Leve Paris!

Vi - eller det vil si jeg - insisterte på å gå fra hotellet vårt ved Champs Elysees og til en butikk som visstnok skulle selge smykker fra Ole Lynggaard. Jeg sjekket kartet, og jeg sjekket været.

Jeg fant ut at det ikke var spesielt langt og at været var greit nok. I alle fall sammenliknet med været en vanlig dag på Vestlandet.

- La oss ta en taxi, sa min mann.
- Nei, vi går, det er snart jul, sa jeg og tenkte på fet julemat.

Resepsjonens juletre nummer to

Etter en havtimes gange som grenset mot småjogging, var jeg tilnærmet blind på grunn av regn på brillene og nesten døv fordi den stive kulingen siktet seg rett inn i ørene mine. Jeg har ganske store ører, men at de skal fungere som oppsamler for vind, synes jeg Gud kunne ha spart seg.

Min mann synes også det var i kaldeste laget. Han sa det ikke, men han gikk og mumlet om at han skulle kjøpe seg en caps, så jeg antar han var litt kald i skallen. Akkurat det merket ikke jeg, men så har jo jeg hår.

- Jeg vil ha en fin caps, sa han.
- Gå med hva du vil, sa jeg.
- Jeg vil ha en med flammer på, sa han.
- Da vil du nok oppdage at den etter kort tid kommer til å stå i brann på ordentlig, sa jeg.

Da smykkebefaringen var over, skulle jeg ha støvletter.

Paris har mange par støvletter. Jeg fant, etter to timers saumfaring, ett par som var akseptable.

- De var ikke pene, sa min mann. - Det ser ut som du har kuføtter.
- Det heter klover, i så fall, sa jeg.

Heldigvis fant jeg en kjole ikke så lenge etter.

Jeg kjøpte ikke lua, men det var kanskje dumt

Vi diskuterte kveldens program.

- Vi bader! sa min mann.
- Det rekker vi ikke, bordet vi har bestilt er til 19.30, sa jeg.
- Det er tre timer til! sa han.
- Jeg trenger halvannen time til å fikse meg opp etter en svømmetur, sa jeg. - Og vi er fremdeles ikke tilbake på hotellet.
- HALVANNEN time? sa han.
- Jeg må vaske håret, for det blir vått når jeg svømmer, sa jeg.
- Bruk badehette, sa han.
- Ikke vær så usigelig teit, sa jeg.

Da vi forlot hotellet, var ikke rommet klart, så vi så frem til å legge bena høyt og krangle om fjernkontrollen da vi kom tilbake.

Ingenting sier "velkommen" som Eiffeltårnet i sjokolade

Consiergen forklarte oss hvordan vi skulle bo på rommet. Det viste seg at jeg kunne ligge i sengen og åpne døren med en knapp hvis room service eller noen andre jeg ville at skulle komme inn, men ikke gadd å åpne for, banket på.

Telefonen var visst en liten sentral som ved hjelp av få tastetrykk kunne få en hvilken som helst designer til å komme å ta mål til en kjole. Hvis man skulle ha et inderlig behov for det. Jeg har faktisk et lite, snikende behov for det.

Men hvor var TV'n?

- Der, sa hun.

Jeg glante på veggen. Hun tok fjernkontrollen, og plutselig ble en del av veggen gjort om til levende bilder.

Jeg har allerede greid å rote litt på skrivebordet

- Du kan se på TV mens du bader også, sa hun.

Jeg fant frem badehetten og skrudde på vannet.

Ses i 2015!

En rekke beslutninger

På vei til jobb i dag kom jeg på at jeg burde finne frem adgangskortet i god tid før jeg skulle gå inn døren. Jeg liker å gå til kontoret uten unødige opphold, og brukte tiden i bilen til å lete frem kortet.

Det var naturligvis ikke meg som kjørte bilen. Husk på at hvis DU sitter bak rattet, må du ikke rote rundt i vesken etter noe som helst, du bør også holde deg unna mobilen og helst la radioen stå på den kanalen du valgte den gangen du sto stille sist. Kjøring er livsfarlig. Ta ansvar.

Så jeg rotet altså rundt i vesken min. Den er ikke kjempestor, og jeg har ikke annet i den enn mobilen, lommeboken, nøkler, en leppestift, et lommespeil, plaster, hodepinetabletter, en pakke tyggegummi og ørepropper. Samt adgangskortet. I dag hadde jeg også et eksemplar av KK som jeg skulle gi til en kollega.

