Torsk og Ocean-fisk

Bergen er en fin by på mange måter. Noen mener at det regner mye i Bergen, og en gang var jeg enig med dem; jeg holdt på å gå i oppløsning da jeg bodde der fra 1989 til 1996. Men alt var ikke bedre før. Været var verre.

Etter at jeg bodde i Bergen - og altså bare så vidt ikke mugnet bort eller druknet - har det bare vært sol. Noen vil være uenig med meg i det også, men superenkel forskning viser at hver gang jeg er i denne byen, skinner solen. Hvis bergenserne vil ha fint vær, er det bare å invitere meg. Det eneste jeg krever er et fint rom på Hotell Norge og tilnærmet fri shopping hos Vincci.

Bergen har ikke bare fint vær, god mat, pene klær og stilige sko. De har også hundemat. Og strenge hundematselgere. Veldig strenge hundematselgere.

Min venninne, Janne, og jeg trålet byens shoppingstrøk i to dager, og det gikk fint an å få tid til å fylle på lageret av mat til Jannes to dyr: hunden Olivia og katten Simba. Det vil si; det var bare behov for hundemat, mente Janne, for katten spiste helst hundemat, faktisk nektet katten å spise noe annet.

Vi entret dyrebutikken.

- Har dere hundemat som katten min også kan spise? spurte min venninne. Uskyldig. Uten å forstå hvor nært hun var å bli anmeldt til Dyrebeskyttelsen.

- Katter skal spise KATTEMAT! freste den butikkansatte.
- Jammen det vil han ikke ha, forklarte min venninne. Fremdeles hadde hun ikke forstått tabben sin. Det hadde ikke jeg heller, men jeg forsto på kroppsspråket til damen at dette var alvor.

Vi burde ha lagt merke til t-skjorten hennes også: der sto det "My best friend" og avtrykket av en pote. Det virket ikke som hun likte mennesker, men jeg kan jo ha tatt feil.

- KOM HER! beordret dyrevennen. - Det du trenger er ny kattemat, ikke hundemat.

- Men hunden har ikke mer mat igjen ...., protesterte min venninne lavt. Hun kunne ha skreket, det hadde ikke hjulpet det spøtt.

Dyreforkjemperen viste frem en hel hylle med kattemat. Det var bokser med krabbe, kylling, muslinger og muligens også opphakkede frekke kunder. Og selvsagt fisk.

- Se her! Her har vi noe som heter Ocean-fisk, sa kattens beste venn.

Jeg måtte jo blande meg inn.

- "Ocean-fisk"? Really? sa jeg spydig. Hun gadd ikke se på meg. Det tok jeg som en utfordring.

- Hva er Ocean-fisk? I motsetning til ikke-Ocean-fisk? spurte jeg og tenkte at de kanskje skilte på ferskvanns- og saltvannsfisk. Men nei, da.

Hun ignorerte meg. Jeg ble interessert: - Hva er ikke-Ocean-fisk?

Endelig. Hun snudde seg, opphevet naturlovene og så ned på meg til tross for at hun var 20 centimeter lavere enn meg. Vi sto oppreist begge to. Janne været uroligheter, men jeg ignorerte "ikke lag en scene"-blikket hennes.

- Jeg tar de med musling, sa Janne.

Jeg mistenkte at det var et forsøk på å unngå en nevekamp jeg muligens hadde tapt. Jeg er tøff i kjeften, men har ikke slått andre enn min mann. Et par ganger, bare. Forresten pleier jeg helst å bite ham, men jeg ville aldri satt tennene i ansatte i servicenæringen. Det er sikkert ikke lov heller.

Dyredamen og jeg prøvde å psyke hverandre ut med blikket. Jeg følte at jeg var i ferd med å vinne da Janne igjen sa "JEG TAR DE MED MUSLING!".

- Så hva med ikke-Ocean-fisk, gnagde jeg.

- Det er selvsagt torsk og sånn! sa damen. Og da kunne hun stirre meg i senk så mye hun ville. Surt blikk virker ikke på en med latterkrampe.

