Vampyr-sex og smarte TV'er

Teorien min er at hvis man er åpen inntil det påtrengende, vil ikke pinlige detaljer bli brukt mot en i like stor grad som hvis man blir oppfattet å være lukket og hemmelighetsfull. So - here goes: Jeg har vært på kino. Jeg har sett den siste Twilight-filmen. Mokk alene.

Det vil si, vi var 19 stykker i salen, noe som omtrent utgjorde omtrent 6 prosent av plassene. Men selvsagt fikk jeg likevel en nabo. Han var rundt 60 år, og hadde røyket rullings i 50 av dem, drukket tett de 40 siste og ikke vasket seg siden i fjor jul. Dette er selvsagt bare noe jeg kom frem til ved deduksjon. Han satt ikke helt opp i meg, men selv om han hadde sittet på Mars hadde det ikke vært langt nok unna.

Den nordlige delen tror jeg han hadde likt

Vampyr-sexen likte han åpenbart svært godt, la meg bare si det sånn. De skumle scenene ble ødelagt for alle oss andre når han akkopagnerte dem med "ååååååååÅÅÅÅÅ!!!". Og når han skjønte at noe potensielt farlig var under oppseiling var det bråk av en annen verden ("oh-oh, oh-oh").

Jeg tror til og med han gråt en skvett her og der. Jeg håper i det minste skvettene var tårer.

Nå er det ganske uvanlig at jeg går på kino alene i 12-tiden en vanlig hverdag, det er ganske uvanlig at jeg er på kino i det hele tatt, faktisk, så jeg lurer på om det er vanlig at de som egentlig ikke vil vedkjenne seg å se filmen de ser sitter på en formiddagsforestilling har luer og hetter trukket langt ned i pannen. Neste gang skal jeg se Tingeling - vingenes hemmelighet. Som et sosiologisk eksperiment, altså.

*

Siden horoskopet mitt for i går nærmest beordret meg til å shoppe, tok jeg ikke sjansen på noe annet da jeg kom ut av kinoen (jeg gikk på 12'ern). Og siden jeg gjorde som Universet befalte, skjenket det meg shopping-karma så det holdt; Tre bukser fra Jil Sander.

Lykken varte i timesvis. Jeg kjenner det faktisk litt enda. (Men nå ringer vel snart min mann og minner om at man faktisk er nødt til å betale kredittkortregninger. Å, det er SÅ kjedelig! Skjer hver gang han leser om shoppingen min.)

*

På vei hjem gikk jeg innom Den lille kokosbollefabrikken, og der har de utvidet sortimentet sitt. Med marsipan! Og noen påstår at Gud ikke finnes?

Ikke bare det, men den ivrige vietnamesiske samtalen bak disken, viste seg å handle om hvor stor rabatten min skulle bli. Da jeg fikk vite det, fikk jeg så dårlig samvittighet at jeg tipset tredobbelt av det jeg pleier.

De to damene lærte meg også hvordan jeg skulle si takk på vietnamesisk, men det husker jeg ikke lenger, så jeg tror jeg må tilbake snart.

*

Siden TV'n tok kvelden på mandag, måtte vi kjøpe nytt. Jeg mente det holdt med et som omtrent var likt med det vi hadde før, men min mann var innstilt på å gå opp et par hakk. Derfor havnet vi på Vinterbro etter at han hadde støvsugd markedet etter det beste og billigste.

Siden ingen av oss er spesielt kjent på Vinterbro (men vi har tonnevis av sympati med et sted som har et navn etter den våte, kalde årstiden) måtte vi ha litt bistand av den tyske damen som bor et sted bak CD-spilleren i bilen min.

Det er ikke meg som har valgt GPS-stemmen (tysk dame, seriøst? Freud ville ha kost vettet av seg). Jeg pleier å finne frem uten GPS, men det er bare fordi jeg har bedre retningssans enn tålmodighet til å stille inn herket.

*

Vi returnerte med en eske som tok opp mesteparten av bagasjerommet i XC90'n min. Men det var først etter at jeg hadde stått og sett kritisk på alle de ørten skjermene som viste Ellen Arnstad på NRKs program Ettermiddag. Jeg fortalte den unge ekspeditrisen at jeg gjerne ville ha et TV, men at jeg helst ikke ville ha et med fru Arnstad på. Min humor var totalt bortkastet på henne. Hun trodde muligens at jeg var litt under middels smart.

