Råd fra Mars

I kveld blir det julebord. Vi blir fire, og jeg kjenner bare én fra før;  mannen jeg er gift med. Han er fra Mars. Jeg er fra Venus.

Vi venusianere - i alle fall de som kommer fra den samme regionen som meg - blir ofte litt usikre i sosiale sammenhenger når det gjelder nivået på pynting. Jeg føler meg nesten alltid overpyntet - prosessen med å velge ut klær ender alltid med konklusjonen "jeg vil i alle fall ikke være den som er minst pyntet" og da har det en tendens til å bli mye paljetter.

Derfor spurte jeg min mann om han hadde forslag til hva jeg kunne ha på meg. Det hadde han ikke, noe som ikke opprørte meg i særlig grad. En annen inngang til problemløsning var å be ham finne ut hva  den andre venusianeren skulle ha på seg. Endelig et nyttig svar; Hun kom rett fra jobben.

Det var med andre ord ikke særlig sannsynlig at det ble behov for glitter. Jeg forholdt meg til dette helt til i går kveld.

*

Jeg har selvinnsikt nok til å forstå at jeg i noen sammenhenger tar plass - sosialt sett. Etter at en toastmaster en gang innledet et attacheball med å oppfordre gjestene til å ta ordet under middagen, men at innleggene helst burde være fri for religion, sex og politikk, sa han at det kunne virke som selvfølgeligheter i en slik forsamling (diplomater, tross alt) men at det var en gjest her i dag som ikke var kjent for å legge bånd på seg "and she needs to be told".

Jeg ba selvsagt om ordet. Forklaringen min var at jeg ikke ønsket at alle kvinnene i selskapet skulle ha mistanken hengende over seg hele kvelden.

Gitt den sosiale usikkerheten alt dette har skapt, spurte jeg også min mann om han hadde tips til hvordan jeg burde opptre i kveld. Han svarte som om han hadde tenkt lenge på saken og bare verket etter å si det. Dette kom snublende ut av munnen hans: "Jeg tror det er viktig at du ikke lar den materielle siden av deg overskygge din personlighet," sa han som sto i overhengende fare for å bli transportert tilbake til planeten sin før forretten.

Jeg har brukt et døgn på å fordøye dette. Jeg? Materialistisk? Bare fordi jeg er hensynsfull nok til å også tenke på at jeg har et ansvar for å opprettholde økonomisk vekst? Bare fordi jeg er så glad i smykker at jeg kan sitte en helt dag og se i katalogen fra Ole Lynggaard?

Katalogen til Ole Lyggaard

I morges spurte jeg tilfeldigvis hva han synes jeg skulle ha på meg i kveld - alle den tid jeg også hadde valgt å dra rett fra jobb til restauranten.

"Ja, forresten ... jeg fikk vite at hun kommer til å skifte på jobben før hun kommer," sa romvesenet.

Er det helt feil å gå i paljettkjole på jobben?

Terminal G

Bare tanken på at jeg må løpe på en flyplass, får armer og ben til å miste all livskraft. Og hvis jeg legger til at sprintetappen inneholder passkontroll og sikkerhetssjekk, vil jeg egentlig bare legge meg ned for å dø.

*

I går reise jeg fra Ankara til Oslo med mellomlanding i München. Siden det var kuldegrader og 0,1 cm rim i Tyskland, ble det store forsinkelser i hele Europa. Allerede ombord på flyet i Ankara, ante jeg at turen ville bli slitsom.

På seterekken bak meg, satt en fransk mor og hennes seks-syv år gamle sønn. De hadde bestemt seg for å leke apekatter, og startet friskt med "oa-oa-oa-whoh-whoh-whoh" allerede før alle passasjerene var kommet ombord. De klødde seg i håret og under armene, og latet som de plukket lus av hverandre.

En tyrker med et profetaktig oppsyn (høy, med mye grått skjegg og strenge øyne) ba dem dempe seg, men siden han hadde en så vanvittig klønete måte å si det på, misforsto moren og trodde han synes dyrelydene var en kjempemorsom konkurrent til flystøyen.

Jeg tok på meg jobben med å forklare henne hva han egentlig mente.

Det ble stille i fem minutter.

