En tilfredsstilt mann

I dag har jeg tilfredsstilt min mann.

Jeg har nektet i lang tid. "Vær så snill, Birgitte," har han bedt, men jeg har sagt tydelig nei.

"Jeg blir så bustete på håret!" har vært mitt fremste argument, dernest at jeg er redd for å bli skadet.

"Jeg lover å ta det sakte og forsiktig," har han sagt, men jeg liker det jo egentlig litt rått og brutalt.

*

Han vil gjøre det når det er lyst, jeg vil helst gjøre det i mørket, men i dag - i strålende sol - sa jeg endelig ja.

"Ta på deg minkpelsen, er du snill," sa han og unnskyldte seg med at det var for at jeg skulle holde meg varm. "Kanskje du skulle ta på deg en lue også?" sa han med et smil. Perverse fyr. Pels og lue? Jeg vil ikke bli sett død med lue. Men jeg ga meg. I dag var det han som skulle få viljen sin.

"Må det være noen som ser oss?" spurte jeg tynt. Han svarte at han likte å gjøre det i full offentlighet og at hans erfaring var at det var vanskelig å unngå.

*

Jeg hadde det helt fint en lang stund. Det skal jeg innrømme. Det kilte i magen et par ganger også, faktisk. Men jeg kunne klart meg uten muntre tilrop og wow-ing fra tilskuere. Det går en grense.

Grensen min gikk ved countrymusikk, skulle det vise seg.

"Stopp!" skrek jeg. "Nå vil jeg ikke mer!"

Han gjorde som jeg sa. Han bøyde seg ned mot kneet mitt og byttet kanal på bilradioen.

Det var årets første Corvette-tur. Det kan hende jeg gjør det igjen.

Egentlig er alt spennende

Sist bryllupsdag fikk jeg kunst av min kjære. Han er flink med gaver, det skal han ha. Men han hadde nok ikke forventet reaksjonen min da jeg pakket opp det innrammede fotografiet av et ark fra en notatblokk funnet på et hotell.

Det ser ut som kunstneren har tegnet opp linjer på arket, men bortsett fra det, er det rett og slett bare et ark fra en notatblokk. Du vet, en sånn som pleier å ligge på nattbordet eller skrivebordet, ved siden av telefonen.

*

Da jeg pakket opp og fikk se dette:

Skyggen over arket er en del av fotografiet, refleksene i glasset er vinduene våre

begynte jeg å gapskratte. Jeg lo så tårene trillet mens jeg hikstet frem: "Hvahahaha blihihihir det neste? En post it-lapp?".

Han ble litt usikker på om jeg likte det. Eller det vil si; Han trodde han hadde bommet totalt.

Men det hadde han ikke. Jeg liker fotografiet godt, jeg.

*

I dag var vi til stede på lanseringen av kunstboken "Skyldfolk". Det var Galleri Riis som var vertskap og Teknisk Forlag som ga ut boken. "Skyldfolk" er en samling av fotokunsten til Morten Andenæs - som også er mannen bak notatblokk-fotoet mitt.

Vi hadde tatt med oss to vennepar og hadde avtalt å gå ut og spise en sen lunsj etter å ha bladd litt i boken og gått og kikket litt på bildene kunstneren hadde latt henge opp i galleriet. Det gikk ikke helt etter planen.

For dette var ikke en vanlig bokpresentasjon, det var en samtale mellom kunstneren og professor emeritus Stein Bråten. Fra klokken to til fire. Og der satt vi.

Legg merke til fotoet av ingenting til venstre. Det er en del av en serie på tre som heter "nina (infant)".
Pris kroner 36.000.
De to andre heter "nina (xerox)" og koster 14.000 kroner pr stykk.

Det kunne gått skikkelig galt. Jeg er nemlig stort sett tam, men pompøsitet har en evne til å få frem det mest usiviliserte i meg. På en ikke spesielt tiltalende måte; Jeg blir ond og barnslig.