Monolog

Jeg satt på flybussen inn mot Bergen sentrum. En høyrøstet svenske ropte på svorsk inn i en mobil bak meg. Han satt på bakerste rad, jeg nest bakerst.

- Jag er i Bergen! I Norje! Väderet er så fint! skrek han. Og det var sant. Jeg kunne bekreftet alt det der. Bergen er i Norge og himmelen var blå.

- Linus og Morten er ute och reser, dom er ikke her, informerte han. Det visste ikke jeg noe om, men jeg hadde jo ingen grunn til å tro at han løy.

Han skrek ufortrødent videre og fortalte alle som ikke holdt for ørene at han importerte Birkenstock-sandaler og at han ikke lenger fant seg i å bli avspist med en 4-prosents margin. - Detta får bli mellom dej och mej! sa han og ventet på en bekreftelse. Eller kanskje han bare trengte å puste. Det gikk litt i ett.

- Vi kan produsera detta i Spain! sa han. - Varfør bruke China??? Jag forstod at vi kunne bruke Alicante! Vi kan jo bruke din havn! Jeg ser jo at vi ikke kan importere enkeltpar, men i begynnelsen av januar må vi da få til et stort parti?

Selv jeg forstår jo at man ikke importerer ett og ett par med sandaler hvis man vil drive stort. Det jeg ikke forsto var den neste tiraden som kom om en eller annen dust (hans ord, ikke mine) som ville kjøpe sandaler og selge dem under et annet navn. Svensken kunne godt bli med på det, men forutsetningen var at han skulle tjene rått med penger. I tillegg skjønner jeg ikke at man vil ta slike samtaler på en buss. Man vet aldri hvem som lytter.

- Linus og Morten er jo ikke her, gjentok han. Jeg lurte på hvorfor det var så viktig at han måtte si det to ganger.

Også lurte jeg på om Linus hadde husket suttekluten sin da han dro.

Så begynte han å kritisere en eller annen idiot som trodde han bare kunne komme her og komme her og utkonkurrere ham. Men akkurat da sa sjåføren at vi ankom Danmarksplass, og det forvirret ham veldig.

- Vänta, vänta, skrek han inn i telefonen. - Jag tror jag måste gå ut nu!

Men det måtte han ikke, for han skulle ikke av før på neste stopp. Heldigvis for alle oss som var litt lei av samtalen hans, var det snart. Da slo han om til engelsk "I must go off now, I must go off now" og så kom det "I lost my bag!" og etter det sa han:

- When you get this message, please call me back at the number I'm calling from.

Han hadde snakket inn på mobilsvareren til en eller annen! For en innlevelse! For en forestilling! For en komplett idiot!

Han spant rundt og lette etter bagen sin uten resultat, og i det han gikk av bussen tok han opp mobilen og ropte "Huston, I have a problem!"

Og det tror jeg han hadde helt rett i.

Krom, lakk og lær

I et ekteskap kan man ikke bare forvente å få, man må gi også. Lenge trodde jeg det holdt at jeg var søt og morsom, men etter som årene går, holder ikke det. Antakelig fordi han ikke lenger synes søt og morsom er mine mest fremtredende egenskaper.

I går holdt jeg derfor jugekors og sa at jeg gjerne ville være med på Oslo Motor Show.

Skrivefeilen er ikke min. Den geografiske villedningen er heller ikke min: motorshowet var på Lillestrøm.

Det var som å være på en annen planet. Jeg gikk rundt med trillrunde øyne så store som krombelagte felger.

*

Det første som møtte meg var en lastebilutstilling. Noen hadde til og med tatt seg bryet med å samle lastebilbaklys på ett sted. Hadde du trodd noe sånt?

Spesielt, sier du? Ikke på Lillestrøm.

Å dekorere lastebiler er visstnok en helt egen bransje:

Det ser ut som jeg har det kjempegøy, ikke sant?

Men noen lastebilkunstnere har mer inititativ enn talent:

Dette skal liksom være Marilyn Monroe

Da lastebil-seksjonen ikke hadde mer å by på, begynte propagandaen. Det var tydelig at de følte seg litt underlegne til tross for størrelsen. Men denne typen kommunikasjon er i overkant desperat, mener jeg:

"Norge stopper ikke," sa jeg til damen som sto der. "Jo!" sa hun. "Nei!" sa jeg og gikk.