Det var utrolig vanskelig å finne det fordømte kortet. Normalt ligger det i en liten lomme, men nå var det ikke der.

Etter frenetisk roting og litt banning, fant jeg det.

"Typisk! Det er helt typisk å finne det på det siste stedet jeg leter!" tenkte jeg.

Øyeblikket etter refset jeg meg selv for å ha vært temmelig tjukk i huet. Det er jo ingen vits i å lete lenger når du har funnet det du leter etter. Ergo finner du alltid det du leter etter på det siste stedet du leter.

Jeg kom inn på jobben og fikk øye på en kollega. "Så fin du er på håret! Har du klippet deg?" spurte jeg.

Det var bare det at alle med to tilnærmet fungerende øyne kunne se at han hadde fått veldig kort hår siden sist. Jeg tenkte at jeg kunne spart meg spørsmålet og bare rost ham for pen sveis.

Så kom en annen kollega på jobb. Hun hadde ny kjole, og jeg sa "Så fin du var!".

Du snakker. Jeg mente jo ikke at hun var fin i går eller for en uke siden. Jeg mente at hun var fin nå. I den kjolen. Jeg burde sagt "Så fin du ER!".

De tre første bevisste beslutningene jeg tok den dagen, må regnes som under pari. Det ble ikke særlig mye bedre utover dagen heller.

Det var bare så innmari synd at jeg valgte denne dagen til å gå til frisøren og si at han kunne gjøre hva han ville med saksen.

Selfie blir ikke bra uansett, så jeg kan like gjerne skjære grimaser

Her prøver jeg å skjele. Jeg kan visstnok ikke skjele.

Men jeg kan stikke ut tungen og se dum ut

Dette er et forsøk på å være morsk. Alt for å ta oppmerksomheten bort fra håret.

Panikkbremsing og svikefulle GPS'er

- Det er så JÆVLA glatt! sa taxi-sjåføren. Vi svarte ikke.

For min del var det mest for ikke å oppmuntre ham. Vi hadde allerede da han ringte for å informere om at han sto utenfor, hatt et slags karma-krasj. Da jeg svarte at vi straks kom ut, svarte han syrlig "Ja, jeg ser det!".

Han visste "ikke helt" hvor adressen vi oppga var, så vi pekte ut retningen, og han begynte å taste inn på GPS'en. Den moderne maskinen som har erstattet mange sjåførers hjerner, var ikke innstilt på å samarbeide, og det skulle vise seg at bilen hans også var litt vrang, for hver gang han så på GPS'en, skjente bilen ut mot venstre.

Det var to nesten-kollisjoner med møtende biler og fire nesten-møter med gjerder og busker i veikanten.

Hans respons var å kjefte opp verden.

*

Jeg både hørte og kjente en skraping under føttene mine og lurte på om bakakselen kom til å ryke mens vi satt på. Grunnet mine høyhælte sko, ville jeg egoistisk nok at bilen skulle holde til vi var fremme. Jeg så ikke for meg å skli rundt på snøen i grønne, semskede sko der mitt eneste håp var å bruke hælen som ispigg.

Hva som skjedde med bilen etterpå, kunne ikke brydd meg mindre. Jeg utstrålte en intens motstand både mot bil og sjåfør, og med mindre han var dum som en loff, måtte han ha merket det.

Jeg tror forresten ikke han merket det.

*

Fartshumper har jo eksistert en stund. På ham kom det overraskende. Hver gang.

Eller - jeg var litt i tvil om hvor overraskende det var, for det var etterhvert et mønster: Han økte farten voldsomt og panikkbremset en halvmeter før asfalten ble høyere. Jeg vurderte å holde meg fast i taket.

*

Endelig hadde han greid å stille inn GPS'en riktig. Men siden den prikken som markerte stedet vi skulle til, var forholdsvis langt unna firkanten som markerte taxien, konkluderte han med at GPS'en var bevisst jobbet for å ødelegge kvelden hans.

Han kjørte videre i håp om at landskapet skulle begynne å likne kartet. Tre hundre kroner senere sa han "Nei, detta ek'ke rekti', jeg stopper taksameteret."

Jeg fikk ny tro på Oslo Taxi.

Tyve meter etter snudde han imidlertid bilen ... og slo på taksameteret igjen. Jeg satt og lurte på hva jeg skulle bruke de ti kronene på.