En gang ble vi invitert hjem til en superrik mann og hans supersure kone. De hadde en hel vegg som var dekket av et maleri av Odd Nerdrum. Det var ikke bare et stort, tilfeldig maleri; jeg tror det var malt på den private stranden som hørte til eiendommen. Bildet viste unge gutter (ynglinger, er sikkert det riktige ordet i denne sammenhengen) som badet eller var på vei til å bade.

Samtlige gjester sto og beundret maleriet, og sukking og akking og mer eller mindre dype kommentarer kom over hele fjøla.

Min kommentar: "Nerdrum er skikkelig flink til å male, asså, men det er bare så synd med de teite hettene han alltid skal dra nedover huene på folk!"

Min manns reaksjon: En albue i siden på meg.

*

Her er et utdrag av det galleriet selv skriver om Morten Andenæs' kunst:

Betrakteren trer inn i en sømløs illusjon av virkeligheten, som speiler måten den aktuelle tingen - eller situasjonen - opprinnelig ble oppfattet på. Følelsen av tilstedeværelse som oppstår i dette møtet, skaper et lukket kretsløp og en form for anerkjennelse; vi ser bildet, og vi føler selv at vi blir sett.

Mye av dette er faktisk ganske smart (selv om jeg ikke er helt overbevist om at jeg selv ble sett - så paranoid har jeg ikke blitt enda)! Jeg hadde ALDRI greid å si så mye om fotografier av trær, ansikter, pistoler og ballbassenget til IKEA. For det var faktisk noen av motivene hans.

*

For å gjøre en to timers historie mye kortere: Samtalen mellom de to smartingene var overraskende interessant. Og jeg lærte mye. Ved å lytte til samtalen mellom de to, ble jeg både klokere og mer bevisst på hvor mye det er i denne verden jeg ikke kan et dugg om. Jeg gikk derfra med en følelse av at jeg var ufattelig dum og ganske mye klokere enn da jeg kom. Og det var en helt ok følelse.

*

Professoren startet med å snakke om speilnevroner. Jeg kunne falt av da, men jeg holdt ut, og det angrer jeg ikke på. For nå vet jeg at speilnevroner er nerveceller i hjernen som aktiveres når vi ser noen utføre en handling. For eksempel: Hvis jeg ser at du plukker opp en ball, vil helt bestemte nerveceller i hodet mitt aktiveres. Det utrolige er at det er akkurat de samme nervecellene som aktiveres i ditt hode. Vi speiler hverandre!

Eksemplet professoren brukte var spedbarn som hermet etter andre; Og hvis du har vært i nærheten av babyer, vet du at de kan gjøre de mest imponerende ting nesten med en gang de kommer ut av mammaen sin: de kan både herme etter gaping og gjeiping. Og det er ikke verst for en fersking. Det å lære å snakke er sikkert noe av den samme teknikken, tenker jeg.

*

Kunsteren hadde tatt en rekke bilder av en pistol (en Heckler&Koch VP 70 Z, 9 mm - dette googlet min mann mens vi satt og hørte på dialogen). "Det er ikke et våpen, men det kan brukes som et våpen. Hvis du får lyst til å bruke det som et våpen, sier det noe om deg," sa Morten Andenæs. Og det var jo en ny vri for en som jobber i Forsvarsdepartementet.

Så altså: Hvis du får lyst til å plukke opp våpenet, er det visse nerveceller (eller nevroner) som lyser opp inne i hodet ditt. Det kan hende de samme nevronene lyser opp i hodet på han som står ved siden av deg, men det er ikke sikkert. For vi har alle ulike referanser vi bruker når vi ser på et objekt. Hvilke nerveceller som aktiveres, sier noe om deg.

Hvis de samme nevronene i begges hoder lyser opp, betyr det kanskje at det man ser på ikke gir så mye rom for tolkning. Og det er en uting i kunstens verden, etter hva jeg har forstått. Man skal nemlig komme så langt bort fra språkliggjøring som mulig. Først da gir det maksimal opplevelse. Hvis jeg har forstått dette riktig.

"En kunstner skal overlesse en seer med informasjon, uten å trekke en konklusjon," sa en av dem. Det kunne vært begge, for jeg tror de var rørende enige. "Ambivalens skaper usikkerhet," var det også en av dem som sa. De fikk det til å høres ut som noe kjempefint. Normalt er det jo slett ikke det.

