Maxbo-vold

Vi har vært på Maxbo. Det er en opplevelse i seg selv, og det er en fin-fin familieaktivitet når det likevel er så kaldt ute at man må gå med både ull og boblevest.

På handlelisten sto planker og ny drill slik at vi (det vil si min mann) kan bygge en ny platting utenfor annekset til hytta.

Vi styrte rett mot avdelingen for driller og andre morsomme ting. Jeg liker verktøy, men verktøy og verktøyselgere liker ikke meg. I selgernes øyne er jeg en teit kjerring som burde blitt hjemme og laget mat eller sydd en gardin, men siden jeg likevel er med, antar de at min eneste misjon er å kritisere de høye prisene.

De tar så feil.

Selgeren og min kjære hadde blitt enige om en drill til rundt 1.500 kroner som visstnok skulle holde lenge til vårt bruk (litt skruing i et par planker i året). Mens min kjære hentet vår gamle drill for å levere den inn (han er veldig flink med miljøet og sånn) spurte jeg hva som var så mye bedre med den drillen som var 1.300 kroner dyrere.

Kan også benyttes til øyekirurgi  

Siden det bare var meg og bikkja i mils omkrets, måtte han svare, og da han oppdaget at jeg synes den litt større drillen var kulere, ble jeg plutselig til et menneske og ikke bare en kjerring. Da min kjære kom tilbake med returavfallsdrillen ble han og selgeren enige om å gå opp et hakk.

«Hun stilte akkurat de riktige spørsmålene,» sa selgeren forklarende til min mann som om jeg igjen var blitt slukt av gulvet. Jeg kremtet for å gjøre oppmerksom på min eksistens, og han snudde seg mot meg med en barnehagetantegrimase og tilsvarende tonefall; «Det er akkurat som forskjellen mellom en gammel og en ny symaskin ...» rakk han å forklare før han ble var et par øyne som gjorde ham litt forvirret et øyeblikk. Jeg kunne se at han ble litt engstelig, for han tok seg beskyttende til utsatte deler av kroppen.

«Forsiktig nå,» advarte jeg, men han var ikke smart nok.

Det eneste som var sterkere enn redslen for å bli alvorlig lemlestet var mannssjåvinismen hans: «Forskjellen på denne og den som er billigere er som en symaskin du må tråkke igang og en du bare kan presse foten ned på også går den av seg selv,» sa neandertaleren. 

En symaskin, altså. Hvorfor skulle jeg vite noe som helst om symaskiner? 

Og hvorfor tror han at jeg er så gammel at jeg har et forhold til de symaskinene som må tråkkes i gang? Motoriserte symaskiner kom på markedet på midten av 1800-tallet!

«Ja, eller så kan man si at slagboret gjorde forskjellen,» sa jeg og glodde ham stivt inn i det øyet jeg hadde bestemt at han skulle få beholde.

Hjertebank

Min mann har kjøpt seg pulsklokke. Dessverre tror jeg han er i ferd med å dø. I alle fall er hvilepulsen hans frekt lav. Nå sitter vi her med hver vår pulsklokke og tester. Vi sitter helt i ro og han leser «66, 59, 55, 50». Jeg holder kjeft, men ser på mine tall «88, 90, 94, 97». Faen.

Jo lavere hvilepuls, jo bedre trent. Og jeg vil selvsagt ikke være dårligere enn ham.

Nå sitter han og godter seg, og jeg vurderer å juge hvis han spør om min puls. «Kult!» kommer det stadig. Blandet med noen «Wow!» og nå forteller han at han har brukt 8 kalorier. På å følge med på pulsen sin.

«Kan du ikke fortelle meg en historie? Om bilen din, for eksempel?» spør jeg. «Hvorfor det?» spør han tilbake. Glem det.

Jeg kan jo ikke akkurat si at jeg håper at hvilepulsen min skal falle av å høre på ham. Det ville jo rett og slett være å si at han er kjedelig. Og det er han jo ikke.

Det er ikke hvem som helst som kan lage såpass mye styr av å ta på seg en pulsklokken for første gang.