*

For å hoppe over det meste av den to timer og tre kvarter lange flyturen, forteller jeg bare at den første informasjonstavlen etter ankomst München viste at flyet til Oslo også var forsinket, men at bording pågikk.

Nå.

I G01.

Nei, jeg stoppet ikke for å ta bilde. Dette fant jeg på internett.

Passkontrollen gikk raskt, og det så ut som også sikkerhetskontrollen skulle la seg gjennomføre på ganske kort tid.

Men nei. Av en grunn jeg ikke klarer å forstå, havnet jeg bak apemamman og apebarnet hennes. Hvordan de hadde klart å komme før meg, er helt ubegripelig.

Men jeg har lært én ting: Når du først har stilt deg i en kø, så hold på den. Gresset er ikke grønnere på andre siden.

*

Gresset viste seg å være svært mye grønnere på alle andre sider enn der jeg sto, men nå har jeg i det minste full innsikt i hva aper har med seg på tur. Pussig nok reiser de med en hel masse grønnsaker og fruktjuice, og de har PC'ene sine i tre PC-bager som ligger utenpå hverandre.

Det er klart at slikt tar tid å vise frem til en sur, tysk sikkerhetskontrollør. Han lot seg ikke sjarmere til å slippe gjennom fruktjuicen heller, men ingen skal si at hun ikke prøvde å overbevise ham. Jeg ble fire år eldre mens jeg sto der. Og da jeg endelig trodde det var tid for å gå gjennom den store metallrammen som skal avsløre alt, ble jeg stoppet til fordel for en svært gammel pakistansk mann med kjortel, hatt og vest.

*

Det ulte som om han skulle vært fanden selv, men han nektet å gå tilbake.

Etter mange, lange minutter var kampviljen min redusert til null og jeg sank ned på kne, foldet hendene og ba sikkerhetskontrolløren tynt om å bli prioritert foran den nå eitrende forbannede pakistaneren. Han avslo bønnen min. Jeg vurderte å begynne å grine.

Den pakistanske mannens kone grep inn og beordret sin mann til lydighet. Jeg var svært takknemlig. Og litt overrasket. Transformasjonen fra sint, gammel mann til hundevalp var spesiell.

*

50 prosent av bagasjen min var nå fordelt på fem plastkasser. Skoene lå for seg selv inni maskinen og ville ikke komme ut. Tiden gikk.

Det slo meg at det jeg ville mest av alt - nemlig å begynne å løpe til G01 - var det jeg hater mest i hele verden. Bortsett fra dumme, smålige mennesker som tråkker på andre for å komme seg frem selv, selvsagt.

*

Endelig var jeg på vei. Men med en diger bag (som jeg insisterte på å kalle håndveske for å få den med meg) i den ene hånden, en trillekoffert i den andre og en strikkejakke og en kåpe som hele tiden holdt på å falle av meg, kom jeg ikke opp i særlig høy fart. Jeg tok meg tid til å ommøblere, og plasserte bagen oppå kofferten slik at jeg hadde en hånd fri til å holde kåpen sammen.

Distraksjonen gjorde meg plutselig usikker på om det var G01 eller G10 eller kanskje noe helt annet. G35, kanskje?

*

Jeg løp forbi skiltet som viste at det tok omtrent et kvarter å komme seg til G01. Jeg tenkte at de som har kalt lange ganger på flyplasser for "terminaler" må ha vært veldig bevisste på at ordet betyr "endestasjon". Jeg forberedte meg på døden.

Jeg begynte å regne på hvor mye jeg sparte på å løpe i forhold til å gå fort og beholde en smule verdighet, men konkulderte med at verdigheten allerede var gått til helvete.

Da boken min - en diger sak av Bill Bryson - gikk i bakken, stoppet jeg. Det går en grense. Og grensen går ved en god bok. Jeg stappet Bryson ned i bagen og spurtet videre.

*

En gruppe pensjonister med god tid ble dyttet til side, og jeg besvarte sinte, tyske rop med et "dust kan du være selv, ditt rynkete gamle skinn" i det jeg fikk se meg selv i et speil. Jeg så et rynkete, gammel skinn med tungen ut av munnen, hårfjoner hengende i strak line ut fra hodet og et villt blikk. Det var meg. Men i stedet for å bli nedtrykt, ble jeg imponert. Jeg holdt minst syv kilometer i timen.