Noe som skal være over middels smart, er vårt nye fjernsyn. Det er så lurt at det både kan opereres med to forskjellige fjernkontroller, håndbevegelser og stemmen.

Jeg er ikke så imponert. I dag har jeg stått og skreket meg hes, og skjermen er like svart. Min konklusjon er at det nok ikke er TV'n som er så innmari smart, men at det virker lurt i forhold til menneskene som står foran og roper og veiver med armene.

Maskinene er i ferd med å ta over

Universet sier "shop"!

Jeg fraskriver meg med dette et hvert ansvar for mine handlinger i dag. "Handlinger" skal forstås som handlinger som i "trekke kredittkortet". Sjelden har jeg fått klarere råd fra Universet. Eller KKs astrolog som kanskje eller kanskje ikke er det samme, hva vet jeg.

I ukens horoskop for Krepsen står det:

"Økonomi: Tenk utstillingsvindu tirsdag
Ukens motto: Prøv noe annet hvis du mislykkes"

Det der med liv og kjærlighet sier meg ikke noe

Er det mulig å tolke dette som noe annet enn at jeg blir nødt til å rase rundt i Bogstadveien for å prøve å finne den perfekte kjolen, genseren, buksen, blusen og whatnot? Jeg tror ikke det.

Å, livet kan være tungt noen ganger. Og jeg som har fri i dag og all ting. Jeg hadde jo bestemt meg for å gjøre rent, gå en lang tur med bikkja og lage sunn og næringsrik mat til mann og barn, men man kan jo ikke trosse Universet. Da kan det gå fryktelig galt. Har jeg hørt.

Det hadde vært mye enklere hvis det hadde vært fint vær. Da er shopping en glede. Vel, shopping er aldri feil, men alt er bedre med pent vær.

Vi blir forresten tvunget til å shoppe i dag om vi vil eller ei. I går tok TV'n kvelden for siste gang. Typisk nok da den danske serien "Forbrytelsen" startet. Men jeg er helt sikker på at det ikke er det horoskopet sikter til når det gjelder meg.

Min mann er nemlig jomfru og derfor ikke omfattet av dette med utstillingsvinduer.  Ja, jeg vet det høres litt rart ut at han er jomfru, men på mange måter er han et slags naturbarn.

Han er naiv inntil det utrolige når det gjelder hva kåper koster, for eksempel. Jeg kommer fremdeles ikke over at han gren på nesen av en nydelig Burberry-kåpe med pelskrave jeg prøvde sist helg. Den kostet bare 14.000, men da han mente jeg så ut som en fugl (!) kunne jeg ikke få meg til å kjøpe den.

En fugl! Jeg spurte om han visste at fugler hadde fjær, ikke pels, men det hørte han ikke for han lo så fælt. Jeg måtte slepe ham ut av butikken mens jeg mimet "gidder du å henge den av til han har tatt medisinene sine?" til den unge ekspeditrisen.

I følge KK og Universet skal jomfruen gjøre en kostbar anskaffelse i dag.

Dette er nesten litt spooky.

Brodér budskapet

Hittil har jeg ment at jeg er ganske sterk i engelsk. Jeg klarer meg til og med på tysk og fransk hvis de jeg snakker med er velvillig innstilt og - fremfor alt - ikke blinde, for det er en del veiving når jeg spør etter veien i Paris.

Men akkurat når det gjelder engelsk har jeg nå revudert mitt kunnskapsnivå og ikke minst min evne til å  lytte. Muligens også min fordomsfullhet.

*

Jeg snakker om Donkeyboys City Boy. Jeg likte Donkey Boys musikk, også likte jeg at jeg ikke trengte å forholde meg til hvem de er. Så vidt jeg vet har de ikke stilt opp i alskens aviser og blader for å vise frem barndomsbilder eller fronte en eller flere hjertesaker.

Jeg kunne ha snublet over en av dem på gaten uten å vite hvem som lå der, og det hadde vært helt greit. Særlig i lys av at hvis jeg hadde visst hvem de var, og snublet over en av dem, ville jeg kjeftet opp vedkommende til han begynte å grine. Og det hadde jeg ment var svært fortjent.

For inntil i dag var jeg overbevist om de hadde sneket inn ren rasisme i en tekst, og helt siden jeg hørte teksten første gang, har jeg ventet på at en avis skulle slå det opp på førstesiden sin og henge dem til tørk til de så ut som sånne fisk de har i Lofoten.