Den ser jo kul ut, og det hjelper alltid

Nå har han forbrukt 11 kalorier, og med den pulsen han har nå, er jeg nesten bekymret for at han er i ferd med å forvitre der han sitter. Jeg vurderer å hente litt mat til ham, men etter at jeg for en ukes tid siden ga ham kaffe og ferske aviser på sengen for første gang i vårt ekteskap og dermed holdt på å gi ham hjerteinfarkt, gjør jeg ikke det.

Nå tar han en fitness-test.

Mens han sitter.

«Jeg tror du bør reise deg for å ta den testen,» sier jeg. «Nei, det står at ‘lay down and relax’,» svarer han.

«Ja, det er du god til,» mumler jeg. Men da begynte pulsklokken min å å pipe, så jeg antar det var et tegn på at jeg var urettferdig. Eller at jeg nærmet meg makspuls.

Sjokolade. NÅ!

Jeg har endelig fått hentet bursdagspresangen fra min lillebror. Den har ligget på posthuset i en uke, men nå er den her.

På ønskelisten sto «Nostradamus’ testamente», og den lå i pakken.

Sammen med ca et halvt kilo sjokolade! O'lykke.

Det holder i alle fall til det første kapittelet

Da jeg la alt godteriet i en pose for å skjule det for resten av familien min, kjente jeg på vekten og tenkte «er jeg villig til å legge på meg alt dette?». Og for å sitere en av de mest irriterende reklamene jeg ser for tiden; «Svaret er ... YES!»

Dessuten tror jeg ikke på at kalorier nødvendigvis blir til fett. Det der med vektøkning er helt tilfeldig, og hvis noen prøver å overbevise deg om noe annet, kan du bare si at de er tjukke i hue.

La meg motbevise teorien om at inntak av mat og drikke har noe med vekten å gjøre:

I natt la jeg på meg 500 gram. MENS JEG SOV!

Det kan godt hende at kalorier er energi, men da er den i så fall negativ og skapt av djevelen selv.

* 

Hvilket bringer meg tilbake til reklamer.

Om oppvaskmaskinsåpe.

Reklameinnslaget starter med at tre luringer ringer på en helt tilfeldig dør og presenterer det overraskede paret som åpner med at de er valgt ut til å få en treretters middag laget av en helt ekte kokk.

Piss meg i øret.

* 

Hvis det ringer på vår dør, er det lite trolig at vi åpner i det hele tatt. Det er med 90 prosent sikkerhet noen som ikke skal til oss eller så er det noen vi antakelig ikke vil snakke med uansett. De som skal besøke oss, ringer på forhånd. Og da åpner vi. Selvsagt.

Hvis vi mot formodning skulle åpnet døren når det ringte på og vi ikke visste om det, hadde vi garantert ikke stått der begge to. Jeg hadde sendt min mann, og hvis klokken hadde vært etter Dagsrevy-tid, må de som ringer på vente seg et balltre midt i fleisen hvis de ikke hadde ærlige hensikter.

Vi bor tross alt i Norges største by og min mann hadde synes det var ganske gøy hvis noen prøvde seg. Han var bare sekunder fra å banke opp en innbruddstyv i garasjen, men så trakk han seg da han husket på alt papirarbeidet det sikkert ville medført i ettertid. Dessuten hadde krypet (altså tyven) en kniv.

* 

Paret som åpner døren i reklamen for oppvaskmiddelet YES! slipper inn tre menn bare fordi de sier at de skal lage mat til dem. Jeg hadde aldri gått på den. Dessuten hadde sjansen for at de hadde laget noe jeg likte og tålte, som var vegetarisk nok til at eldstemann kunne spise det og fritt for rar fisk slik at yngstemann ville spise det, vært mikroskopisk.

Etter at Lille Trille (han som bare har ansvaret for å legge i oppvaskmaskinsåpen og som er unormalt opptatt av skitne oppvaskmaskiner) har tatt med seg de to andre inn, ser vi seks-syv mennesker sitte rundt et bord og meske seg med maten. Og da tenker jeg; var alle de ungene hjemme på likt? Hvorfor ble da ikke en av disse snylterne sendt for å åpne døren?