*

Kunstneren var opptatt av distanse. For å få distanse - og for altså å oppnå at vi som så på kunsten hans skulle få en så objektiv oppfattelse av dette som mulig - tok han ofte bilde av et bilde han hadde tatt. Du snakker om å tenke avansert, altså. Jeg ble helt blåst av banen.

Men fotograf Andenæs var fullstendig klar over at drømmen om objektivitet - å se noe helt uten bagasje - var uoppnåelig. Han sa at bildene hans var manipulerende; "de trekker deg inn," sa han. Og det var det noen av dem som gjorde. Andre ble jeg irritert av. Og det er jo også en reaksjon. Den er i alle fall ikke likegyldig.

*

Jeg er overbevist om at man kan lære noe av stort sett alt man kommer i kontakt med gjennom livet. Hvis man bare er villig til å ha et åpent sinn. Trikset er å få det man hører eller ser til å ha relevans i ditt eget liv, for da kan du gjøre det om til nyttig kunnskap.

"Tillegger vi det vi ser våre egne følelser?" spurte en av dem, og det er her jeg tenker at jeg virkelig kan lære noe. For dette handler om kommunikasjon, og kommunikasjon har jeg bruk for både profesjonelt og privat.

Hvis man skal snakke slik at folk forstår og blir overbevist om at man har rett, må man forstå deres referanser. Man må snakke med, ikke til. For svaret på om vi tillegger det vi ser våre egne følelser er selvsagt et stort og rungende ja. Det er helt umulig å la være. Man er ikke objektiv, det er bare en illusjon.

Og hva er da oppskriften på god kommunikasjon? Jo. Man må kjenne målgruppen sin. Og hva må man gjøre for å bli kjent? Jo. Man må snakke sammen. Holder det? Nei. Man må stille med et åpent sinn og være fullt og helt fokusert på den eller de man skal snakke med. Og hvis man klarer det, da gjenstår bare budskapet.

Dagens budskap er at alt er interessant hvis man bare følger med. Prøv det neste gang du befinner deg i en situasjon du synes det er søvndyssende kjedelig å være i. Du vil bli overrasket.

Du kunne vært et sjarmtroll, Kim Jong Un

Normalt leser jeg dødsannonsene aller først, men i dag har jeg fri og dermed blir det nettaviser. Jeg tror kanskje jeg må slutte med denne morbide morgenrutinen, for det er klart at det gjør noe med humøret når man blir bittelitt trist hver gang man ser det svart på hvitt på at noen har forlatt oss.

Jeg leser aviser for å informeres og berøres. Er det en overskrift som sier noe i retning av "partert etter blodig satanistisk øksedrap" kan du regne med et klikk fra meg. Etter jeg har lest noe sånt, blir jeg litt mer redd for å gå i mørke smug om natten, men siden jeg ikke engang går i brede bygater etter mørkets frembrudd, endrer det ikke noe.

*

I dag har jeg - siden jeg har alt for mye tid til overs - gått gjennom toppoppslagene til de fem nettavisene jeg leser oftest. Med ett par hederlig unntak, synes jeg de tar opp viktige saker alle burde være opptatt av.

De to som etter min mening har bommet litt akkurat i dag, er Aftenposten og Dagbladet.

Her er Aftenpostens toppsaker:

Aftenposten 5. april klokken 15.11

Sak nummer 1: Obama har omtalt en statsadvokat som den vakreste statsadvokaten i USA
Det er klart at man ikke trenger å si alt man tenker, og det burde ikke komme som noen overraskelse på Obama at noen kunne bli litt moralske etter en sånn kommentar. Jeg har bare lyst til å si at hvis noen noen gang - og kanskje særlig Obama - hadde annonsert at jeg både var faglig god og den peneste spesialrådgiveren i hele Norge, så hadde jeg ikke blitt det minste fornærmet.

Sak nummer 2: Kongehuset gikk med underskudd
På Twitter var det en som kommenterte dette ganske godt: "Er ikke det naturlig for en ren utgiftspost?" skrev @grabein. Han og jeg er helt på linje i vår økonomiske tenkning. Muligens også når det gjelder monarkiet.