*

Men jeg har hørt feil. De synger aldeles ikke "Underneath my skin lives a negro", de synger "Underneath my skin lives an eagle". Pluss at de også synger "Underneath these clouds there’s an ego", og "ego" likner enda mer på "negro" i mine ører.

Det har vært en forvirrende tid. Jeg trodde jo ikke engang at man hadde lov til å si neger! Derfor har jeg vært så nøye med å si "han med de grå buksene" eller "hun med den fine frakken" hvis jeg skulle henvise til noen med den hudfargen samtlige av Brun og Blids kunder trakter etter i smug.

Jeg har jo nesten blitt nevrotisk.

*

Dessverre har jeg røpet min misforståelse til en hel masse mennesker og vært like uforstående til at de ikke har reagert på samme måte som meg, som de har vært over min meningsløse reaksjon.

Det verste er at jeg ikke kan være helt sikker på at jeg ikke har gått rundt i byen eller løpt på tredemøllen mens jeg har sunget "Underneath my skin lives a negro" høyt og skingrende. Jeg valgte bort sangstemmen til fordel for syferdigheter, nemlig.

Korsstingbroderier er det dessverre svært liten etterspørsel etter. Men det er i det minste ikke til å misforstå.

Heia Hønefoss!

Noen ganger kan man bli grepet av frykt når man minst skulle vente det. Her er det på sin plass med en opplæring, forresten; Hvis jeg hadde sagt "når man minst forventer det" hadde det betydd at jeg sitter og håper at jeg blir grepet av frykt. Husk dette: Når du venter på noe er det ikke alltid godt, men hvis du forventer noe gleder du deg som regel.

Dagens norskopplæring er nesten over:

Bildet er tatt på Frogner i dag.
Det hadde vært verre om det sto "fysio terapi", men de får likevel minuspoeng

Jeg satt altså i sofaen. Jeg var svært skjerpet, for jeg har pressevakt og da er det forventet (see?) at jeg skal referere alt som kan tenkes å være interessant for mine sjefer og kolleger. I profesjonell sammenheng, selvsagt. Derfor hender det at jeg slår av når sporten kommer.

Det hadde jeg også tenkt å gjøre i dag. Jeg strakte meg etter fjernkontrollen, men i det min mann forsto hva jeg hadde tenkt å gjøre, skrek han "Nei!".

Jeg mistet skriveblokken, munn og mæle. Så lenge jeg har kjent ham, har han bare hatt forakt til overs for fotball, og nå var sportskommentatoren i ferd med å gå gjennom helgens kampresultater.

Derfor trodde jeg han var syk. Jeg tenkte slag, en uoppdaget hjernesvulst eller mentalt svekkede sjelsevner. Ikke misforstå nå, jeg mener ikke at de som er interessert i fotball er syke verken fysisk eller psykisk, men man skal være oppmerksom på plutselige endringer. Det kan du spørre en hvilken som helst allmennlege om.

"Skal jeg ringe noen?" spurte jeg med mild røst. Han hørte meg ikke. Det er jo heller ikke en frekvens jeg bruker særlig ofte. Jeg gjentok det. Han virket irritert over at jeg forstyrret sportssendingen.

Jeg ventet.

Litt.

Jeg ble mer bekymret.

Men jeg er aldri handlingslammet.

Jeg grep fjernkontrollen for å fremprovosere en reaksjon.

Han kom med et gutturalt rop jeg i ettertid er sikker på at måtte bety "Hønefoss". Det ga absolutt ingen mening.

"Hønefoss-Rosenborg 0-1" sto det på skjermen. Han sa "ja, ja" som en slags oppgitt supporter, og jeg tok sjansen på at kjemien i hjernen hans var på vei tilbake til det normale.

Jeg trykket 1 på fjernkontrollen og var forberedt på hva som helst. NRK åpenbarte seg. Min mann satt helt i ro.

De alvorlige diagnosene er forkastet, han har nå satt seg ved PC'n sin for å jobbe, og det er jeg vant til. Spørsmålet nå er om dette er en forsinket førtiårskrise eller en tidlig femtiårskrise. Jeg skal tåle dette. Det kunne vært verre.

Man skal være snill med neandertalermenn

Jeg skal være forsiktig med å generalisere, men dette med at menn er så gode med tekniske duppeditter, er ikke min erfaring. Kloke mennesker vet også at det ikke er lurt å konkludere på spinkelt grunnlag, men herregud, så kjedelig; er det meningen at man skal skrive en masteroppgave hver gang man meddeler omverdenen sine slutninger, går jo Norge i stå. Og det vil vi ikke.