Endelig så jeg G01. En dame med uniform gjorde tegn til at jeg måtte forte meg. Da jeg kom litt nærmere, så jeg at signalene hennes betydde "du trenger ikke forte deg". Jeg noterte at jeg måtte lære tysk tegnspråk, og at jeg måtte komme meg til en optiker.

*

Etter det satt vi inne i flyet i en time og ventet på å få komme på vingene.

Jeg kunne med andre ord hinket baklengs mens jeg balanserte bagasjen på hodet og likevel rukket det. Eller kikket litt i butikker.

Helt helt

Egentlig skulle jeg skrive om shopping i dag. Gårsdagen var nemlig ukens shoppinghøydepunkt. Du tror kanskje jeg har vært i Bogstadveien igjen? Nope. Jeg har vært på kjøpesenter i Ankara.

Ankara, ja. Den tyrkiske hovedstaden. Kort oppsummert; Fem millioner innbyggere, veldig bra shopping.

Jeg hadde dessuten tenkt å bruke overskriften «Du store alpakka», men det var fordi jeg hadde greid å misforstå at Ankara var kjent for alpakkaull. Da jeg skulle dobbeltsjekke, fant jeg ut at det ikke var alpakka, men angora, og «Du store angora» ble liksom ikke helt det samme.

Så altså; bare for å bli ferdig med referatet etter shoppingen; tre par sko, en veske, en bluse og to store, tunge silkeskjerf. Alt unnagjort på en time. Betalingsprosedyrene tok lenger tid enn utvelgelsen, og det sier litt om hvor effektiv jeg er. Når jeg shopper.

*

Nå har jeg vært i Tyrkia siden søndag, og med mindre man er blind, er det umulig å ikke legge merke til at tyrkerne er svært opptatt av en mann som het Atatürk. Det er bilder, skulpturer og malerier av ham over alt, og han har til og med fått et gedigent mausoleum som ikke bare inneholder ham, men også bikkja hans.

Siden Atatürk døde i 1938 og hunden hans antakelig ikke levde så fryktelig mye lenger, forstår vel alle at hunden er utstoppet. Det kom imidlertid som et lite sjokk på meg der jeg gikk rundt i mausoleet med store øyne.

Atatürk var en pen mann. Han var bare 57 år gammel da han døde, men han rakk veldig mye. 

For eksempel:

1. Han samlet Tyrkia til ett rike og vant en haug med kriger 
2. Han ble Tyrkias store helt og landsfader. «Atatürk» betyr noe i retning av «faren til alle tyrkere», og det er ikke lov for noen andre å hete det. 
3. Han hadde minst tre kvinner i livet sitt 
4. Han adopterte 13 barn 

En av døtrene ble verdens første kvinnelige jagerflyger. Det er veldig kult.

Hvis du vil vite mer om Mustafa Kemal Atatürk, foreslår jeg at du googler ham. Og du bør ville det. Han var en fargerik fyr. Dessuten tøffere enn toget og James Bond. Rett og slett en Helt. Med stor H.

*

Jan Eggum spurte en gang hvor det var blitt av alle heltene. Det var et godt spørsmål. For er det i det hele tatt mulig å bli helt i dag? Vi har idrettshelter, selvsagt, men slike helter er også bare mennesker, og mennesker gjør tabber. Muligens med unntak av Marit Bjørgen og Therese Johaug.

De som definerer en helt har også makten til å rive en helt over ende. Og det blir gjort daglig.

Jeg sier ikke at det nødvendigvis er galt å påpeke folks feil og mangler, for noen ganger er det viktig å vite hva våre idoler står for - sånn innerst inne. Men når vi jakter på det noen kaller sannhet og som andre kaller et lite sjarmerende forsøk på å selge aviser (for eksempel) må vi være veldig bevisste.

Vi må ikke overdrive, ikke moralisere, ikke lyve og ikke være så snare med å kaste den første steinen. Vi må rett og slett vite at det er menneskelig å feile og at vi gjør det alle sammen.

Også må vi spørre oss selv hva vi mister når vi ikke har noen helter igjen.

Jeg tror ikke at det er sunt å tilbe noen av våre medmennesker. Men jeg tror det er viktig å tro på noe som er større enn oss selv. Det kan være Gud, en egenskap eller det kan være en ide - det kan være hva som helst for min del - men det å tro på noe som er større enn oss, bringer verden ett skritt videre. Mot noe bedre. For hva er vitsen, hvis vi ikke klarer å etterlate oss noe som er i bedre stand enn da vi overtok?