*

Det var ikke bare biler på Lillestrøm denne dagen. Det var dippedutter:

Og klær. Riktignok for spesielt interesserte:

Hvis du kler ut ungen din i denne, ringer jeg barnevernet

Jeg kunne vært den sure tanta til David Crockett

Og fyren med halskjedet kunne vært den siste mohikaner. Han hadde veldig store muskler, og jeg var litt redd for å ta bilde av ham. (Kjære mohikaner, hvis du leser dette, så ikke bli sur. Jeg synes du kledde den blonde hanekammen, jeg.)

*

Trodde du at slike steder bare er for tøffe karer? Nei, da. Her var det en egen lekeplass med sandkasse og lekebiler:

Ingen skal fortelle meg at en sandkasse for voksne folk er noe annet enn perverst

Og hvite gjerder med plastblomster:

Søtt? Nei. Bare flaut, faktisk.

Jeg lette veldig etter noe morsomt jeg kunne gjøre, og plutselig så jeg en enorm kasse og en fyr som solgte billetter. Jeg forsto at det var noe spennende som foregikk inne i kassen, for det sto ett eller annet om simulator med løkkeskrift utenpå.

"Hva kan man simulere her?" spurte jeg billettmannen. Han skjønte ikke hva jeg sa. Han var finsk. Jeg fryktet at det kunne være badstu og smilte pent mens jeg trakk meg unna. Jeg liker ikke å bli kokt.

*

Selv om jeg er veldig glad i blanke ting, lar jeg meg ikke imponere av sånt som dette:

P A T E T I S K

Heller ikke biler som så ut som de var pakket inn i sjokoladepapir, imponerte meg:

Quality Street, anyone?

Da jeg skulle ta de neste to bildene, satte jeg meg ned på huk, og akkurat da var det en diger fyr som tok ett skritt bakover og snublet over meg. Var det verdt alt oppstyret? Nei, egentlig ikke:

Akkurat, nei

Ikke i 2013 heller

Men da jeg kom over denne karen, ble jeg igjen optimistisk på vegne av verden:

Mann vasker bil. Han kan sikkert trenes til å vaske vinduer også.

Jeg ble nesten sjekket opp da jeg tok dette bildet:

Noen har puttet ansiktet på en gammel indianer på denne motorsykkelen. Ikke spør.

"Ha, ha, ha! Han gamle fyren blunket til meg da jeg tok bildet!" sa jeg fnisende til min mann.

"HVILKEN GAMLE MANN VAR DET SOM BLUNKET TIL DEG?" spurte han med normalt stemmeleie. Normalt for ham er nokså høyt. Jeg håpet at den gamle mannen var døv.

*

Det var en dag preget av klisjeer. Bare se her:

Kirre, der altså

... og Robban.

Men ingen ting slo damene. De hadde ikke fått med seg at det er veldig få som kler den nye moten med støvletter som går halvveis opp på låret. Men for alle del. Jeg hadde heller ikke kledd de støvlettene. Ikke skinnbeltene de brukte som skjørt heller. 

Utrolig faktum # 1: Hun sto og signerte bilder av seg selv
Utrolig faktum # 2: Det var kø ...

"Møt alle jentene kl 14.30"?
Håper det var mer klasse over jentene enn plakaten

Men ikke alt var like billig. En bil som er eldre enn meg skulle de nesten ha en million for. Jeg følte meg litt misunnelig.

Hvis den hvite og lyseblå under her ikke bare hadde vært en kopi, hadde den kostet 66 millioner kroner. Men siden det vare var juks, kunne du kjøpe den for 1 million.

Denne planeten er rar.

En kopi av en Chevrolet Corvette Grand Sport 1963. Det ble bare laget fem stykker, og to av dem ble gjort om til cabrioleter. Dette er en kopi av nummer to.

