løse et mysterium, hadde jeg selvsagt tatt inn på nærmeste firestjerners hotell. Delvis for å få være i fred når jeg ville - noe som stadig hadde skjedd, ettersom jeg ikke er så sosial etter klokken fem - og delvis fordi jeg ikke vil trenge meg på. Jeg har jo heller ingen garanti for at mysteriets lokaler har den påkrevde standard. Som for eksempel flislagt bad og god seng.

*

Jeg tror faktisk jeg er mer lik Poirot enn Miss Marple. Han er riktignok langt mer snobbete enn meg og litt mer omfangsrik, men det vil falle meg enkelt å gjøre noe med. Om noen år skal jeg vel til og med klare å gro en bart.

Enchanté.

Hercule og jeg har også samme smak i arkitektur. Funkis ruler.

Mitt liv er en inkurie

Vi er en familie som ser på TV mens vi spiser middag. Det er sjelden vi klarer å følge med på det som vises, for når vi ikke har mat i munnen, kommenterer vi alt vi ser. "Ha! Se på den skjorten!" "Å, nei! Nå kommer den teite reklamen igjen!" "Hvor har du sett han der? Si det fort!" "Det er Kevin Spacey!" "Nei! For siste gang, det er Russel Crowe!"

Noen ganger kommenterer vi det vi ser selv med mat i munnen, men da skal filmen eller reklamen være usedvanlig dum. Den siste reklamen for Vanish er en reklame som kan få meg til å kritisere høylytt selv med mat i munnen. Gud bedre, den er teit. "Jeg har en ambisjon om å ha helt hvite håndklær". Skyt meg nå.

Det er jo litt spesielt at et vaskemiddel som skryter på
 seg å ha "intelligente flekksøkere"har så absurde, uintelligente reklamer

Som regel liker jeg og min mann de samme filmene, og hvis vi ikke gjør det, er det jeg som gir meg. Det er to grunner til det. For det første blir hele filmopplevelsen min ødelagt hvis jeg må sitte å høre på kommentarer han tror er ironisk morsomme eller sukking og stønning over det han synes er kjerring-tøv (han synes Sarah Jessica Parker ser ut som en hest, og må alltid kommentere det), og for det andre vil en film han liker bidra til at han masserer meg i hodet helt uten å reflektere over at tiden går.

*

Filmen "Wall Street" står høyt i kurs (ha!) hos min kjære og den gikk på TV2 Zebra mens vi spiste i går. Sitater fra filmen kommer som perler på en snor flere ganger i året. "If you want a friend, buy a dog" er ett eksempel. At dette skal være en av favorittfilmene hans, er egentlig litt rart, ettersom den er full av ryggesløse skurker og dårlig moral. Gordon Gekko er et slags motstykke til min mann. Det eneste Gekko og min mann har felles er en fascinasjon for Sun Tzus "The art of war".

"Every battle is won or lost before it is ever fought" sa den gamle kineseren - på kinesisk, vil jeg tro - men Gekko og mr. Frisch nikker energisk og er så enig, så enig.

*

Jeg bryr meg ikke så mye om verken aksjehandlere eller avdøde kinesere bare jeg får det som jeg vil. Og det får jeg jo som regel. Men denne lange rekken av seiere som har preget livet mitt (vel), har gjort meg sløv. Det er bare å innrømme det: Det siste jeg ønsket meg, var en boks med Prim. Jeg har nemlig akkurat slikket innsiden i den forrige boksen jeg ønsket meg.

"Hvor ble det av innholdet i den forrige boksen?" spurte min mann. Dagens dummeste spørsmål. (Og det var i konkurranse med spørsmålet "Treffer du bakken, eller?" da jeg lå i hengekøyen.) Trodde han at jeg hadde gitt pålegget til bikkja? Brukt det som solkrem?

"Det forsvant ned i magen min ved en inkurie," svarte jeg. "Hva betyr det?" ville han vite. Dagens andre dumme spørsmål. "En inkurie er noe som skjer mens du ikke tenker over det. En slags forglemmelse," sa jeg og det gikk opp for meg at det er en helt korrekt beskrivelse. Jeg kan rett og slett ikke helt huske hvordan det skjedde. Jeg tror forresten store deler av livet mitt er en inkurie. Og det er jo ikke bra.

*

Jeg kan ikke fortsette sånn. En ting er jo at jeg stapper trynet fullt av kalorier uten engang å nyte det mens det skjer. En annen ting er at jeg bare husker brøkdeler av de 44 årene jeg har levd.