Ok, så ble de kanskje kalt hjem fra fotballtreninger og kinobesøk da foreldrene så muligheten til å slippe å betale for middagen deres den dagen. Jeg lar tvilen komme dem til gode.

Men så kommer oppvasken. Og den er gjort på 1-2-3. For svaret er YES! Og alt blir skinnende rent. Og mor og far står der og beundrer FILTERET i oppvaskmaskinen!??! Get a life!

Oppvaskmaskinen vår bruker over to timer på jobben. Hva gjorde de mens maskinen gikk? Tørrpratet? For et mareritt. Ikke bare har de fått tre gubb i hvite frakker inn i stua, men de må ha dem der i timesvis også!

Jeg har lyst til å smadre TV’n hver gang jeg ser det feite gliset på han med såpen.

* 

Å, det er slitsomt å ha så lavt blodsukker. Jeg blir nød til å spise litt av det hemmelige sjokoladelageret mitt før noen kommer hjem her. Ellers blir jeg satt i skammekroken til jeg blir blid igjen.

* 

Kjære lillebror, hvis du leser dette - noe du mest sannsynlig ikke gjør ettersom du heller løper opp fjellsidene i Eidfjord med et traktordekk hengende bak deg enn å ha noe med internett å gjøre - send mer!

Hilsen din søster. Hun med alle de genene du slapp å få.

Juksemaker, pipelort

Jeg er langt under middels interessert sport, og hvis jeg i det hele tatt skal engasjere meg, må det sladder og skandaler til. Slik sett burde jeg jo sittet klistret til TV-skjermen i disse dager, men dagens tur rundt Frankrike er kjedelig sammenliknet med den de hadde i 1904.

Opprinnelig ble Tour de France arrangert som et PR-stunt. Det skulle hjelpe på opplaget til en avis som het L’Auto, og det gikk så bra at konkurrenen ble lagt ned. Dette var i 1903.

Året etter hadde gnagsårene syklistene hadde på steder der solen ikke skinner så vidt grodd, og noen av dem ble litt i overkant kreative; De erstattet et par etapper med tog.

Men det var naturligvis ikke lov, så i 1904 ble femtemann i mål kåret til vinner, ettersom de andre fire i tur og orden ble tatt for juks og fanteri.

Jeg har ikke god nok oversikt til å påstå at rittet har vært preget av lite sportslig opptreden siden, men så lenge jeg har hørt om Tour de France har det i alle fall vært dopingskandaler opp, ned og i mente.

Nå må det bli en slutt på tullet.

Pensjoner dopingjegerne. La utøverne dope seg sønder og sammen med blod og effidrin og all slags snacks. Gjerne alkohol, for det er jo så morsomt når de velter. Særlig morsomt synes jeg det var å se de fem-seks syklistene som veltet over en tilskuer i en campingstol her om dagen.

Jeg synes jeg hørte kona hans etterpå; "Marcel! Din idiot! Jeg sa at du ikke skulle sitte så nært veien!" og så svaret hans; "Men Claudette, du tok jo ikke med brillene mine! Hvordan skulle jeg ellers se dem?"

Med litt alkohol innabords, tror jeg veltene ville blitt spektakulære. TV-sendingene hadde kanskje mistet et par seere, men de hadde garantert fått meg. Og sikkert et par morbide TV-slaver til.

Reklameavdelingen til TV-stasjonene kunne begynt å selge reklameplasser til helt andre bransjer og sannsynligvis tjent mye mer. Sporten hadde rett og slett fått et mye bredere publikum.

Jeg tenker meg følgende opplegg: Alle som vil, får starte. Også kommer de seg i mål på den måten de helst vil. De kan sykle, ta tog, sniffe lim, røyke sokkene sine eller kjøre naturell (der alt man kan tillate seg bortsett fra å sykle er litt padding i sykkelshortsen og talkum i baken).

Når de kommer i mål, må de ha en liten samtale med menn hvite frakker og spøkelseskladder med balaklavahetter, og etter at sannheten har kommet på bordet enten ved mild overtalelse eller litt mer hardhendte metoder, kåres vinnerne i de ulike gruppene.

Du tok, tog ikke sant? Innrøm det! ELLERS!