Teknisk kompetanse krever logisk sans, et sterkt ønske om at ting skal virke, tålmodighet og ydmykhet nok til å ringe noen hvis man ikke klarer det selv. Det siste er det viktigste. Er du for stolt til å be om hjelp, kan du krabbe tilbake til steinalderen.

*

Neandertalermannen greide seg lenge med en klubbe. Med den kunne han skaffe familien mat og ikke minst; han kunne skaffe seg en familie. På den tiden levde en hver attraktiv kvinne med risikoen for å bli knertet i hodet og dratt etter håret inn i hulen. Etter det var det bare å belage seg på å føde barn og ellers holde hulen støvfri. Etter en stund ble arbeidsoppgavene utvidet med en 24-timers bålvakt. Syv dager i uken.

Skjønnhetsidealet på den tiden var ikke helt det samme som nå; tung benbygning, fett rundt midjen og sterk behåring tydet den gang på gode gener og sterk helse. Syretesten var om de døde eller overlevde kurtisen; det innledende slaget i skallen.

Neandertalertidens eneste overlevning. Nå stort sett brukt i idrett.

Fordelen med huslige sysler, er at man får fred til å tenke lure tanker. Ta meg, for eksempel. Jeg bretter hver uke et usannsynlig høyt antall håndklær og flere plastposer enn man skulle tro en familie hadde bruk for i løpet av et helt år. Det siste stemmer også. Vi kunne med fordel kastet posene rett i søpla etter at maten var satt inn i kjøleskapet, men siden posebretting er en av mine fremste dyder, ville jo det vært for ille. Dessuten kan det jo hende de kommer til nytte en dag.

Før

Etter
Du ser poenget, ikke sant? 

Men bretting og systematisering (garderoben min skal katalogiseres neste gang jeg kjeder meg et par uker) er grunnen til at jeg er så flink med alt som har ledninger og som trengs å stilles inn. Jeg grubler mye, og jeg er rågod til å lese bruksanvisninger. Dessuten har jeg full oversikt over hvilke kundeservicer som er gode og hvilke som ikke er det.

*

Jeg er faktisk svært fornøyd med Canal Digital (når det gjelder kunnskapen til de som sitter og tar telefonene, IKKE ledelsen og IKKE telefonselgerne) mens et selskap som heter E-service snarest burde få en hengelås på ytterdøren og telefonledningene kuttet. Det hadde ikke gjort noen forskjell for min del.

Sist jeg snakket med E-service endte det med at jeg skrek "Dere har ingen rett til å ha ordet service i navnet! Dere ... dere ... dere burde bare hete E!" Det var ikke på noen som helst måte et høydepunkt i min karrière som sur kunde.

Min mann har en enorm selvtillit når det gjelder små og store motorer. Siden han kan sted- og tidfeste en hvilken som helst duppeditt i en Corvette-motor, mener han at alt som er mindre enn en 5,7 liters motor er å sammenlikne med et slags barneskirenn.

Derfor har vi en gressklipper på sommerhytta som dør av utmattelse etter å ha klippet halvparten av gresset. Den er nesten like gammel som meg, og jeg synes den bør få hvile. Men nei, da. Den skal plukkes fra hverandre hver fordømte gang. Og når den endelig tar seg sammen og begynner å putre igjen, kan du banne på at det har begynt å regne.

*

Innstilling av TV er mitt ansvar. Vi har flere TV-skjermer og nesten ingen av dem har kanalene på samme sted. Det er klart det er forvirrende. Men vil han ha hjelp? Nei, da.

En felles FB-venn av oss anbefalte en spennende dokumentar på NRK 2 i går kveld. Min mann grep fjernkontrollen, og jeg ymtet frempå om jeg skulle hjelpe ham. Jeg fikk ikke engang et svar. Det kan forresten hende jeg ikke sa det høyt, når jeg tenker meg om. Og jeg skal være ærlig nok til å si at jeg så frem til det jeg visste ville komme; han traff ikke riktig kanal.

Etter tre minutter kom det: "Helvete, da! Dette er jo Disney Channel!"

Kjempemoro hvis du er på nivå med en toåring, men vanskelig å blande med en dokumentar om Kina, uansett alder

Jeg skulle ha blogget om det da det skjedde, men jeg lo helt til jeg sovnet.