Sak nummer 3: Plattform med 374 personer om bord kunne ha gått rundt
Etter min tid i Statoil på 90-tallet, er jeg opptatt av plattformer. Og at en plattform kunne ha gått rundt, er svært alvorlig. Men er det en toppnyhet? Tror ikke det, gitt.

*

Vi går videre til Dagbladet:

Dagbladet 5. april klokken 15.10

Her er dagens teiteste toppsak: En nerd er nektet inngang på et nerdearrangement. Seriøst? Bare til Dagbladets orientering; jeg er heller ikke interessert i at noen er nektet inngang på Bingo'n eller på Samvirkelaget i Indre Enfold. Tips: Finn ut hva som skjer i utlandet for tiden.

*

Nettavisen og DN.no har like toppsaker:

Nettavisen 5. april klokken 15.11

DN.no 5. april kokken 15.11

Dette er viktig. Sysselsettingsveksten i USA i mars var den laveste på ti måneder. Det kan få en negativ innvirkning på børsen, og da er det ingen som vet hva som skjer. Eller - det er sikkert noen som mener mye om det, men det utfallet er usikkert uansett, tror nå jeg.

For en med en dragning mot bekymringer, er dette skikkelig skummelt. Alle vet at når USA nyser, så får resten av verden et alvorlig utbrudd av influensa, og jeg kan ha litt feber allerede, faktisk.

*

Og så. Endelig en viktig nyhet: VG er dagens vinner:

VG 5. april klokken 15.10

KAN NOEN SNART LEGGE KJEMPEBABYEN OVER ET KNE OG GI HAM FEM KRAFTIGE RAPP OVER MESSINGEN?

Forbannet være alle menn med komplekser. Det er jo åpenbart hva som plager Kim Jong Un; han er så bortskjemt, kort og feit at ingen ville giddet å leke med ham hvis han ikke hadde et par atomraketter på baklomma.

Kjære Kim J. Un: at du er liten og tjukk, er ikke noe problem. Du trenger ikke gå på høyhælte sko av den grunn, men du kunne kanskje vurdere å dele litt av maten din med alle de andre i landet ditt som prøver å overleve på råtten ris og møkkete vann.

Du må slutte med denne vanvittige oppførselsen og overlate farlige ting til de voksne. Vi har skjønt det nå; du vil ha respekt. Men det du må forstå, er at vi ikke kommer til å respektere deg selv om du mot alles formodning skulle klare å fyre av en Taep'o-dong 2 i riktig retning og treffe det du planla.

Her i Norge er vi selvsagt bekymret for at du kan sikte feil vei og treffe Finmark, for vi har ikke tro på at du finner ditt eget rompehull engang. Så lite imponert er vi over deg.

Vi ler oss skvett ihjel over at du lar PR-folkene dine ta bilder av deg når du inspiserer militært materiell, og vi legger ut bilder på Facebook av skoene dine som Dagbladet har publisert først:

Hvem tror du at du lurer, småen?

Nyhetsoppleserne dine - og særlig hun der favoritten din - er rene komikveld for oss. Men når du pisker folk til å grine på kommando, blir vi kvalme. Kvalme, hører du! Seks måneders straff for ikke å grine nok, er helt på trynet. Du burde skamme deg, jeg skjems på dine vegne.

Det at nesten alle aviser i verden skriver om trusselen fra deg, trenger du ikke å bli smigret av. Vi mener det samme alle sammen; du er en latterlig unnskyldning av en mann. Du er en tosk; en liten idiot. Men vi vet at det gjør vondt å få en rakett i hodet uansett hvem den kommer fra, og det er det som gjør oss bekymret. Og det at du er åpenlyst sinnsyk, gjør ikke verden til et mer oversiktelig sted å være.

Mine råd til deg er som følger:

1) Ikke vær flau over utseendet ditt, du kunne vært et sjarmtroll selv med ditt fysiske utgangspunkt. Skjønnhet kommer innenfra, vet du.