Mitt første minne er at jeg satt på skuldrene til min far og slo ham i hodet mens jeg sang "Dompappen, dompappen" og lo så jeg ristet. Jeg kan ha vært rundt ett år.

Etter det er det nesten helt blankt frem til jeg ble fire år og vinden tok meg. Jeg husker at jeg svevde over bakken og at jeg lurte på om jeg bare kom til å stige eller om jeg ville falle, og hvilket av de to alternativene jeg ville foretrekke. Jeg husker ikke at jeg landet, men det må jeg jo ha gjort, tatt tyngdeloven i betrakting og det faktum at jeg sitter her nå.

Dette skjedde mens vi bodde i Stavanger, og på Jæren blåser det som kjent bort fem høns på en stille dag. Ingen løfter et øyelokk over en fireåring i en rød regnfrakk som flyr to, tre meter over bakken i den delen av landet.

Jeg har bare glimtvise minner fra min tid i Stavanger og jeg kan ikke plassere disse minnene før eller etter det luftige svevet mitt. Sannsynligvis skjedde det før, for jeg har en mistanke om at jeg kan ha landet på hodet.

Et svært tydelig glimt er meg (ca tre år, vil jeg anta) og en gjeng med hippier som satt på trappen ved Domkirken midt i Stavanger sentrum. Min tante flørtet med ideene bak "make love, not war" samtidig som hun passet meg mens mine foreldre var på jobb.

For at jeg skulle gli inn i mengden av hasjrøykende, usunn norsk ungdom uten å måtte røyke, hadde min tante kjøpt en lilla kaftan-sak i størrelse XXXXS med små speil og psykedeliske broderier. Helt identisk med den hun hadde. To rålekre, fredselskende, ikke-røykere, var vi. Og jeg var kul for første og siste gang i mitt liv. Så vidt jeg kan huske, da.

Den alternative, lilla kreasjonen fikk imidlertid en kort karriere da min mor fant den i skapet. Det gjorde også min karriere som hippie-maskot.

Til tross for min oppvekst i Unge Høyre og Folk og forsvar, har jeg alltid hatt en indre hippie som gjør at jeg gang på gang kjøper flagrende gevanter som aldri blir brukt.

*

Søttitallet var kult. Åttitallet var litt tragisk. Motemessig sett. Det er derfor synd at minnene mine nærmest er borte fra 1972 til 1982. Jeg har prøvd å glemme rosa pusegensere og mintgrønne plastøredobber, permanetkrøller og skulderputer, men i kveld kom alt tilbake med Gordon Gekko.

Kanskje jeg må begynne å skrive dagbok for å få med meg det som skjer rundt meg? Det kommer til å være fort gjort hvis dagene fortsetter som i dag: "Spiste frokost, la ut bloggen jeg skrev i går, solte meg, tok et bilde og la det ut på Instagram, hørte mannen min si noe dumt og la det ut på Facebook, leste litt, ba min mann kjøpe mer Prim, spiste Prim, solte meg mens jeg hadde en sang fra reklamen til Unibet på hjernen, skrev noen tekstmeldinger, trente, tok en dusj, skrev en blogg, spiste middag mens vi så på Wall Street, så litt håndball mens min mann ryddet av bordet, ble massert i hodet mens vi så siste del av Wall Street, la meg." Omtrent identisk med samtlige dager denne ferien.

For et usannsynlig kjedelig liv. Jeg må gjøre noe drastisk. I morgen skal jeg be ham kjøpe Nugatti. Også skal jeg forlange at vi ser på Sex og singelliv. Og når Vanish-reklamen kommer skal jeg knuse TV'n. Det vil bli husket.

Oljefond og klypedyr på hjernen

Mens Yngve Slyngstad prøvde å forklare NRKs seere hvorfor Oljefondet - eller Statens pensjonsfond utland - har tapt 2,2 prosent av hele fondet bare siste kvartal, satt jeg og lurte på hvordan jeg skal få bukt med verdens innsekter. Klypedyr sto øverst på listen.

Jeg lyttet til Slyngstad og lurte på om journalisten kunne lokke ut en forklaring på hvorfor de har gjort det dårligere enn referanseindeksen sin. Kunne de ikke bare ha gjort akkurat det samme som referansene? Bare hermet? Sparket alle som satt der og skulle være smarte og erstattet dem med en middels spill-PC?