Ti kroner spart, er som sagt ti kroner tjent. Forslag mottas.

En fin barndom

Min mormor (snart 95) har tråkket over, og går på krykker. Som det omsorgsfulle barnebarnet jeg er, ringte jeg for å høre hvordan det gikk med henne.

- I dag har jeg tråkket litt på foten, sa hun fornøyd.
- Og hva sier legen til det, da, tror du? spurte jeg snusfornuftig.
- Pøh. Det er jo fredag, svarte dama med en rampete fliring.

Det fikk meg til å tenke på henne som en jentunge med sprettert. Jeg visste at hun hadde vært ganske frisk i sin ungdom.

- Hva gjorde dere i helgene da du var ung? spurte jeg.
- Hver fredag gjorde vi rent og hver lørdag drakk jeg kaffe på byen, sa hun.

- Enda yngre. Hva gjorde dere da du var barn og ungdom?

- Jeg var så tynn da jeg var jentunge! Da vi lekte gjemsel, gjemte jeg meg bak en lyktestolpe! Også gikk vi mye på ski. Vi gikk VELDIG mye på ski. Da jeg var ni år gikk broren min og jeg over fjellet fra byen og til Rjukan fjellstue. Pappa ville at vi skulle ta taubanen, men vi ville heller bruke de tjue ørene på karameller, så vi tråkket oppover på smale stier og kjørte på den holkete veien nedover.

- Men du var ganske god i hopprenn også, var du ikke? ville jeg vite.
- Den eneste grunnen til at jeg hoppet på ski, var at jeg ikke fikk lov til å kjøre ned unnarennet.

- Du fikk ikke lov til å kjøre ned unnarennet?
- Nei, for da vant jeg alltid. En gang kjørte jeg mot datteren til direktøren på Hydro, og vi var nesten like gode, så vi måtte kjøre mot hverandre gang på gang for å avgjøre det.
- Hvem vant, da? spurte jeg.
- Jeg, selvfølgelig!
- Nettopp. Dumt spørsmål, sa jeg. Det var hun enig i.

- Så hva fikk dere til jul og bursdager, og hva spiste dere når dere skulle kose dere? spurte jeg for å avlede oppmerksomheten fra det dumme spørsmålet mitt.
- Vi var ti søsken, og hver søndag fikk vi et halvt egg hver. Du vil ikke tro hvor mange brødskiver det holdt til!
- Men var det vanlig?
- Ja, det var helt vanlig, men vi bodde i hus, og det var ikke helt vanlig.
- Så din far - min oldefar - hva drev han med?
- Han jobbet på Hydro, men han kom fra Gudbrandsdalen til Rjukan som rallar under anleggsperioden. Go'fa synes aldri at han var fin nok.

- Go'fa var storbonde, var han ikke? spurte jeg og refererte til min tippoldefar.
- Han og broren hans fikk hver sin gård, og go'fa var ordfører en stund. Min mor har danset med Sam Eyde.
- Var det ikke hun som serverte Haile Selassie også?
- Nei, det var meg. Det var jo i nyere tid, belærte hun. Jeg merket at hun ikke var så imponert over historiekunnskapene mine.
- Hva het go'fa, igjen?
- Ole Øverland. Han pleide å ta med seg min mor på dans på Krokan hotell, før hun giftet seg.
- Så han ville at hun skulle gifte seg med Sam Eyde?
- Nei, han var gift.

Jeg fikk inntrykk av at jeg burde visst det.

Krokan hotell (Wikimedia Commons)

- En gang vi lekte gjemsel, løp jeg ut i gaten og ble påkjørt av en motorsykkel med sidevogn, sa hun og var tilbake til barndommen sin igjen. - Jeg hadde en veldig fin barndom. Etter påkjørselen fikk jeg ligge på divanen i stua, og der hadde moren min dameselskap. Det var kjempespennende!

- Men ... du går på krykker nå, og du forteller at du ble påkjørt av en motorsykkel da du var barn ... Vil du si at du er en ulykkesfugl?
- Absolutt ikke! Jeg har bare alltid vært så travel! sa den snart 95 år gamle dama til sitt barnebarn som lå utslått på sofaen og som ikke vasket gulvet forrige fredag heller.

Min beste venn

Jeg og bikkja ligger på sofaen og ser nyheter. I alle fall trodde jeg at han fulgte med, for hver gang jeg hadde en genial kommentar til politikk, sport eller verdensøkonomien, kom det et fornøyd snøft.

