Menn som hyller kvinner

Min mest minneverdige kvinnedag var 8. mars 1993 i Hollendergaten i Bergen. Det regnet og blåste og klokken var ca syv om morgenen. Det var en kunst å holde paraplyen slik at den både skjermet for regn og ga mulighet til å se hva som skjedde i løypen foran, men i Hollendergaten klokken syv en regnfull fredag, pleide de få som var ute å småløpe i samme retning som meg; mot bussen i Kaigaten.

På det tidspunktet i mitt liv hadde jeg løpt mer på høye hæler enn i joggesko - jeg hadde til og med gummistøvler med hæler - og jeg var derfor ekstra oppmerksom på eventuelle hindringer, og tittet med jevnlige mellomrom ut av min lille paraplyverden.

Det var da jeg så ham: Kvinnehylleren.

Han kom mot meg i et litt ujevnt trav, mens han ordnet veldig med ett eller annet rett under beltestedet. I samme øyeblikk som vi var på linje med hverandre, så jeg en bitte liten, stusselig skinnrosin sprute ett eller annet i min retning. I min uskyld tenkte jeg «tisser han på meg?» i det jeg spratt unna. Men det var jo ikke urin.

Jeg begynte å le.

Han snudde for å nå meg igjen. Jeg løp, holdt paraplyen og flirte enda mer.

Blottere har dårlige kår hos meg. Den første gangen jeg så en blotter, var da jeg gikk i tredje klasse på gymnaset. Jeg kom (som vanlig) for sent til gymtimen (strategien var å forkorte den litt i begge ender) og måtte gjennom en lang gang med dører inn til de ulike garderobene. Jentegarderoben lå nederst i gangen.

I en døråpning omtrent midt i gangen, sto det en gammel mann med et håndkle rundt livet. Da jeg kom forbi, så han på meg og slapp håndkleet ned mens han så meg utfordrende inn i øynene. Da jeg knakk sammen i spontan og støyende latter ble han veldig forvirret og kanskje litt lei seg. Dessverre hadde han forsvunnet da jeg kom tilbake med alle jentene i klassen. Jeg tror ikke det kan ha vært kvinnedagen, men enkelte menn er jo grenseløse hele året når det gjelder å gi av seg selv.

Da jeg kom på jobben den 8. mars i 1993, mente sjefen min at jeg burde anmelde fyren som nesten hadde møkket til skjørtet mitt. Jeg ringte derfor til politiet som gjerne ville at jeg skulle komme med en gang. Jeg forhandlet meg frem til at jeg skulle komme etter arbeidstid.

Så der sto jeg da. Foran en høy skranke som rakk meg til nesen (jeg er 173 cm høy) og så opp på en politimann som satt med høyre side til meg og skrev med én og én finger på en skrivemaskin. Jeg gjentar; en skrivemaskin. Det måtte vært en slags podium bak den skranken, for hvis jeg skulle se ham, måtte jeg stå med nakken i en ubehagelig bøy bakover

Han: Navn, fødselsnummer og adresse!
Jeg oppga alt med stort alvor.
Han: Hva, hvor og når skjedde det du vil anmelde?
Jeg: Anmelde og anmelde, det var dere som ville at jeg skulle komme ...
Han: Du er her for å anmelde!

Okei ...

Jeg forklarte så nøkternt og detaljert jeg kunne. Til og med om paraplyen min. Som var blå med brune kanter fra Bennetton.

Han: Hva hadde han på seg?
Jeg: Han hadde en sånn Nordsjøjakke og olabukser ... også hadde han knapper i smekken, ikke glidelås!

Jeg lurte på om han var imponert over mitt øye for detaljer eller om han synes jeg måtte vært i overkant interessert.

Han: Sa eller gjorde han noe?
Jeg: Jaaaa ...
Han: Hva?

Jeg (som slet med å ikke fnise): Vel, jeg trodde han tisset på meg, men det som kom ut var hvitt.


(Husk på at jeg på det tidspunktet var et slags gudsord fra landet)

Han (like alvorlig): Hva sa han?
Jeg: Han sa «ronke, ronke, ronke!»

Og fra det tidspunktet var det ingen vei tilbake for min del; det var sannsynligvis den første gang jeg hadde sagt r-ordet høyt og hele situasjonen ble så absurd at jeg bare begynte å fnise uhemmet. Så jeg forlot hele politistasjonen. Antakeligvis merket ikke den tofingrede politimannen noe som helst. Han var nok uansett ikke vant til å se på kvinnene han intervjuet. Det var skrivemaskinen som hadde hans fokus.

Etter noen uker ble jeg bedt om å komme til stasjonen for å se gjennom forbryterarkivet, men bortsett fra å kjenne igjen et par perifert bekjente og fått en vag forklaring om at ikke alle de hadde bilde av hadde gjort noe galt (den gikk jeg IKKE på) fant jeg ikke friluftsronkeren. Og så kom det berømmelige brevet med at saken var henlagt på grunn av bevisets stilling.

Men hva er det med slike menn som tror at kjønnsorganet deres er så fantastisk at de ikke bare blotter det for hvem som helst, men også (visstnok) sender bilder av det gjennom cyberspace? Tanken er helt vanvittig. «Hey! Junior ser jammen potent ut i dag, la meg ta frem mobilen ... Smil! *knips*»

Jeg tror jeg snakker for halve befolkningen når jeg sier at bilder menn har tatt av stoltheten sin aldri har fått noen av oss til å skli av stolen. Noen av oss blir kvalme, noen av oss blir pinlig berørte og andre ler og bruker det som gode historier. Og da anonymiserer vi ikke. Vi tegner bart og briller på. Hvis det er plass, da.

Jeg sier ikke at junior ikke får være med på feiringen. Jeg sier bare at det må skje med en viss stil. Og at vi kan godt få roser først. Eller sjokolade.