*

Jeg begynte febrilsk å lete etter ting som kunne tyde på at jeg befant meg på jorden, og heldigvis fant jeg det.

Med mindre Ylvis' The Fox har spredt seg ut i universet, er jeg fremdeles her et sted:

Ring-ding-ding-ding-dingeringeding

*

"Synes du det var en fin tur?" spurte jeg min mann da vi var på vei hjem. Han sa at han var fornøyd. Det betyr selvsagt mye for meg, men det betyr også at ikke alle var enige om at det det hadde vært en fin tur.

Et rop om hjelp

Fredagens morgenmøter slutter alltid med at noen sier "Så får dere ha en god helg. Når den tid kommer." Akkurat som om folk kommer til å rømme kontorene i 9-tiden hvis de ikke blir bedt om å vente til arbeidstidens slutt.

I 10-tiden begynner mine kolleger å glede seg noe voldsomt. Du tror kanskje grunnen er at helgen nærmer seg? Nei, da. Jeg er sikker på at de mener akkurat det samme som meg; vi elsker jobben vår, hverandre, kontorlokalene og sjefene våre, så aller helst ville vi være på jobben 7 dager i uken fra 7 til 23. 

Det de gleder seg til er Napoleonskaken de skal spise til lunsj.

Og sånn som de spiser kake, skjønner jeg at de har gledet seg en hel uke. De nyter det. Det er nesten uanstendig. Jeg er så misunnelig. (Og ikke så rent lite fascinert.)

*

- Det har ikke slått deg at det er litt upraktisk å ha sånn glutenallergi? spurte en kollega med gull på skulderen. Siden jeg bare sutrer lørdag, søndag og enkelte ettermiddager, unngikk jeg å svare på spørsmålet hans. Jeg sa i stedet (litt kjekt, og med en tapperhet få ville greid å oppvise): 

- Ha! Noen mener at cøliakien min bare er et uttrykk for manglende oppmerksomhet i barndommen.

- Den bloggen din er i alle fall det, svarte han.

*

Hva gir du meg? Der satt han og kledde av meg i kantinen. Ikke bokstavelig, selvsagt, for det skulle tatt seg ut, men hele mitt sårbare jeg ble blottet midt i kakespisingen. Heldigvis så det ut til at de andre var for opptatt med å slikke i seg de siste restene av krem og butterdeig. 

Siden jeg ikke kunne finne på motargument, mumlet jeg bare noe om at vi alle hadde vårt. Jeg skulte bort på min sidemann og håpet at han skulle stappe noe inn i kjeften.

*

Praten rundt bordet begynte å dreie seg om kokosboller, og der har jeg både erfaring og sterke preferanser. Jeg kan spise kokosboller på mange forskjellige måter, men jeg er kresen. Hvis skal få lyst på en kokosbolle, må det være av høy kvalitet og tiltale meg både fysisk og mentalt. 

Alt dette sa jeg høyt. Noen så rart på meg, men så lenge det er ett menneske som skjønner hva jeg mener, så er jeg lykkelig. 

- Jeg er fornøyd med så lite, sa jeg. Men da lo til og med departementets øverste sjef så han nesten satte fiskepuddingen i halsen. Han og jeg har vært ute og reist, og det har hendt at jeg har hatt med meg flere kofferter hjem enn det jeg hadde da jeg dro. Jeg prøvde å si at det var ikke det materielle jeg hadde i tankene, men ingen gadd å høre etter.

*

Jeg trodde jeg var sluppet unna da hobbypsykologen henvendte seg til alle rundt bordet og sa: - Jeg må si at jeg synes synd på Birgitte.

Noe sa meg at han ikke synes det minste synd på meg. 

- Bikkja hennes har jo en Facebook-profil, og her om dagen så jeg at hun og dyret hadde en slags krangel gående etter at bikkja hadde skrevet en status.

- Hvis dere hadde snakket mer med meg, hadde jeg ikke trengt å dikte opp en samtale med bikkja, sa jeg. Men det angret jeg på, for jeg har jo bestemt meg for å ikke sutre på fredag og det er litt dumt at det siste mine kolleger fikk med seg fra meg før helgen var et mentalt bilde av en middelaldrende kjerring som diskuterte med hunden sin. 