Om ikke dette er veien å gå for sporten, foreslår jeg i alle fall at de prøver et år. Det kan bli kjempegøy. Særlig hvis en del av syklistene er pære dritings. Det blir selvsagt ekstrapoeng for de som sykler naturell, hvis de klarer å unngå de som sjangler.

Selvsagt mener jeg ikke at alle bør dope seg. Faktisk er jeg motstander av all form for dop og avhengighet inkludert kaffe og cola (jeg sluttet å drikke Solo fordi jeg trodde jeg var blitt avhengig), men klarer de å få bukt med ukulturen når de har prøvd siden 1904?

Jeg tror ikke det.

If you can’t beat them, joint them.

Flekktyfus, flatlus og PR-byrå

I følge en meget god venninne som jeg vet vil meg vel, er jeg en som ikke bare leser om diagnoser, men en som også prøver dem ut. Jeg håper inderlig ikke at hun har rett, for nå har jeg lest om flekktyfus.

Jeg leser normalt ikke så mye om sykdommer, ikke en gang de jeg har selv, men i går malte jeg en hageport med Hammerite - sånn som både dreper rust og ser pent ut etterpå - og etter det kom jeg til å nevne at det så ut som jeg hadde flekktyfus.

For spøk, selvsagt. Jeg så jo ikke sånn ut, for flekktyfus er noe helt annet enn et jevnt spredt prikkemønster og jeg har aldri hørt at det går spesielt hardt ut over nesen. Flekktyfus er rett og slett ikke noe man spøker med.

* 

Hammerite er genialt, men utrolig sølete. I alle fall med min malerteknikk. Så jeg brukte plasthansker. Dessverre brukte jeg også favorittshortsen min, så nå er den hvit med sort mønster med innslag av gull.

Jeg kan gå med på at jeg så litt alternativ der jeg sto med hansker og håret i en såte, så verken negler eller hårtuster ikke skulle bli fulle av maling. Et par guttevalper som gikk forbi kom derfor med noen mindre flatteredene kommentarer, og jeg påpekte nokså barnslig at det var ferie, og at de ikke trengte å bevise for alt og alle at de var skoletapere før uti august en gang.

Ellers gikk malerjobben nokså greit.

* 

Men altså, flekktyfus:

Du er ikke i tvil hvis du har flekktyfus. Det er liksom ikke sånn at du tenker «Oj, rakker'n, jeg føler meg litt tusp i dag. Lurer på om det kan være begynnende flekktyfus?».

Men hvis du ser et blåsvart utslett bre seg samtidig som du får hodepine, feber og indre blødninger, er det på tide å ta kontakt med kvalifisert helsepersonell. Ikke finn deg i et «ta to paracet og ring meg i morgen»-svar. Nei, har du indre blødninger, får de være så gode å gi deg prioritet fremfor folk med en ussel influensa eller blærekatarr.

*

Jeg skal ikke lyve for deg; det følger en viss sosial belastning med å ha flekktyfus. Du bør derfor tenke deg nøye om før du for eksempel poster diagnosen din på Facebook 

Har fått flekktyfus *surtsvettpannesmilefjes* og må ta det med ro en stund. Mottar gjerne sjokolade, dekkstift og gode tanker *grådigsmilefjesmedbollekinn* 

Husk at digitale spor aldri slettes, og at bilder av deg med heslig utslett både her og der kan komme til å bli et problem for deg i ettertid. En litt oppegående arbeidsgiver vil være skeptisk til å ansette en tidigere flekktyfus-smittet. Selv om de bekjenner seg til IA-avtalen. 

Hvis du ikke overlever, er dette selvsagt ikke ting du trenger å bry deg om.

Til forskjell fra vanlig tyfus som er en alvorlig form for diaré og som smitter ved inntak av mat eller drikke, smitter flekktyfus via lus. Kroppslus. Fra rotter til mennesker via kroppslus.

Hodelus er jo nesten blitt sosialt anerkjent etter at PR-byrået deres har lykkes med å få folk til å tro at de små krypene foretrekker rent hår, men kroppslus har en så dårlig sak at de vil ha vanskeligheter med å få selv det mest desperate byrået til å jobbe for seg.