En middels spill-PC

Aksjemarkedet har ikke gått glipp av noe i meg, jeg gjør meg bedre med en sammenbrettet avis enn med en hodet fullt av avanserte algoritmer og analyser.

*

Rett før jeg ble vitne til Slyngstad og hans dype stemme som slett ikke gjorde meg noe klokere (det kan skyldes stemmeleiet hans - dype stemmer fascinerer meg og var en sterkt medvirkende årsak til at jeg fattet interesse for min mann for snart 16 år siden) - altså rett før det, hadde jeg spylt ned et klypedyr i kjøkkenvasken ved hjelp av ti-tolv liter glovarmt vann.

Man kan ikke være for sikker når man skal drepe skumle dyr. Jeg lurer på hvor mange liter som skal til for å drukne en bjørn, forresten. Kanskje jeg heller bør skaffe meg et skytevåpen av noe slag.

*

Skal man bekjempe en fiende, må man ha kunnskap. Og det første jeg trengte å finne ut, var om klypedyret er så farlig som det ser ut. Kort fortalt: Nei. Det er det ikke.

Med mindre du er en lus.

Klypedyret har dessuten et forhistorisk levesett; det er kvinnene som tar seg av barn, hus og hjem. Mennene driver mest dank, tror jeg. Eller så flyr de rundt og leter etter smårips. Som i ripsbusker, altså. I håp om å finne lus. Vel. Flyr og flyr. De kryper mest:

For evolusjonen har liksom oversett klypedyret. I tillegg til at de fremdeles har et ytre som bare gir deg lyst til å mose dem så snart de viser seg, har de et par utrolig upraktiske vinger. Hvis et klypedyr vil ut og fly, må vingene først tas frem fra et slags deksel, også brettes ut opp mot førti ganger. For å få dem ned igjen under dekselet, må de brettes like nøye tilbake.

Og hvem gidder det, liksom? Det finnes en hel masse mennesker som ikke engang gidder å brette handleposer. Bare i min familie er det 75 prosent som ikke bretter plastposer selv om det er utlovet en pris på hodet til dem som ikke gjør det. 

120 pent sammenbrettede plastposer

Klypedyret har også et veldig uheldig latinsk navn: Dermaptera. Det høres ut som en krysning mellom et gresk drama og en dårlig reklame for hudkrem. Beklager, klypedyr. Dere er rett og slett en bortkastet og brysom del av næringskjeden.

Etter at jeg fant ut at klypedyr ikke er farlige, mistet jeg helt respekten for dem. Jeg kunne risikert å børstet dem bort med fingrene hvis jeg ikke hadde kommet over følgende rykte: I gamle dager trodde man at klypedyr krabbet inn i ørene på mennesker om natten for å gjøre jævelskap.

Man skal lytte til rykter, for det er sjelden røyk uten at det enten har vært eller er full fyr. Og når det gjelder historier som har gått fra munn til munn i flere generasjoner, mener jeg at vi skylder de som bygde landet å lytte til dem. Dessuten kom jeg på at jeg en natt for et par uker siden våknet uten en av de oransje øreproppene jeg er avhengig av for å sove hele natten gjennom.

Jeg har enda ikke funnet den, og jeg er nokså sikker på at den ikke har gått innover. Kan det rett og slett ha vært et klypedyr som har spist seg gjennom den for å komme inn i hjernen min og legge egg?

Jo mer jeg tenker på det, jo mer kjenner jeg at det klør. Og nå synes jeg jammen at jeg hører dem også, men det kan være lyden av oljepengene våre som renner ut. Jeg vet ærlig talt ikke hva som er verst.

Kvinnelige former

At menn mener biler og kvinner likner, er kjent, men hvordan biler og kvinner likner, har jeg enda til gode å få en forklaring på.

"Mener du at jeg likner på bilen din?" spurte jeg etter at han panegyrisk hadde beskrevet formene på bilen sin, en rød Corvette fra 70-tallet. Akkurat da fikk han en telefon. Og det var nok heldig.

Da jeg skulle gå ned i garasjen for å ta et bilde,
var  bilen borte, men den på bildet er helt lik

Jeg har snudd og vendt på meg, lagt meg ned og stått på hodet foran speilet, men jeg kan ikke se at jeg likner på en rød Corvette på ett eneste sted. Det eneste måtte være nesen. Etter en solrik dag.