2) Fortell de stakkars innbyggerne i landet ditt at hodet ditt dessverre har vært overtatt av utenomjordiske små, grønne menn i flere år, men at de nå har reist tilbake dit de kom fra. Dette vil de stakkars hjernevaskede beinranglene helt sikkert akseptere. Etter det, sier du at de nå - takket være et tilgivende verdenssamfunn - skal få næringsrik mat og stemmerett, forutsatt at de ikke stemmer på deg eller noen i din familie.

3) Krabb ned i et hull.

Du kan takke meg senere. Hvis du ikke velger å bli der. Det er også helt greit.

Halvveis til Hellas

Lars Erik Sletner, som er administrerende direktør i Bedriftsforbundet, er bekymret for norsk økonomi og nordmenns arbeidsmoral. Eller - som Nettavisen skriver - "slår alarm over nordmenns økende interesse for ferie og fritid".

Jeg er helt enig, selv om jeg kanskje ville sagt "slår alarm om" og ikke "over". Hver eneste gang det er innslag fra Hellas på nyhetene, tenker jeg med gru på hvordan det går med land som er stappfullt med nytelsessyke mennesker som jobber svart hvis de da ikke er opptatt med å sole seg eller drikke vin midt på dagen.

*

- Vi er i ferd med å bli grekere hele gjengen! sa jeg til min mann da vi kjørte til jobb i dag. - Mener du romere? spurte han. Av en eller annen grunn. Det hender at han ikke er helt med.

Jeg sa at romerne var seriøse, hardt arbeidende mennesker som var opptatt på heltid med å utvikle sivilisasjonen, noe vi som lever i dyp fred og ufordragelighet burde sette stor pris på. Han tok dette som en bekreftelse på at jeg mente romere.

- Jeg snakker om grekere. De som bor i Hellas. I dag! understreket jeg og minnet ham på at påsketrafikken i år startet torsdag før palmesøndag og at køen til jobb fremdeles ikke har kommet seg opp på normalt nivå. Han mente at det ikke var fullt så enkelt, og snart ble jeg tutet ørene fulle med finansformler. Jeg oppfattet imidlertid at han var enig med meg i at svart økonomi var funnet opp i en av helvetes kjellerboder.

- Vi nordmenn er i ferd med å bli uspiselige, fortsatte jeg. - Ikke bare har vi oljen, et fungerende demokrati og verdens beste sjakkspiller, vi har fint vært også!

- "Fungerende demokrati"? hermet han. - Du kan da ikke påstå det, når stemmeseddelen fra en i Finmark veier mer enn en stemmeseddel i Oslo?

- Same, same, sa jeg. På engelsk, altså.

Han mente at jeg bagatelliserte.

- Jeg tror det er veldig hardt og krevende å bo i nord, sa jeg. - De fortjener litt ekstra når været er så dårlig. Han så lenge på meg. Det var skikkelig skummelt. Ikke fordi han er spesielt skummel, men fordi vi lå i 90 kilometer i timen og fordi det var han som kjørte.

Stemningen ble litt anstrengt, kanskje fordi jeg uttrykte min mening ved å si at han var teit og at han burde bekymre seg litt mer om norsk økonomi og folks lathet generelt. Jeg kan også ha tatt opp et par ting på to do-listen jeg har skrevet for ham som fremdeles ikke er haket av.

*

Heldigvis virket det som han hadde glemt det meste av det jeg sa da vi traff hverandre igjen i ettermiddag.

- Har du en travel dag i morgen? spurte han.

- Nei, jeg skal avspasere hele dagen, strålte jeg i det det gikk opp for meg at han husket hvert ord jeg sa ni timer tidligere. 

Så vidt jeg husker var dette sist gang jeg hadde fri, men jeg kan ta feil

La de små bekymringer komme til meg

Hele 85 prosent av alle tankene vi har i løpet av en dag, er bekymringer. Det påsto i alle fall en som snakket til meg gjennom bilradioen i dag, og da får vi tro på det. De må snakke sant på radioen. De som jobber med radio er vårt siste håp hvis alt annet feiler.