Ettertraket galskap

Nietzsche var forut for sin tid. Ikke bare var han kanskje den første som helhjertet støttet Movember-stuntet, som etter hva jeg har fått med meg betyr at menn gror bart så godt de kan i november for å sette søkelyset på kreft i menns nedre regioner. 

Og det å anlegge bart i denne sammenhengen, er det en viss logikk i når man ser enkelte av dem som prøver å gro den samme type hår i ansiktet som de muligens har bedre lykke med lenger sør.

Friedrich Nietzsche (1844-1900)

Siden Nietzsche ser ut til å ha jobbet med ansiktshåret sitt hele året, er det forresten ikke sikkert at han kjente til Movember.

*

Nietzsche tok sjanser. Han mente for eksempel at Gud var død, og det er sånt som kan vise seg som en tabbe når man en dag ligger der, kald som en fisk og like blek som jeg hadde vært hvis huden min hadde fått viljen sin. 

En gang på 80-tallet ble jeg anbefalt å bruke mindre tid på bøker og mer tid ute i solen, og damen som sa det virket oppriktig bekymret da hun sa "Hvis du besvimer, ringer folk etter begravelsesbyrået. Ikke til legen."

*

Jeg blir ikke helt klok på Nietzsche. På den ene siden oppfatter jeg ham som en litt dyster, elitistisk kranglefant og på den andre siden viser han en overraskende åpenhet mot føleriet. 

“And those who were seen dancing were thought to be insane by those who could not hear the music,” mente Nietzsche.

Nå ble jo Nietzsche rablende gal på slutten, og tankene hans har vært brukt og misbrukt av flere, men akkurat dette sitatet synes jeg er er ganske spennende. For han snakker ikke om mentale vrak, tror jeg. Han snakker om de glimtene av galskap vi alle kan være innom. Det kan være en film, en sang, en tekst, et møte eller en opplevelse som har gått rett i hjertet på deg, og som får deg til å gå rundt å smile. 

Man skal ta vare på disse øyeblikkene. De er ikke skadelige for noen, de gjør verden til et bedre sted og de gir en masse energi. Let etter dem og ønsk dem velkommen. Og hvis noen tror du er gal, så vit at hvis de visste det du vet, så hadde de ønsket seg det samme.

En stank av idealtid

For første gang på flere måneder hadde jeg tenkt å legge meg på sofaen og sove middag. Vi har ennå ikke spist middag, men definisjonen på en middagslur i 2012 er cirka en times soving en eller annen gang i tidsrommet 17.00 til 20.00. Jeg kan til og med være villig til å strekke perioden helt til 21-nyhetene.

Det er litt avhengig av hvor lenge man har tenkt å være våken etter middagsluren.

Relevans? spør du kanskje. Vel. Dette er en sau. Av sauer kan man få ull til pledd, og man trenger ullpledd hvis man skal sove på sofaen. I alle fall gjør jeg det. Dessuten likte jeg denne sauen.

Jeg prøvde å sovne omtrent fra jeg kom hjem litt etter klokken 18.00. Ikke sjans. Jeg merket at jeg lå og ventet på 18.30-nyhetene, og dessuten var bikkja så glad for å se meg at jeg ble elsket sønder og sammen der jeg lå. Han hoppet ikke ned før etter 15 minutter og da til fordel for en tyggepinne. Jeg klappet meg selv på skulderen for å ha valgt en tibetansk terrier, jeg hadde nok ikke overlevd en engelsk bullmastiff, for eksempel.

Klokken 18.25 var jeg ganske sigen, men da var det jo bare fem minutter igjen til siste nytt, og jeg er litt opptatt av nyheter. Sånn holdt jeg på til NRK begynte å sende sport. Da gled øynene igjen.

*

I 30 sekunder. Min eldste sønn trengte sin mor. Det fikk jeg vite gjennom sms'en "Ring. Det handler om mat". Antakelig trodde han at jeg ikke ville ringe hvis jeg trodde det handlet om pengeoverføring.

Jeg bekreftet oppskriften på Sandefjordssmør og fikk siste nytt fra vestfronten.

På TV hadde programmet Norge Rundt begynt, og jeg mente å huske at det var et fint program. Å sovne til. Jeg husket feil.

Siden starten har 190 programledere fylt TV-ruten. I større eller mindre grad. Her er en av dem.