Formmessig har jeg derfor konkludert med at jeg ikke likner noe som helst som er laget i glassfiber, men helsemessig er Corvetten og jeg likere enn jeg liker å tenke på. Og siden jeg stort sett benytter leger og spesialister på Volvat, er Corvetten og jeg nesten like dyre i drift også. Heldigvis leder den med noen tusen. Noe annet ville vært tragisk for min del.

Den stakkars bilen er ikke så tøff som den ser ut. Den er stadig litt småsyk, men ikke verre enn at den er EU-godkjent, altså. Akkurat det kostet oss riktignok en del tusen, men nå er har den like mye rett til å bevege seg rundt som alle andre. Ytringsfriheten benytter den også. Vel så ofte som oss andre. Noen ville kalt det et helvetes bråk, min kjære smiler som om han skulle vært normal og sett et lite barn eller en vakker blomst.

*

I likhet med bilen, har jeg også vært litt småsyk, men etter litt bistand av spesialister innenfor gynekologi, kirurgi, kardiologi, radiologi, anestesi, dermatologi og hematologi det siste året, er jeg frisk som en gyngestol. Jeg knirker litt, men det betyr bare at jeg er i live og fornøyd.

Corvetten og jeg er høyt elsket av samme mann. Jeg tør ikke spørre hvem av oss som leder, særlig ikke etter at vår sønn spurt sin far om hva han ville ofret hvis han måtte; bilen eller bikkja. Min kjære presterte å sette opp et regnestykke og sa at han ville ofret bikkja. For som han sa: "Vi får kjøpt en ny for 12.000 kroner".

Det svaret medførte et dramatisk fall i anseelse, og i likhet med en høyt elsket familiehund, kan man heller ikke sette en pris på det. Det verste er at han ikke angrer (som en hund) på svaret. Han er fremdeles enig med seg selv og viser til det ubarmhjertige regnestykket hver gang.

En ny kone kunne han antakelig fått gratis, så som sagt; jeg er smart nok til ikke å spørre hvem han ville reddet hvis han bare hadde én badering. Han hadde garantert prøvd å feste den rundt midjen på bilen.

Men i dag fant jeg ut at jeg har ett fortrinn: Corvetten lekker, og det gjør ikke jeg. Og med det bikker vel regnestykket i min favør, tenker jeg.

Griseromper og blanke ting

Stømmen skulle kobles ut fra klokken 11.30 til 14.00, og jeg ble helt apatisk. Det virket som om alt jeg kunne tenke meg å gjøre var avhengig av strøm; dusje og vaske håret? Nope. Ingen føner. Spise restemat fra i går? Nix. Microen lot seg ikke starte. Riste brødskiver? Dessverre. Brødristeren er fra dette århundret.

Heldigvis kom solen glimtvis frem, og jeg kunne sette meg ut. Utstyrt med pelspledd og ulljakke. Og en bok. Etter fem minutter gikk jeg inn for å hente papir og penn. Jeg hadde nemlig gutta som tok strømmen bare ti-femten meter unna meg, og de snakket så spennende at jeg bare måtte notere. I læringsøyemed, selvsagt.

Jeg døpte dem umiddelbart Pompel og Pilt. Begge hadde stolpesko med pigger og masse utstyr som hang ned fra beltene. Veldig stilig.

Reparere, separere, fakturere, dividere, korrumpere

Jeg gledet meg til å lære mye nytt, ikke minst studere fagspråket. Ordentlige navn på det jeg kaller dingser, greier og ting har alltid interessert meg. Dessuten; Hvis man har plukket opp et par fraser fra fagområdet til den man snakker med, får man en hel masse ekstrapoeng. Og jeg trenger alltid ekstrapoeng.

Neste gang du snakker med en bilmekaniker, kan du jo nevne at du tror du har litt trøbbel med kaliperen din. Han vil bli SÅ imponert. Jeg lover.

Nå så jeg frem til å kunne konversere en elektriker en gang i fremtiden. Jeg satt klar med pennen min:

Pompel (som sto på bakken): Hva er forskjellen på den blanke og den andre?
Pilt (som hang oppe på stolpen): Produsenten.
Pompel: Åkei.

Pilt: Kan du sende meg den piggen?
(Pompel fester noe til et tau og sender det opp.)
Pilt: Nei, ikke den pigg-piggen. Den piggen som er blank på den ene siden.
Pompel: Hæ? Å, ja, den!

Pompel: Er'e no' mer du trenger?
Pilt: Nei.