Tenk bare på Sivilforsvarets sirener: "Lytt på radio", betyr det når det uler så høyt at det er helt umulig å snakke i mobiltelefonen. Og da er det best å legge på av flere grunner.

*

"Ikke søren om det gjelder meg," tenkte jeg "jeg tenker nesten bare positive, glade og konstruktive tanker. Men så begynte jeg å rekapitulere:

1) Da jeg gikk ut fra kontoret var jeg redd for å gå på snørra i det noen vil kalle grus, men som jeg vil påstå er steiner av betydelig størrelse.

2) Jeg tenkte også på at hælene på støvlettene mine kunne brekke og at alt støvet ville gjøre det semskede, brune skinnet grått.

3) Mens jeg gikk mot bilen lurte jeg på om damen som parkerte meg inne mens jeg så strengt på henne hadde flyttet bilen sin. Jeg var også litt irritert på meg selv fordi jeg ikke gikk bort og ga uttrykk for at hun var en møll da jeg så henne i morges. Jeg lurte på om jeg hadde mistet gnisten. Jeg fant ut at jeg hadde det. Jeg lurte på om jeg var blitt omsorgsfull og vennlig. Jeg fant ut at jeg ikke var det.

4) Da jeg fisket opp nøkkelen av vesken, så jeg for meg hvordan den falt ut av hånden min og landet i søledammen noen hadde lagt rett foran bildøren. Derfor holdt jeg så hardt i den at den holdt på å knekke. Nøkkelen er nemlig ikke så veldig solid fra før. Jeg sendte en ilter tanke til min mann som åpenbart ikke bryr seg om min bil, så lenge hans biler går.

5) Da kom jeg på at den ene bilen hans er på verkstedet i dag, og alle vet jo at sånt blir dyrt.

Så var jeg fremme ved bilen. Det var cirka 30 meter fra døren til parkeringsplassen.

*

Men så skulle jeg jo hjem. I rushtrafikken. Jeg trodde aldri jeg kom til å rekke det.

Alle de røde lysene Oslo har å by på, flashet meg i trynet på vei hjem. Og akkurat i dag, måtte jeg skynde meg hjem. Nøtteskallen som sto først i køen da vi ventet på at lyset skulle bli grønt rett forbi Brasseri Hansken var dessverre døvblind, så han - og vi andre - gikk glipp av en hel serie med lys. Han fikk åpenbart ikke med seg det ustemte orkesteret av bilhorn, men det gjorde vi.

Når noen tuter, tenker jeg alltid på en historie jeg leste om en fyr i USA som hintet vennlig med hornet til en medtrafikant. Noen minutter etter var han død som en sild, for fyren som ble tutet på tok det svært personlig. Dessuten hadde han et våpen. Det er bare et tidsspørsmål før noen gjør det samme her.

Garantert. Bæng. Rett ned, vet du. Død sild, jeg bare nevner det. Ikke glem at det var jeg som sa det først.

Erytofobi: Frykten for rødt lys. Jeg kødder ikke.

Oslo er jo full av trikker. Til dere som ikke bor i Oslo og kanskje aldri har kjørt bil eller gått rundt her; Trikken har ALLTID forkjørsrett. Alltid. Det holder derfor ikke å se til høyre når du kjører i Oslo. Nei, da. Du må se ned også, for hvis det er trikkeskinner i veien, kan du når som helst bli nedkjørt av en blåtrikk som kommer inn fra venstre.

Det eneste som er bra med trikken (foruten miljøet og alt det der) er at sporene etter den er så tydelige. Husk bare at hvis du ser et spor kan det like gjerne være at den kommer som at den akkurat har gått. Jeg tenker alltid på trikken når jeg kjører i Oslo. Trikken er kjempefarlig for bilister, fotgjengere og søvngjengere.

*

Jeg kom meg hjem uten en skramme. Hvilket er helt utrolig når man tenker på hvor mye som kunne ha skjedd.

Jeg kom til og med hjem i tide.

Til tannlegetimen min. Som ikke hadde bekymret meg det minste, men da jeg åpnet døren inn til det sterile venteværelset tenkte jeg både på om det var lesestoff der (for jeg kom litt for tidlig) hvem som hadde lest bladene før meg og hvilke grusomme sykdommer de kunne ha, og om jeg hadde hull.