Kroppslus er omtrent nederst på rangstigen over ekle ting man kan få. Den er til og med eklere enn flatlusa, men jeg vet ikke om den er frekkere.

Flatlusa har åpenbart også fått PR-hjelp. «Husk at all PR er god PR,» sa byrået etter at de hadde kastet ett blikk på substansen i historien og kjapt utarbeidet uttrykket «frekkere enn flatlusa».

Etter det sendte de en sekssifret regning og håpet at de aldri skulle høre mer fra den kunden. Historien sier imidlertid at enkelte av PR-byråets medarbeidere likevel stiftet bekjentskap med representanten for kunden etter et forholdsvis vått julebord året etter. Av en eller annen grunn ble flatlusa aldri fakturert for det møtet. 

*

Tilbake til flekktyfusen: Du må ikke gå og engste deg for flekktyfus. Det er mer sannsynlig at du blir påkjørt av en buss samtidig som du får en blomsterpotte i hodet enn at du får flekktyfus. I alle fall i løpet av denne sommeren. Forutsatt at du holder deg hjemme eller bare reiser i sentrale deler av Europa.

Men flekktyfusen har mange andre liv på samvittigheten. Særlig under første verdenskrig drepte den en hel haug. 

I dag dør det årlig ca 1.400 mennesker av sykdommen på verdensbasis, men de er langt unna deg og meg, og vi kan finne andre hjertesaker å bruke tiden vår på. Bekjempelse av rust, for eksempel. Eller frekke 15-åringer som kommenterer baken min.

Canadisk invasjon

Tenk, jeg visste ikke at canadiere ble fornærmet over å bli kalt amerikaner. Ettersom jeg ikke hadde blitt sur i det hele tatt hvis noen hadde kalt meg en europeer - kanskje heller litt stolt - slo det meg at jeg i løpet av livet muligens har sagt «Dere amerikanere ...» til en som var fra Canada.

Unnskyld, unnskyld, unnskyld.

Det er i det hele tatt svært lite jeg vet om dette landet, så nå har jeg lest meg litt opp: Det har verdens lengste kystlinje og det bor ca 30 millioner mennesker der. Og da har de god plass, for det landet er digert, tenkte jeg, men så leste jeg litt til og fant ut at det er så kaldt i de nordlige strøkene at de fleste har klumpet seg sammen langs den sydlige grensen - altså mot USA.

Hvis du bor på vestsiden av landet og skal ringe noen på østsiden, må du huske på at det er seks timer tidsforskjell, og hvis du snakker fransk må du nesten regne med at den du ringer snakker engelsk.

I alle fall hvis du bare slår et nummer i blinde. Det er nemlig 68 prosent som snakker engelsk hjemme og bare 22 prosent som snakker fransk. Begge språkene er offisielle og det har de vært siden 1969. Nesten alle snakker enten engelsk eller fransk, og ca 18 prosent snakker begge språk. Den neste store språkgruppen er kinesisk, så kommer italiensk og tysk. 

*

I mange år trodde jeg at canadiere var litt dumme. Jeg ser ingen grunn til å be om unnskyldning for det, for jeg var ikke så gammel og jeg hadde egne erfaringer å basere antakelsen på.

Jeg har nemlig slektninger i Canada, og en gang kom de på besøk med alle sine slektninger, og muligens noen av sine venner, på besøk til min lavtlønnede farmor, som også var enke og således hadde nok å drive med i et hus som var kjempedigert og en jobb som var forholdsvis tung.

De flyttet inn med sin bagasje og sine bibler, og etter det satte de seg ned og spurte hva hun hadde tenkt å by på mens de var der. 

Tre små fisker og fem små brød mettet ikke denne flokken

Hun ringte min far. Initielt tror jeg det var for å få oversatt hva de sa, men etter hvert var det vel også litt mekling inne i bildet slik jeg husker det. 

Min farmor var en svært tålmodig kvinne, men hun hadde sine grenser. Det var bare ikke så lett å få dem uttrykt til et kobbel av gjester som ikke snakket norsk og som tross alt var tjukke slekta. 