(halvannet minutt etter)

Pompel: Er'e no' mer du trenger?
Pilt: Nei, men du kan jo begynne på den andre stolpen.
Pompel: Åkei.

Pilt: Kan du gi meg den blanke?
Pompel (som fremdeles var på bakken): Åssen blank?
Pilt: Den som hører til den klemma du brukte i stad.
Pompel: Åkei. Eriksen?
Pilt: Nei, den andre.
Pompel: Åkei.

Pompel: De var strøkne!
Pilt: Hæ?
Pompel: DE VAR STRØKNE!
Pilt: HÆ?
Pompel: Ikke no'.

Pompel (som enda ikke hadde kommet seg opp i stolpen): Er'e no mer du trenger?
Pilt: Nei.
Pompel: Åkei.

(halvannet minutt senere)

Pompel: Er'e no mer du trenger?
Pilt: Nei, det går greit.
Pompel: Da går jeg opp.
Pilt: Fint, det.

Pilt: Eller jo, jeg trenger en pigg-blank.
Pompel: Åkei.

Pilt: Nå sendte du den pigg-piggen igjen.
Pompel: Åkei.

Pompel (endelig oppe i en stolpe): Kan jeg kjøre E rett innpå denna?
Pilt (som hadde krabbet ned fra stolpen): Nei, det kan du ikke. Bare klipp av den blanke slik at de ikke stikker ut. Vil du at jeg skal komme opp eller no?
Pompel: Nei, da.

Pilt: Har du tau? Eller drill?
Pompel: Ja.

Pilt: Kanskje griserumpa er større, men det ser du med en gang du prøver.
Pompel: Åkei.

Pilt: Bare klipp av den blanke så den ikke henger ut.
Pompel: Åkei.
Pilt: Skal jeg komme opp?
Pompel: Nei.
Pilt: Har du tau?
Pompel: Ja, og drill.

En dame kommer forbi: Får vi strøm igjen snart?
Pompel: Den kommer nok.
Damen: Fint, for jeg fikk ikke opp garasjeporten og da fikk jeg ikke ut bilen.
Pompel: Åkei.

Pompel (til Pilt som står på bakken): Ser du hvor den porselensbiten ble av?
Pilt: Den falt rett ned.
Pompel: Vi lar'n ligge.

Pilt: Husk at du må ha L1 på toppen.
Pompel: Ingen som var trefase?
Pilt: Jo, denne.

Pompel: Faen!
Pilt: Kanskje du kan putte griserompa helt inn?
Pompel: Åkei.

Pompel: Kan jeg få opp Eriksen?
Pilt: Du kan få opp Eriksen, vil du det?
Pompel: Åkei.
Pilt: Har du endefestet der oppe?
Pompel: Ja.

Pilt: Du kan godt skru griserompa enda lenger inn. Var den hard?
Pompel: Ganske hard på slutten, ja.

Pompel (ser på ledningsspennet over veien): Ganske bra høyde over veien, i alle fall!
Pilt: Høyden er bra. Det er det ikke noe å si på.

Pompel: Det er grei høyde nå.
Pilt: Det ser du nesten best der oppe fra.
Pompel: Åkei.

Pompel: Jeg ser det er en fin sving på'n.
Pilt: Ja, det er fin sving.

Pompel: HÆVETE!
Pilt: Hæ?
Pompel: HÆLVETE! Kabelen er en centimeter for kort!
Pilt: Å, ta i nå.

Pompel: Nei, den er for kort. Hælvete.

(etter fem minutter og mye rugging på stolpen)

Pilt: Noen ganger er det enklere å la endestykket ligge rett i griserompa.
Pompel: Åkei.

OG DET SIER DU FØRST NÅ, DIN KØDD! holdt jeg på å skrike. Jeg fulgte jo med på dramaet i åndeløs spenning.

Pilt: Brettet du null'en helt tilbake?
Pompel: Ja. Den som var helt blank?
Pilt: Flott, flott. Da går vi videre.
Pompel: Åkei.

Etter en kort vurdering har jeg bestemt meg for å unngå å snakke fag med elektrikere. Jeg tar rett og slett ikke sjansen på å spørre om de foretrekker at endestykket ligger rett i griserompa, og hvis jeg vil snakke om blanke ting, snakker jeg heller med en gullsmed.

Parkert

Jeg er ikke langsint. Men hvis jeg møter igjen kjerringa som stjal parkeringsplassen min på Festplassen i Bergen i september 1996, blir det bråk.