*

Etter at jeg hørte om alle disse bekymringstankene man går rundt med, har jeg ikke greid å tenke på annet. Jeg må være godt opp i 98 prosent. Det slo meg at dette kan ha vært en ond spøk; En velplassert selvoppfyllende profeti. Jeg begynte å lure på om jeg var hjernevasket.

*

Moralen i dag er at det ikke er så dumt å bekymre seg om de små tingene, for når hodet ditt er fullt av ting som ikke en gang er en tilnærmet krise hvis de skjer, klarer du ikke å tenke på de virkelig alvorlige tingene. Men hvis du kan unngå det - å være bekymret, altså - så lever du nok lykkeligere, får færre rynker og et langt liv.

Jeg vil også benytte muligheten til å si én ting til: Vær nøye med tannpussen. Hvis ikke blir det både dyrt og vondt.

Med hud som en fjærløs gås

"Hva får deg til å få gåsehud?" sto det på en plakat jeg kjørte forbi i dag. Spørsmålet har plaget meg siden. Det er nemlig ikke mye som får hårene til å reise seg på meg. Bortsett fra streng kulde, selvsagt. Med ande ord når temperaturen faller under 23 grader i stua.

Gåsehud er utløst av to faktorer; kulde og følelser. Kulden ser vi bort fra i dag.

*

Før kunne jeg få gåsehud - eller nupper på armene, som jeg er opplært til at det skal hete - av en gripende historie, av å høre musikk (spesielt i kirker) eller av å se noe - for eksempel en kirke eller en katedral. Nå er jeg redd jeg kan ha blitt en avstumpet kyniker.

*

Gåsehudens nytte er litt tvilsom når det gjelder oss mennesker. Det er ikke forsket mye på gåsehud. Kanskje er det vanskelig å få noen til å finansiere en doktorgrad som dreier seg om nuppete hud? Det ville jo ikke vært så rart om noen synes det å løse kreftgåten er mer spennende, men ville det ikke også være litt artig - i det minste i selskapslivet - å snakke om at man er den fremste eksperten i verden på ståpels?

Det er jo dessuten et drømmetema for de litt mindre oppvakte medisinstudentene; å forske på gåsehud bør være fort gjort, og man kan antakelig skryte av å være nummer én på sitt felt. "En av de fremste" bør man i alle fall kunne påstå. Det er ikke særlig sannsynlig at noen sjekker det heller.

*

Når det gjelder dyr, er det nyttig at håret kan reise seg. Tenk deg selv; Har du noen gang våknet ved siden av noen med skikkelig bustete hår? Hadde du ikke litt lyst til å dra tilbake til den trygge, komatiske tilstanden?

Jeg løper heldigvis ikke den risikoen da min kjære har vært hensynsfull nok til å barbere av seg alt håret, men han faller stadig i søvn, og det kan selvsagt være synet av meg som har den effekten på ham.

Poenget mitt er at hår som står rett ut fra hodet eller kroppen for øvrig, gjør både folk og dyr mer skremmende. Og for dyr som må klare seg blant usiviliserte rovdyr og det som verre er, kan det være veldig lurt å kunne si bø med pelsen.

*

Hvis du lurer på hvorfor det heter gåsehud, ber jeg deg tenke på en ribbet gås. Det er ikke pent, men så er da heller ikke gåsehud ment å være vakkert. Tror jeg.

Hvis dette hadde vært deg, og ikke en gås, ville hver av disse prikkene hatt et hår stikkende rett opp

Jeg har selvsagt lest meg opp litt på temaet gåsehud, og av min nye kunnskap har jeg blitt deprimert i tillegg til avstumpet og kynisk; Hvert enkelt hårstrå har en liten muskel som trekker seg sammen og dermed løfter håret opp fra huden. Det er da som søren. Ikke engang den ørlille treningseffekten kommer altså meg til gode.