Min far tok med sin kone og sine barn, og vi dro for å bli vist frem. På den tiden jobbet min far med avanserte overvåkningssystemer for bulkbåter, og jeg og min bror hadde fått vårt første datamaskin som vi spilte sprettball på når vi ikke programmerte den til å lage sirkler eller andre megaavanserte ting.

Vår canadiske slekt var svært begeistret over at vi kom. Selv vi barna kunne jo et par ord på engelsk. Som for eksempel «Thank you». 

Og det måtte vi pent si, selv om vi ikke kunne forstå at vi trengte å takke for et par skolisser med blomster på  som vi fikk på deling. Min lillebror fikk i tillegg en 25 cent og min mor fikk en teskje med bilde av en rose og navnet «Alberta». Skjeen ble lagt i en skuff da vi kom hjem og jeg tror jeg husker at min mor sa «laget av blikk» med en litt hånlig tone, men det kan jo hende hun snakket om noe annet. Da vi dro stakk de til oss barna en fyrstikkeske (fremdeles på deling), så da hadde vi nok fortjent den.

Disse slektningene hadde funnet olje på tomten sin, og det var sannsynligvis grunnen til at de tok seg råd til å dra så langt som til Norge. De viste oss bilder av hele herligheten, men det jeg husker er en traktor som jeg ikke har sett maken til verken før eller siden, bortsett fra i historiebøker fra krigens dager. Jeg tror ikke min far hadde hjerte til å fortelle hva han jobbet med. Sannsynligvis ville de ikke forstått det heller.

Jeg var heller ikke spesielt imponert over klesvalget til mine fjerne onkler og tanter. De liknet medlemmer i en sekt der farger, naturlige materialer og klær som ikke var hjemmesydde var forbudt. Der gikk det i grått og brunt kunstfiber. Jeg har aldri hatt pyromantendenser i hele mitt liv, men jeg husker at jeg tenkte på hva som ville skje hvis jeg brukte en av fyrstikkene på kjolene til en av tantene. Hurtig nedsmelting, var min hypotese.

Min mor var så forbanna at vi kidnappet den yngste av farmors gjester og dro hjem. Nå var det kanskje ikke helt sånn det skjedde, men resultatet var i alle fall at vi hadde med oss en jente som kan ha vært alt fra 17 til 25 år hjem, og hele veien hjem satt min mor og sa ting som «Har de ingen skam i livet? Tenk å ikke betale en krone for full kost og losji en hel sommer! De burde skamme seg!» i et merkelig tonefall slik at gisselet vårt ikke skulle forstå hva som ble sagt.

Vårt kidnappingsoffer trodde sikkert hun sa «For noen søte mennesker, la oss håpe de kommer hvert eneste år. Og så hyggelig å gi oss gaver!»

Men da jeg mumlet noe om at det hadde vært like greit å ikke få noe i det hele tatt, fikk jeg kjeft. Men aldri har jeg vel følt at kjeften var mindre alvorlig ment enn da.

Det unge gudsordet fra landet som vi hadde tatt med hjem, hadde fått være med oss av tre grunner, tror jeg. For det første ville nok mine foreldre finne ut litt mer om hva som egentlig var bakgrunnen for denne miniinvasjonen, for det andre var det en ekte omsorg for et ungt menneske som allerede hadde tilbragt en uke i Indre Enfold og for det tredje må det ha vært en lettelse for min farmor å få én munn mindre å mette.

Gudsordet ble pumpet for informasjon, og jeg husker at det sjokkerte meg at familien hennes hadde støtt bort sin eldste sønn fordi han «hadde valgt djevelen». Etter litt mer press kom det frem at han jobbet i en platebutikk. Fysjom!

Da min mor hadde gitt bort det meste av garderoben sin til denne jenta som bare eide to kjoler og ikke fikk gå i bukser, ble hun sendt tilbake. Jeg har min mor mistenkt for å ha fyllt opp kofferten hennes delvis for å vise at vi i Norge levde i en slik overflod at vi rett og slett ikke orket å beholde alt selv. 

Hvilket var kontraproduktivt hvis den opprinnelige planen med å lette min farmors økonomiske byrde skulle virket. 

*

Men dette er jo lenge siden. Jeg har lært meg å ikke generalisere på bakgrunn av enkelthendelser, og jeg har som sagt lært mye om canadiere bare det siste døgnet.