I etterkant har jeg skjønt at det var et snork, men jeg tar det ikke personlig. Han elsker meg, og jeg er sikker på at han ikke mener at jeg er kjedelig. Jeg er nesten helt sikker på det.

Snoooork!

Uhm? 

Knørve, knørve.

KAN du være litt stille?

Ahhhh! Snork.

Jeg eeeeeelsker å sove.

Livet er herlig.

Slumre, slumre.

Ligg stille, jeg sover!

Hysj!

Nå vekket du meg. Megge.

Derfor takker jeg nei til Victoria's Secret

Jeg har lest en artikkel om to vakre, unge, skraptynne jentunger som takket nei til å være modeller under gårsdagens moteshow der englene fra undertøysprodusenten Victoria' Secret gikk lettkledde på catwalken. Ja, de kalles engler de damene som viser frem undertøyet, derfor sprader de også rundt med vinger.

Det er ikke aktuelt for meg å gå med fjær på ryggen

Hvis noen er interesserte: Jeg hadde også sagt nei hvis noen hadde spurt meg.

I tilfellet de ikke hadde nøyd seg med svaret, har jeg utarbeidet en budskapsplattform slik at det skal bli enkelt for meg å holde meg til planen. Den ser slik ut:


FORESPØRSEL FRA VICTORIA'S SECRET

Bakgrunn
En representant for undertøysprodusenten Victoria's Secret ber om at jeg stiller som modell for dem. Jeg vil ikke.

Hovedbudskap
Nei, takk.

Støttebudskap
Jeg har en veldig travel jobb.
Jeg er ingen engel.
Jeg liker klær, derfor går jeg ikke rundt i underbuksa.
Jeg synes det er litt teit med de vingene modellene deres går med.
Jeg er redd for at noen skal tro at jeg reklamerer for Märthas enlgebok.
Jeg har aldri vært spesielt fornøyd med knærne mine, og underbuksene deres er så bitte, bitte små at de jo ikke engang dekker det de er ment å dekke.
Jeg er bare 173 høy, og gidder ikke gå gå sammen med damer som er 20 år yngre, 5 kilo lettere og 10 centimeter høyere enn meg.
Jeg liker ikke hemmeligheter og forstår ikke hvorfor denne Victoria later som hun er hemmelighetsfull når englene hennes stort sett viser frem det meste.

Utfordringer knyttet til avslaget
Jeg kan risikere at de ikke spør igjen.
De kan bli sure.
Jeg går glipp av masse penger og pent undertøy.
Det tar tid å svare på alle forespørslene.

Fordeler ved å bli spurt
Jeg ser ingen fordeler ved å bli spurt.

Strategi
Vær bestemt.
Gjenta om nødvendig.
Legg på hvis de ikke vil gi seg.

Tiltak
Avvise dem så høflig og så kort som mulig.

Tidsplan
(Ikke så aktuelt, det spørs jo når de ringer.)

Økonomi
(Ikke så aktuelt, det er de som ringer.)

Hud(is)krem

Jeg leser alt jeg kommer over når det gjelder rynker. Jeg vet at det er for sent å forebygge, men det kan jo hende jeg kommer over noen gode råd som holder kirurgene unna noen år til.

Da jeg klikket meg inn på kk.no i dag, ble jeg oppløftet. Her er det jeg så:

Ting 1?

Ting 2?

Ting 3?

Ting 4?

Ting 5?

Jeg trodde jo selvsagt at det var de fem ulike isene som var årsaken til rynker, aldringstegn og kviser, og da ble jeg kjempeglad, for jeg har aldri smakt noen av de iskremen, men sånn var det jo ikke. Det var bare en annonseserie.

Det viste seg - da jeg leste litt lenger ned - at verstingen var solen (det er nok 80 prosent av forklaringen for min del), deretter alkohol og røyk (0 prosent), mangel på søvn (en del prosent) og til slutt grimaser (resten).

Utstrakt bruk av grimaser har garantert gitt meg en del striper i trynet, for jeg har ikke pokerfjes, og med så mange idioter som går rundt i verden, hender det ofte at jeg rynker og snurper både her og der.

Men den isen slapp ikke helt tak i meg, og plutselig så jeg løsningen: Hvis jeg spiser den isen det var reklame for, så fyller jeg kanskje opp rynkene!

Det er verdt et forsøk. Jeg starter med den peanøtt-tingen.