*

Men det er mulig jeg har funnet en løsning som kan fungere; den eneste gangen jeg får nuppete hud er nemlig når jeg gjesper. Nå gjelder det bare å sove veldig lite, så regner jeg med at kiloene renner av og kroppen blir stram og fin. En tilleggseffekt ved denne metoden er dessuten at jeg får gjort mye mer i løpet av døgnet.

Som for eksempel å finne ut hvorfor vi gjesper. Det er nemlig ikke slik mange har trodd; at kroppen trenger oksygen. Det kom frem i en studie i 2005.

Gjesping er med andre ord ansett som et mer sexy forskningsfelt enn gåsehud. Det hadde jeg aldri tippet. Tenk deg om. Hadde du?

Svar nå, ellers får jeg deg til å tenke på kritt som hyler nedover en tavle.

Alias Birgitte

Har I set den danske serie "Borgen"? Jeg mener: Har dere sett den danske serien "Borgen"? Unnskyld, men det er litt vanskelig å legge dansk fra seg når man først har forelsket seg litt i språket. Dessuten er det til forveksling likt norsk noen ganger, så eventuelle skrivefeil eller merkelige formuleringer kan skyldes at hodet mitt har skiftet nasjonalitet.

Jeg understreker igjen at jeg ikke skjønner et ord dansk tale, særlig ikke når de begynner å telle, men jeg leser dansk som en innfødt københavner, og det skulle ikke forundre meg om jeg begynner å adoptere litt av tonefallet. Dansk er jo bare SÅ smukt.

*

Jeg skal ikke legge skjul på at heltinnen i Borgen - som tilfeldigvis heter Birgitte - har hatt en positiv effekt på mitt forhold til dansk. Serien er superbra (danskene forsterker ofte positive ord ved å si "super" foran) og heltinnen - som altså heter Birgitte, sa jeg det? - er et forbilde på alle måter.

Jeg synes liksom jeg har fortjent en oppreising etter at navnet mitt har blitt forbigått i årevis. Hvis det har vært tendenser til at kjendiser har hatt navn som mitt, har de som regel kalt seg Brigitte. Og hvis utlendinger prøver å si navnet mitt, plundrer de sånn at jeg til slutt sier at det er greit at de kaller meg Brigitte.

Noen ganger har jeg hørt noen si "tause Birgitte", men da er det som regel fulgt av "langt fra" eller andre formuleringer som forklarer at jeg er så fjernt fra en smilende pyntedokke som overhode mulig.

Jeg har solt meg i glansen av Borgen en stund nå, men jeg burde ha lært at hovmod står for fall.

*

Noen som har hørt om programmet Kongsvik videregåede? Lene Kongsvik? Kongsvik ungdomsskole?

Lene Kongsvik avbildet i Dagbladet

Lene Kongsvik er kanskje Norges beste komiker. Hun spiller alle karakterene i seriene hun lager selv, og når man ser henne som kvisete ung gutt, så tror man at man faktisk ser på en kvisete ung gutt, og ikke en voksen dame. Hun er en overbevisende bitter, gammel tysklærer, og hun er en arbeidssky hypokonder som helst vil jobbe så lite som mulig. For ikke å snakke om den blonde selverklærte bimboen Kine som går i første klasse på videregående og som mener at tredjeklassejenter er eldgamle.

Ung, desperat gutt

Gammelt tysklærerskinn

Arbeidssky hypokonder

Blondine

Problemet mitt kom da en ny figur ble introdusert på Kongsvik Videregående; Tigermammaen Birgitte.

Tigermamma Birgitte kjører SUV (check), går ikke av veien for å sette langsomme møteledere på plass (check), snakker i mobilen nesten hele tiden (check) og er i det hele tatt fremstilt som en usympatisk  bulldoser.

Ett eller annet sted har jeg et sånt kaninskinn også

Da jeg så henne klarte jeg ikke engang smile. Jeg satt bare og ønsket inderlig at Lene Kongsvik hadde funnet et annet navn på denne usympatiske figuren enn Birgitte.

Jeg var - som danskene sier - mundlam. Altså stum. Men det varte ikke lenge, for det har jeg til felles med både Birgitte Nyborg og Birgitte Tigermamma.