Atatürk skjønte dette. Hans store prosjekt var å modernisere og sivilisere Tyrkia, og mottoet hans var «peace at home and peace in the world».

Og det må være et greit mål, synes jeg. Helt greit for en helt.

Fem små reker og to små brød

Ett eller annet sted over Polen var det noen som mente jeg burde våkne. Det mente ikke jeg. Spesielt ikke fordi jeg var midt i en nokså hyggelig drøm.

«Vat is jor surname, please?» var det en eller annen som insisterte på å få vite. Jeg våknet og skulle til å si at jeg het mrs. Bond, mrs. James Bond, men heldigvis tok jeg meg i det, og sa at jeg ikke var helt sikker.

- Okay, mrs. Frisch, svarte flyvertinnen og jeg mistenkte at dette kunne bli en interessant samtale.

- You have ordered special food, yes? spurte hun med et smil som nok hadde vært penere uten en regulering full av matrester.

Jeg bekreftet det og tok i mot flymaten med et takknemlig smil. Det skal ikke mye til for å glede meg. Særlig ikke i matveien. Jeg er allergisk mot gluten og skalldyr og har mer enn én gang blitt sittende med et eple til frokost, middag og kvelds.

De to glutefrie rundstykkene lå i en forskriftsmessig, tett pose, og jeg synes prosjektet så lovende ut. Jeg begynte og løsne aluminiumsfolien. Og der ... der lå det fem, fete reker.

For første gang i mitt liv trykket jeg på knappen som tilkaller besetningen. Eller - det vil si - jeg har gjort det før, men da mente jeg egentlig å skru på lyset.

Besetningen kom. To stykker, faktisk.

- I’m allergic to gluten AND shellfish, forklarte jeg.
- Yes? smilte de i kor.
- Well - this is shellfish. I can’t eat that, sa jeg tålmodig.
- No, this is shrimps, no fish, svarte flyverten pedagogisk.
- Well then ... I can’t eat shrimps, I’m very allergic, sa jeg. Villig til å gå på akkord med mangfoldet i havet hvis jeg bare fikk mat.

- So you can eat fish? spurte han og jeg kjente at dette var i ferd med å løse seg.
- Yes, I can. Fish is very good, sa jeg og holdt tommelen i været, for jeg tenkte det var best å holde meg til KISS-regelen (Keep it simple, stupid)
- Then you can also eat this, sa han og pekte på de pillede, hodeløse rekene som på mystisk vis hadde fått øyne og et bebreidende uttrykk på de små, rosa ryggene sine.

Jeg vurderte å si at det var greit og bare droppe hele måltidet, men kombinasjonen gnagende sult og to idioter overvant mitt ellers så balanserte ytre. Og indre.

- HØR HER! sa jeg høyt på norsk og fortsatte på engelsk: Reker er ikke fisk. Hvis du har en fisk ombord, så kom med den. Ok?
- Yes, madame. Ok, sa de i kor og forsvant hver sin vei.

De kom tilbake omtrent samtidig. Den ene med pasta i tomatsaus og den andre med en fisk pyntet med tre små reker.

Jeg tok det pent. Etter min målestokk, i alle fall. Og jeg er ganske stolt av at den malende beskrivelsen jeg ga av meg selv etter inntak av skalldyr. Den inkluderte grimaser som skremte et lite barn på seterekken foran. Jeg avsluttet med "and then it's too bloody late to ask if there is a doctor on board!".

- Well, madame, I can try to find something for you at business class, but I think that this will not please you either.
- Please try, svarte jeg og så ham spurte fremover i flyet.

Da han kom tilbake var hun som sto igjen hos meg nesten på gråten. Det skal hun ha; En utmerket skuespiller.

- This is shellfish, sa flyverten fornøyd og brant seg alvorlig da han plasserte den foran meg.

Det var makrell og to poteter.

Lykketroll

Jeg må revurdere oppsynet mitt. Det er flere årsaker til det, men la meg først få lov til å si at jeg hittil har vært litt over middels fornøyd. Når jeg har sagt at jeg ser helt grusom ut, har det stort sett vært i håp om at andre skal protestere.