Det var fullt over alt, og jeg hadde bestemt meg for å stå stille til noen kom og flyttet en av de tre nærmeste bilene. Uansett hvor lang tid det tok. Jeg var lei av å kjøre rundt.

Etter en evighet kom endelig 120-åringen som eide den nærmeste bilen. Han brukte en halvtime bare på å sette bilen i revers, men det var greit, for jeg visste at det var min tur snart. Gamlingen hadde så vidt fått bilen ut av den etterlengtede plassen, da en blond bimbo stjal den rett foran nesen min.

Da jeg gikk ut av bilen for å spørre hva i helvete hun tenkte på, kom hun meg i forkjøpet og sa «Ja, jeg vet at du sto og ventet, men det var en annen som stjal den plassen jeg skulle hatt.».

Jeg ble så paff at det eneste jeg greide å gjøre var å gå og kjøpe poteter. Og siden jeg fremdeles er rystet - 16 år etter - er det vel ingen som kan klandre meg for om jeg ikke er helt sikker på at de potetene ikke ble plassert inne i eksosrøret på bilen hennes. Men det kan ha skjedd.

Ikke kødd med meg!

Jeg har aldri fått andre bøter enn parkeringsbøter. Til gjengjeld var det noen år det ble en del av dem, men etter at regnskapet gikk i min disfavør; det vil si at jeg betalte mer i bøter enn det jeg sparte på å ikke betale for å stå parkert, begynte jeg å putte mer penger på automatene enn det jeg trodde skulle være nødvendig. For når man er ute på shopping bør man egentlig alltid ta høyde for at drømmekjolen åpenbarer seg i det parkeringstiden løper ut.

Overraskelsen min var derfor stor da jeg kom tilbake gode ti minutter før tiden og fant en bot på 500 kroner under viskeren. Lappen lå synlig i ruten, og alt skulle være i skjønneste orden. Men nei, da. Parkeringsvakten mente at jeg hadde parkert på en reservert plass, og da hjalp det ikke å betale, mente parkeringsselskapet.

Jeg mente imidlertid at den plassen jeg sto på var en av mange som var åpent for almuen.

Deretter startet en lang prosess med brevveksling både med selskapet og parkeringsklagenemnda. To ganger svarte nemnda at denne saken var så klar at de ikke engang gadd å behandle den. Selv om vi hadde skaffet fotobevis og tegninger som viste at stedet bilen min sto var en såkalt betal-plass.

Da vi spurte selskapet hvem som eide plassen jeg hadde stått på, svarte de at det var ISS. Vi sjekket med huseier, og fikk bekreftet at det ikke fantes avtale om utleie av parkeringsplass til et selskap med navnet ISS.

Da gikk det et lys opp for meg, og vi dro på befaring igjen. Jeg hadde nemlig parkert midt mellom plass nummer 154 og 156; altså på 155.

155 hadde altså blitt til ISS.

Idioten av en parkeringsvakt hadde muligens dysleksi, men hvilken unnskyldning de andre - for eksempel lederen for parkeringsklagenemnda Leif N. Olsen (aka UP-Olsen) - hadde, aner jeg ikke.

Enden på den mer enn ett år lange striden var at kravet mot oss var steget til 5.000 kroner etter at et inkassoselskap hadde overtatt fordringen, og vi havnet i forliksrådet.

«Hva mener du at fru Frisch bør betale?» spurte dommeren representanten for inkassoselskapet. Inkasso-fyren var i det gavmilde hjørnet og slo av hele den time han hadde brukt denne formiddagen og kom til 2.500 kroner.

«Og hva mener du at du skal betale?» spurte han meg.

«Absolutt ikke en krone!» sa jeg og la til at det umulig kunne være rettferdig at noen som ikke hadde gjort noe som helst galt skulle betale når man allerede hadde brukt både tid og krefter på å overbevise en skokk idioter - herværende inkasso-fyr inkludert.

Livet er ikke rettferdig, men det glimter til en gang i blant: «Birgitte Frisch skal betale kroner 0,» sto det i avgjørelsen som kom etter noen uker.

«Stilig. Da har jeg tjent 5.000 kroner i dag,» sa jeg til min mann. Men da begynte han å bable om masse som jeg uansett ikke kom til å bli enig med ham om, og siden jeg hadde brukt vedig mye tid på å overbevise mennesker som ikke var enig med meg den siste tiden, var jeg litt sliten.

Man vinner noen og taper noen. Sånn er livet.