Selv da jeg var barn og min mor lagde pizza som hele familien spiste foran fredagsunderholdningen, har jeg hatet Norge Rundt. Tærne mine krøller seg av irritasjon når jeg sitter her og skriver om det. Norge Rundt representerer mye av det jeg forakter; det har en eim av idealtid over seg.

Kanskje jeg bør forklare.

*

Idealtid ble brukt da jeg gikk på barneskolen. Vi ble sendt ut med ski og staver om vinteren og med kart og kompass når vi ikke kunne bruke ski. Jeg var ganske god både på ski og til å finne poster, og jeg hadde et enormt konkurranseinstinkt. Skiferdighetene mine har tapt seg litt, men jeg er en djevel på å finne frem.

En stund ledet jeg til og med over guttene i klassen. Det kan ha vært bare én gang, men det har brent seg fast, gitt.

Var det noen som ga meg førsteplassen av den grunn? Nei. For lærerne hadde nemlig bestemt seg for hvilken tid som skulle være best FØR vi begynte. Den som traff denne tilfeldige tiden best, vant.

Ikke ideelt for meg som aldri har hatt vinnerlykke, men en eller annen taper ble kjempestolt og solte seg i glansen av misforstått sosialdemokrati helt til neste gymtime.

*

Norge Rundt er et program som går på omgang mellom NRKs lokalredaksjoner. Jeg vet ikke hvor ofte de bytter redaksjon, men jeg mistenker at NRK bruker dette som en trøstepremie for programledere som ikke har gjort det bra nok til å få de kule jobbene i Oslo. NRK bruker med andre ord pizzaspisende nordmenn som premie for middelmådighet.

NB. Jeg har absolutt ingen dekning for det jeg nå sier, men ikke la det forstyrre.

*

I tillegg kommer Norge Rundt i klassen for "koselige" program.

Koselig er et skjellsord. Hvis du ikke kan skilte med annet enn at du er noe så inn i hampen koselig, bør du få deg en interessant hobby. Selv frimerkesamlinger har et bedre rykte enn en som er koselig. BTW: Hvis du hører noen snakke om deg og si "hun er i alle fall snill", så vurder for guds skyld plastikkirurgi eller spanskkurs. Eller noe annet dramatisk. Du trenger et imageløft.

Programmet Norge Rundt skal tilby "noe for en hver smak". Igjen - jeg har ikke sett et helt program siden jeg spiste min mors hjemmelagde pizza på 80-tallet, men hvis alle som uttaler seg måtte vite hva de snakket om, hadde det blitt veldig stille.

*

Hvis du tilbyr noe for en hver smak, er sannsynligheten stor for at det du tilbyr ikke er attraktivt for noen. I et samfunn av spesialister, individualister og egoister må man spisse budskapet sitt. Det sier seg selv.

*

Etter at jeg fant ut at irritasjon var grunnen til at jeg hadde krampe i tærne, gravde jeg frem fjernkontrollen og fant TV2. Der var det "Norske Talenter". Hvorfor er disse programskaperne så glade i store bokstaver? Er det ikke en bedre ide å lage programmer noen liker enn å prøve å rope seg til oppmerksomhet? Ja, jeg vet at jeg høres ut omtrent som jeg ser ut; en gråhåret, bittersur norsklærer.

*

Det skulle vise seg at toleransen min var enda lavere for nordmenn med og uten talent enn den var for middelmådige programledere. Dessuten; Jeg ble utsatt for Alex Rosén.

Å, det var så feil. Ikke vet jeg hva slags antenner man må ha for å ta inn den mannen på riktig måte, men jeg har det ikke. Hans entusiasme begynner der min slutter, og jeg kan faktisk være nokså giret, jeg også. Alex Roséns tvangsmessige - ja, jeg vil kanskje kalle det patologiske - engasjement gikk virkelig inn på meg. Jo mer intens han ble, jo surere ble jeg.

Faen. Går det ikke an å ha en rolig fredagskveld under et teppe på sofaen? Jeg slo av TV'n, hentet en sjokoladeplate og la meg under teppet igjen. Muggen som en blåskimmerost.

Da fant min mann ut at han skulle trene. Jeg mistenker at det bare var for å sette meg i et enda dårligere lys.

Så nå er jeg en grinete, sjokoladespisende, gørrlat kjerring. Men jeg er i det minste åpen om det. Dessuten er jeg best på det. Ingen kan bli så sur som meg.