Det eneste som hadde vært verre, var hvis jeg hadde hatt tolv katter i stedet for én hund, men det kan jo fremdeles skje.

Stakkars, stakkars meg.

Djevelsk

Ragnarok er her. Jeg kan ikke se det, men jeg kan høre det. Et sted i nærheten - det kan være Colosseum kino eller Chateau Neuf, lyden er over alt - har djevelen selv bestemt seg for at nok er nok. Det høres ut som han dreper noe, men noen ganger hører jeg en mishandlet gitar som hyler av smerte, så det kan jo være at han bare synger en god natt-sang.

Dette sinnsvake bråket passer dårlig i dag. Jeg har muldvarp-looken, og det betyr at jeg har over middels hodepine.

Det denne lille muldvarpen har på hodet er ikke en hatt, det vet alle som har lest den oppbyggelige barneboken "Den lille muldvarpen som lurte på hvem som hadde bæsjet på hodet hans". 

Hodepinen ligger akkurat på det knekkpunktet som på den ene siden sier "legg meg på en myk pute og stryk meg over håret" og på den andre siden sier "hvis du lager så mye som en lyd kommer jeg til å grave ut øynene dine med en sløv skje mens jeg hyler inn i det hullet der øret ditt engang var".

*

Det er mange teorier rundt årsaken til min hodepine. Min mann har den enkleste: "Det sitter i hodet på deg!". Man kan jo ikke høre den pinlige lyden av at man åpner en allerede åpen dør, så det er sikkert derfor han gjentar det hver gang han ser de smale øynene mine.

"Det sitter i hodet på deg!" Nei, vel?

Jeg antar (eller håper) at han mener at hodet mitt er fullt av avanserte tanker, og at jeg dermed er litt tynget. Det er derfor jeg aldri har påpekt det åpenbare. Jeg vil jo helst at han skal fortsette å tro at det er noe der inne. Noe annet enn tanker om snop og sko.

"Du må slappe av!" sier han. "Hadde jeg greid det, hadde jeg gjort det!" svarer jeg og presser skuldrene ned med hendene. Men man kan jo ikke gå rundt sånn. Det blir man i alle fall sliten av.

Hver gang han ber meg slappe av, blir jeg bittelittegranne mer anspent. Jeg tar det som kritikk, nemlig, og jeg liker ikke kritikk. Ingen gjør jo det. Hvis du liker å bli kritisert, er du sykere i hodet enn meg. Ferdig snakka.

*

Nå tar jeg med meg en skje og går en tur. Djevelen kommer til å angre at han kødda med nabolaget mitt.

Byssan-fucking-lull.

Morgenstemning

I dag har en kjær venninne bursdag. Jeg orker ikke telle etter hvor gammel hun blir, jeg vet bare at hun er yngre enn meg og at jeg holdt tale da hun ble førti. Alderen tynger meg, men den ser ikke ut til å gjøre noe med henne.

Facebook gjør det jo lett å huske venners bursdager, men hennes hadde jeg husket likevel. Selvsagt. Det står jo i kalenderen min, og uten å se på den hadde jeg likevel truffet nokså bra.

Jeg skrev inn en gratulasjon på veggen hennes og ble så inspirert at jeg begynte å synge. Klokken var ti på syv - om morgenen, ja - og siden jeg ikke hadde sagt noe siden i går kveld, og siden jeg har en sangstemme som alltid ligger under eller over alle andre som synger, hørte til og med jeg at "Hurra for deg som fyller ditt år" på fullt volum, ikke var en myk start på morgenen for noen.

Yngstemann ropte "Jeg skal ikke stå opp før om TI MINUTTER!" og bikkja (som alltid ligger tett inntil meg når jeg sitter og skriver) jogget lett under bordet. Nå ligger han med et usikkert blikk, og jeg forstår det, for sist jeg sang, var det klørne hans som skulle klippes.