Hvite tenner, kunstig smil

Protestene har blitt sjeldnere og sjeldnere. De begynte å avta omtrent samtidig med at jeg ikke lenger blir spurt om jeg er gravid når andre oppdager at jeg ikke drikker.

Her har jeg gått rundt i årevis og trodd at jeg så ganske ok ut. Selv om jeg er fullt klar over at jeg siden jeg var tenåring har vært "venninnen til hun pene", har jeg tenkt at jeg i det minste utviklet en spennende personlighet. Dessuten har jeg trøstet meg med at selv om jeg verken er penest, smartest, tynnest eller morsomst har den totale pakken ikke vært så ille.

*

Det var helt til i dag.

Jeg sitter på Gardermoen. Jeg har akkurat kommet meg gjennom sikkerhetskontrollen, der jeg NOK EN GANG ble plukket ut for en såkalt "tilfeldig kontroll". Hvor tilfeldig kan det være når jeg de siste fem gangene jeg har flydd har blitt nappet ut av køen og bedt om å stille meg opp med bena fra hverandre og armene rett ut?

I starten var det spennende. Etter en stund ble det litt irriterende. Nå er det en ren fornærmelse.

Hva tror de om meg? Ser jeg så farlig ut? Eller ser jeg bare ut som en de kan plage litt for moro skyld?

*

Etter at flyplasskontrolløren hadde forsikret seg om at jeg ikke hadde bomber under BH-en eller under føttene, fikk jeg lov til å samle sammen jakker, sko, Mac, koffert og håndvesken min som i dette tilfellet er en ganske stor bag.

Jeg styrte rett mot parfymeavdelingen for å finne et speil.

Jeg fant et speil. Og alt ble logisk. Jeg skremte meg selv. Så ille var det.

*

Årsaken er kompleks. Men hovedårsaken er håret; Det ser ut som jeg har brukt to strikkepinner og en stikkontakt i stedet for kam. I beste fall ser jeg ut som et lykketroll.

Noen som har to paracet? Nei? Hva med en papirpose jeg kan ha over hodet?

Speilbildet reflekterte dessuten en mistenksom kjerring som mysende gransket verden. Til mitt forsvar; jeg har forholdsvis vondt i hodet. Jo smalere øyne, jo mer skallebank. Dessuten er klokken bare 11 søndag formiddag og i går kveld spiste vi lutefisk til langt på natt.

*

Skallebanken ble ikke bedre av at en uspiselig morgenfrisk ansatt fra Chanel sprutet ett eller annet rett opp i ansiktet mitt. Jeg ba henne nokså ufint om å flytte seg, men det var etter at jeg kjørte over foten hennes med kofferten min.

*

Nå sitter jeg i en bar. Jeg har sittet alene helt til nå, men i løpet av de siste ti minuttene har det kommet to menn. Den ene bar på to halvlitere, den andre ser ut til å drikke brus.

For tre minutter siden kom mannen med de to halvliterene og spurte om han kunne sette seg ved bordet mitt. Jeg sa nei.

"Stikk, din idiot!"

Men nå lurer jeg på om jeg skulle sagt ja. Det kan jo tenkes at jeg kan drikkes pen, og det er da tross alt noe.

Meg som revuderer

Lutefisk

Jeg er ingen typisk lutefiskspiser. Visstnok. For som omtrent alt annet i dette landet, har noen brydd seg med å undersøke hvem som spiser lutefisk både hjemme og ute. Denne utbredte trangen til å putte alt inn i tabeller og excel-ark skyldes antakelig PR-byråer og markedsavdelinger. Unødvendig, tenker du kanskje, men da skal du huske på at PR-folk og markedsførere også trenger en jobb for å få penger til melk og brød. (Og dyre julepresanger til sine koner.)

*

Forresten drakk vi nesten 94 liter melk hver i 2011. Det betyr at noen drakk veldig mye, for jeg kan ikke huske å ha drukket noe. Vi spiste også 2,4 kilo smør hver, og der kan det hende at jeg har forsynt meg mer enn det statistikken tilsier. Hele 76 prosent av oss spiser forresten brød til frokost.

*

Tilbake til lutefisken.