Canada er en av verdens rikeste nasjoner, og de eksporterer varer hovedsaklig til USA, Storbritannia og Japan. Jeg antar at det går mye maple syrup til amerikanske pannekaker, for eksempel. 

Til tross for all denne moderne rikdommen, er det likevel en masse mennesker som driver med tømmerhogst. Og det er jo en primærnæring som normalt ikke er så stor i utviklede land.

Canada har så store reserver av olje og gass at de rangerer etter Saudi-Arabia på listene over de som har masse olje og gass. Canada eksporterer mer energi enn de bruker, og det er ikke så dumt i en verden som er så energisk som vår.

Jeg skammer meg over å ha sett på Canada kun som hjemmet til en haug med gjess,  ridende politi og en og annen enfoldig slektning. Og jeg skal selvsagt sørge for å huske for all fremtid at de ikke vil bli kalt ‘amerikanere’.

‘Nord-amerikanere’, er imidlertid greit, men det tryggeste er vel bare å si «Nice to meet you» eller «Enchanté».

Eller; siden jeg hadde verdens mest håpløse fransklærer som brukte timene til å finne ut hvordan hun skulle skru på kasettspilleren, slik at hun slapp å lære oss noe; «‘Allo! ‘Allo!».

Ta tre, betal for to

For å spare kalorier og penger, bør man for det første ikke gå i matbutikken når man er sulten og for det andre holde seg strengt til handlelisten. Det forutsetter naturligvis at man har en handleliste.

Jeg har som regel det. På mobilen. Så når jeg triller vognen rundt i butikken er jeg like opptatt av å slette varene av listen, som jeg er av å finne det jeg skal ha. Det er et godt tips, for når listen blir kortere og kortere går det fortere og fortere å finne det man skal ha.

Når jeg tenker meg om, er det vel akkurat det samme som om jeg hadde hatt en papirhandlelapp og en penn til å stryke ut varer med. Men da hadde jeg jo ikke vært så innovativ.

Man blir sliten i hodet av å holde fokus på teknologi, logisktikk og andre menneskers idiotiske trillemønster samtidig. Og når hodet mitt blir slitent, blir magen sulten.

Det er en slags psykologisk-kjemisk forbindelse her; hjernen forteller magen at den trenger trøst fordi den er overarbeidet og magen forteller hjernen at det er sjokolade som skal til for at alt skal bli bra igjen.

I 8 av 10 tilfeller går jeg på en smell i form av en liten sjokolade som jeg spiser i det jeg forlater butikken.

I 1 av 10 tilfeller klarer jeg meg ut av butikken med lavt blodsukker og en tendens til å kjøre handlevognen min inn i andre kunder, eller inn i nabobilen som helt sikkert har parkert altfor nært min bil.

Og i 1 av 10 tilfeller går jeg på en dobbeltsmell.

Dobbelsmellen skjer hvis jeg prøver å være lur. All den tid lure forsøk har vært dømt til å mislykkes siden jeg sovnet med munnen åpen og hodet bakover foran høyfjellssolen en gang på 80-tallet og jeg trodde at et lag med sinksalve skulle jevne ut fargen, er det heldigvis sjelden jeg er noe annet enn sjenert, forsiktig, konservativ og stillferdig.

Jeg banner sjelden, og jeg liker ikke å utlevere verken meg selv eller familien min.

Jo, da.

* 

Sist jeg handlet mat skulle jeg ha kylling, brie, timian, spinat og bacon pluss en haug med kjedelige ting som aluminiumsfolie, vaskemidler, brød og pålegg. Fordi bacon er veldig fetende og fordi kyllingmiddagen også skulle bestå av brie, bestemte jeg meg for å kjøpe en slanke-energisjokolade som jeg kunne spise til lunsj. 

Visstnok bruker man flere kalorier på å tygge seg gjennom en av disse enn det man får i seg når man spiser dem.
I det minste tror jeg det er sånn det virker.