*

"So ro, lille mann, nå skal barnet sove," messet jeg med bikkja på fanget. Jeg satt på badegulvet og hadde ham mer eller mindre liggende på fanget mitt og magen min. Han med magen opp. En risikofylt stilling for en sårbar, liten hund når noen har en kloklipper i hånden.

Han prøvde å vri seg ut av grepet mitt. "Alle barn i alle land, ligger nå og sover," påsto jeg med litt høyere stemme. Han virket ikke overbevist.

"SO RO, LETT PÅ TÅ! SOV MIN VESLE ... FOLE?" sang jeg og lurte på hvor den hesten kom inn, før jeg kom på at det var "pode" jeg skulle ha sunget. Derfor tok jeg verset igjen, men litt mer harmoni denne gang, for jeg merket at bikkjeskinnet lå som en spent streng.

"So, ro, lett på tå, sov min vesle pode," hvisket jeg ham inn i øret, men da fikk han panikk, og mens jeg og han hadde en ujevn brytekamp på badegulvet, skrek jeg "REVEN SOVER OGSÅ NÅ MED HALEN UNDER HODET!".

*

Etter å ha tapt det første slaget om kloklippingen så jeg ham inn i øynene og sa "Du kommer ikke ut herfra, din mark. Du er for kort til å nå opp til dørhåndtaket. De klørne dine skal klippes om det så er det siste jeg gjør. LEGG DEG NED! NÅ!"

"Bare du ikke synger igjen," sa øynene hans.

Traumatisert hund

Sterke virkemidler

For noen år siden kom det frem at de skikkelig lure kvinnene - de som kunne alle skjønnhetstriksene i boken og et par til - brukte hemoroidekrem under øynene. Hemoroidekrem har nemlig den effekten at den får hud til å trekke seg sammen. Sannsynligvis av lett forlegenhet, har jeg alltid tenkt, men hemoroider er jo nokså normalt og ingenting å skamme seg over.

*

Har du noen gang hatt en sånn natt at du snek deg ned til byens nattåpne apotek og smurte inn fjeset med rumpekremen mens du spurtet hjem for å rekke alt du skulle før det første møtet på jobben startet? Det viktige møtet som du bare måtte stille på og som du absolutt ikke kunne vise at natten hadde vært i overkant slitsom?

Jeg vet ikke hvordan man hadde sett ut med hemoroidekrem i hele fjeset, men det kan umulig være verre enn det speilbildet som møtte meg i morges. Jeg prøver alltid å unngå å se meg selv i speilet før jeg må (vanskelig å sminke seg uten å bruke speil, for eksempel) men i morges ble jeg vettskremt av at det sto en pløsete kjerring med grå hårtuster protesterende ut fra hodet inne på MITT bad. Og det badet er ikke stort nok for oss begge, så mitt første instinkt var å lempe det stygge trollet ut.

Huden i ansiktet hennes hadde liksom gitt opp å klamre seg til benstrukturen og halsen søkte asyl nede på brystet et sted. Der brystene skulle vært, i det minste. Jøss for et syn. Jeg ble helt trist inni meg.

"Dette kommer til å skje med meg også," tenkte jeg før den grufulle sannheten dro til meg i fjeset så kinnene blafret i minutter etter. Og da kom erkjennelsen om at damen som så ut som hun hadde levd et uvanlig hardt liv i minst 60 år var meg.

*

Dette er så urettferdig. Jeg har aldri drukket, aldri røkt og jeg sover så mye jeg kan. På søndag sov jeg for eksempel i 20 timer. Jeg burde derfor vært en slags skjønnhetsdronning mandag morgen, men når jeg tenker meg om, ga utseendet mitt et visst hint om hva som ville skje allerede da.

Natten har vært tøff, men det kan ikke være hele årsaken. Jeg har tross alt fått noen timers søvn, og det finnes faktisk mennesker som er våkne i flere døgn uten å se ut som Frankensteins hjemkomne datter.

"Selv ikke Frankenstein ville elsket en som meg," slo det meg, men så kom jeg på at jeg allerede er gift og at min mann ser veldig dårlig uten linser.

Og da lå løsningen der som på et fat. Nå gjelder det bare å komme seg på jobben og ta sikringen.