Hvis du spiser mye lutefisk, er du sannsynligvis over 45 år, bosatt nord for Dovre og tjener omtrent det din høyere utdannelse skulle tilsi. Hvis du bare spiser det rundt juletider og helst på restaurant, er du mest sannsynlig mann med god inntekt og hus i Oslo eller Akershus.

Jeg er kvinne, inntekten min er ikke så høy som forbruket mitt og jeg bor i Oslo. I kveld skal jeg spise lutefisk, og jeg kommer heller ikke i år til å greie å takke nei til porsjon nummer to, fordi det er så innmari godt.

*

Lut er giftig. Du må ikke drikke lut, for da etser alle innvollene dine opp og du får veldig vondt. Lut er  en fellesbetegnelse på basiske stoffer - du vet, det som er motsatt av syre. Hvis noe er veldig syrlig eller veldig basisk, bør du holde deg unna. Effekten på innvollene dine er omtrent den samme.

Natriumhydroksid også kalt kaustisk soda eller Plumbo

Kaustisk soda har du kanskje hørt om. Det er lut. Hvis toalettet ditt er tett, kan du med nennsom behansket hånd løse opp dritten med kaustisk soda. Og da skjønner du vel selv at det ikke må spises.

*

Derfor er det jo litt rart at noen fant på å helle det over en torsk også servere den på et fat.

Forklaringen er ikke så rar som man skulle tro:

I riktig gamle dager - før oljen, og enda før det igjen - hadde ikke nordmenn det så fett. Det var minst like kaldt her som det er nå, og ingen hadde fantasi nok til å tenke seg et bad med varmekabler eller undertøy i ull og silke som ikke klør og som er designet av noen som engang var gode til å renne nedover en bakke på ski bare for moro skyld.

Omtrent på den tiden, altså, ble menn i alle aldre sendt ut på havet for å fange fisk, og den fisken de ikke spiste med det samme, ble hengt til tørk slik at den kunne spises senere. Frysebokser var så sjeldne at de ikke engang fantes.

*

En gang tok et helt hus med tørket fisk fyr. Brannstifteren kan ha vært en unge. Som kjent liker ikke barn fisk, og de bør ikke leke med fyrstikker. Jeg skal vedde på at bygdas jævelunge hadde funnet et fyrtøy og bestemt seg for at dette var en smart måte å legge om kostholdet på.

Men han bommet grovt. For på denne tiden - lenge før oljen og Gerhardsen - var ikke menneskene så kresne. Hvis maten var giftig, ble den kastet, men hvis den bare var uspiselig fant man en måte å svelge den på.

Det som skjedde med det nedbrente fiskelageret, var at fisken ble liggende og marineres i en blanding av aske og regn. Aske er basisk. Altså omtrent som lut.

Fisken ble så plukket ut av det nedbrente lageret og vasket før den ble servert. Jeg vil anta at guttungen bannet der han satt i skammekroken med tresleiven sin.

*

Så kom Gerhardsen og så kom oljen og deretter (eller før) var det noen som mente at bacon og ertestuing hadde vært godt til. Noen strør til og med brunost over, men vi er mange som mener at det er å gå for langt.

Guttungen og moren hans burde fått fredsprisen post-mortem. Jeg blir i alle fall alltid alt for mett til å krangle etter å ha stappet i meg to digre porsjoner med den dissende massen.

Eller kanskje Nobelprisen i kjemi hadde vært mer passende. Pytt. Det er jo jul snart. De burde fått begge.

Change the world

Tenk, i dag har Eric Clapton vært i Stortinget. Det norske Stortinget, altså. Det var min skyld, og absolutt ikke meningen.

Noen ganger krever jobben min at jeg følger statsråden når hun har et ærend til landets nasjonalforsamling. I dag var en slik dag, og jeg hadde forberedt meg godt. Det siste jeg gjorde før jeg gikk inn i diplomatlosjen, var å slå av lyden på mobilen. Slikt er jeg svært nøye på, og jeg har ofte irritert meg kraftig over andre som er respektløse nok til å ikke bry seg om det.

*

Det første jeg gjorde da jeg hadde satt meg ned, var å ta opp skriveblokk og penn fra min noe omfangsrike veske for å notere eventuelle gullkorn fra våre folkevalgte. Stemningen i salen var høytidelig, verdig og samtidig preget av at det var fredag.