Siden jeg er allergisk mot gluten og siden det bare er et par av disse jeg kan spise og siden innholdsfortegnelsen er skrevet med en fontstørrelse på -1 og siden den i tillegg befinner seg i bretten på den faens sjokoladen, sa magen til hjernen at jeg trengte sukker. NÅ!

Men jeg sto i mot. I flere meter sto jeg imot. Jeg så ned i kurven min, og der lå det tolv slanke-energisjokolader (like greit å ta med seg noen når jeg først hadde funnet noen jeg tålte, tenkte jeg) og jeg var innstilt på å klare meg med et par av dem. Da ringte telefonen: «Kan du kjøpe tran også?» spurte min sunne kjære. Jeg svarte at jeg selvsagt skulle huske tran.

I det samme kom jeg til godtereolene.

Hvorfor i svartbrente helvete skal godteriet stå og brette seg ut akkurat der man er på sitt mest sårbare? Er det lov, egentlig?

Jeg slo hodet i en plakat fra Nidar som sa «Ta tre, betal for to» og da var det gjort.

Jeg tok selvsagt seks, for da tjente jeg enda mer.

Seks Bergene Melk med nøtter. Og så fikk jeg øye på den nye Smashen. Den med fudge. Jeg tok to poser i tilfelle jeg skulle bli oppdaget når jeg spiste det. Da må jeg nemlig alltid dele.

Visstnok.

Stønn. Det å skulle være et godt forbilde for barn, kan være noe dritt.

Endelig fremme i kassen, sjekket jeg handlelisten. Den burde ha vært tom, men det var den ikke. Jeg hadde ikke fått med meg spinat.

Frukt og grønt er ofte plassert helt i starten av butikken. Akkurat der du kommer inn. Jeg tror de har gjort det slik for at myndighetene ikke skal begynne å bry seg med det der med godtereolene.

«Vi presenterer det sunne umiddelbart etter at kundene våre kommer inn,» hører jeg eierne av matbutikkene si til både bønder og departement. Og bøndene og byråkratene hadde det dessverre så travelt den dagen at de bare sa «Det er veldig fint, dere,» mens de tenkte på noe annet. Muligens brunsnegler. Eller smørkrisen. Tipper de tenkte på brunsnegler, ellers ville det vel ikke vært noen smørkrise. Hvis noen hadde tenkt på den, mener jeg.

*

Å konstruere en butikk etter labyrint-prinsippet, er noe forbanna piss! For hvis man glemmer en liten løk (eller spinat som jeg gjorde) må man traske hele lysløypa frem og tilbake en gang til. Inkludert godtreolene. Og DA har man lavt blodsukker, da. Jeg har lagt tomme sjokoladepapir på rullebåndet etter at jeg bare ikke klarte å holde meg etter en sånn runde.

Den dagen var det en ung kassehjelp som lærte at han burde se an folk han irettesatte. Unge mennesker er jo til for at vi eldre skal rettlede dem, så det jeg gjorde og sa den gangen mener jeg fremdeles er helt greit, selv om kunden bak spurte om jeg trengte medisinene mine.

* 

Selvsagt måtte jeg ha en pose marshmallows da jeg var på vei mot kassen for andre gang. Jeg er da ikke laget av stein heller.

Og da jeg sto i kassen, kom jeg på at jeg liker Fruktnøtt bedre enn Bergene Melk med nøtter, og heldigvis lå det et par 200 grams plater rett ved meg da jeg kom på det, så jeg slapp å få et hysterisk sammenbrudd.

*

Jeg anser en slik runde som god trening. Både fysisk og mentalt. Og alle vet jo at man trenger proteiner etter trening.

Jeg orket ikke myse gjennom innholdsfortegnelsen på slanke-energisjokoladene mine for å sjekke om de inneholdt proteiner, men jeg vet at Litagos sjokolademelk gjør det.

Og det hadde de heldigvis i kiosken ved siden av. Så da skylte jeg ned et par slanke-energisjokolader med en halvliter melk. Så sunn er det lenge siden jeg har følt meg.

Melk, faktisk! Hadde jeg bare husket tran, hadde det vært komplett.

Etterpå oppdaget jeg at det jeg kaller slanke-energisjokolade ofte blir kalt proteinsjokolade av de som produserer dem. Så da vet jeg det til neste gang.