Jeg kjente noe vibrerer mot benet mitt. Det kom fra vesken.

Men siden jeg visste at jeg hadde slått av lyden, og siden jeg har vibrerende varsling på tekstmeldinger, hadde jeg hvilepuls og et oppmerksomt – og etter min mening – passende intelligent og interessert uttrykk i ansiktet. Oppmerksomheten var rettet mot hun som var på talerstolen akkurat da.

*

Situasjonen endret seg på et millisekund. For i det jeg (og alle andre) hørte Eric Clapton ljome ut i salen forsto jeg at det var en dum ide å ha skriveblokken i samme veskelomme som mobilen; jeg hadde åpenbart kommet borti knappen som skrudde lyden på igjen da jeg tok opp penn og papir. Det gikk også opp for meg at favorittsangen min ikke nødvendigvis hadde trengt å være den samme som ringetonen min.

"If I could reach the stars
Pull one down for you,
Shine it on my heart

So you could see the truth:"

insisterte Clapton mens jeg kastet meg over vesken for å kneble den internasjonale stjernen. Jeg holdt muligheten åpen for å knuse Apples flaggskip i forsøket.

Plutselig så jeg linjen fra Evas tjuveri, via Snøhvit til Steve Jobs.

Helvetes frukt.

*

Clapton ga seg ikke.

"That this love inside
Is everything it seems.
But for now I find
It's only in my dreams."

Jeg mumlet innbitt at jeg hadde vært fornøyd med å finne det riktige rommet i vesken min, men han fortsatte som om han ikke hadde hørt meg:

"And I can change the world,
I will be the sunlight in your universe.
You would think my love was really something good,
Baby if I could change the world."

Det var en svak formildende omstendighet at han kalte meg baby.

* 

Vesken min har syv rom. Men siden jeg er svært ryddig, visste jeg akkurat hva som lå hvor. Men det skulle vise seg at stresshormoner føkket opp alt jeg trodde jeg visste. Alt jeg fant i lommen jeg pleier å legge mobilen i, var en tyggegummipakke.

I nøkkelrommet var den heller ikke. Lommen med det lille sølvspeilet og leppestiften hadde bare selskap av to neglfiler, og i det største rommet var det to permer med dokumenter, ett skjerf og ett par hansker i tillegg til lommeboken og øretelefonene til mobilen. Jeg ble litt forsinket av at ledningen på øretelefonene hang seg opp i ringen min.

*

"If I could be king,
Even for a day,
I'd take you as my queen;
I'd have it no other way."

mente Clapton.

Dust.

*

“Faen, faen, faen!” sa jeg, men kom på at det bare gjorde saken verre. Tenk å banne i Stortinget, det er nesten like ille som å gjøre det i kirken. Vil jeg tro.

"And our love would rule
This kingdom we had made.
'til then I'd be a fool,
Wishing for the day..."

ulte Clapton med stadig stigende volum, og jeg lurte på om han visste hvor dum jeg følte meg.

*

Det siste rommet jeg gikk gjennom inneholdt papirlommetørklær og håndsprit. Jeg er opptatt av hygiene og vil ikke bli syk. Ikke fysisk, i alle fall, men jeg merket at Clapton gjorde sitt beste for å vippe meg over i ren galskap.

Nå hadde jeg salens fulle oppmerksomhet. Jeg hadde vært gjennom samtlige rom og var i ferd med å begynne på nytt. Heldigvis fant jeg den. I rommet jeg lette i først.

*

Da begynte letingen etter knappen som skrur av lyden. Den perioden varte også altfor lenge, og siden telefonen nå var ute av vesken og dermed fri fra den usle lydisoleringen vesken ga, var det ingen som ikke fikk med seg at Clapton tok sats og sa

"That I can change the world,
I would be the sunlight in your universe."

 … og før jeg fikk trykket på riktig knapp, satte han virkelig i og sang

"You would think my love was really something good,
Baby if I could change the world.
Baby if I could change the world."

*

Man skal alltid prøve å se ting fra den positive siden, og selv om det ikke var lett i dag, kom jeg på at det var fint at det ikke var min mann som ringte. Jeg har nemlig programmer telefonen til å spille Veronica Maggios noe orgasmiske «Jag Kommer» når han ringer.

Når jeg tenker over det, var "Change the world" faktisk svært passende, tross alt.