Min beste venn

Jeg og bikkja ligger på sofaen og ser nyheter. I alle fall trodde jeg at han fulgte med, for hver gang jeg hadde en genial kommentar til politikk, sport eller verdensøkonomien, kom det et fornøyd snøft.

I etterkant har jeg skjønt at det var et snork, men jeg tar det ikke personlig. Han elsker meg, og jeg er sikker på at han ikke mener at jeg er kjedelig. Jeg er nesten helt sikker på det.

Snoooork!

Uhm? 

Knørve, knørve.

KAN du være litt stille?

Ahhhh! Snork.

Jeg eeeeeelsker å sove.

Livet er herlig.

Slumre, slumre.

Ligg stille, jeg sover!

Hysj!

Nå vekket du meg. Megge.

Derfor takker jeg nei til Victoria's Secret

Jeg har lest en artikkel om to vakre, unge, skraptynne jentunger som takket nei til å være modeller under gårsdagens moteshow der englene fra undertøysprodusenten Victoria' Secret gikk lettkledde på catwalken. Ja, de kalles engler de damene som viser frem undertøyet, derfor sprader de også rundt med vinger.

Det er ikke aktuelt for meg å gå med fjær på ryggen

Hvis noen er interesserte: Jeg hadde også sagt nei hvis noen hadde spurt meg.

I tilfellet de ikke hadde nøyd seg med svaret, har jeg utarbeidet en budskapsplattform slik at det skal bli enkelt for meg å holde meg til planen. Den ser slik ut:


FORESPØRSEL FRA VICTORIA'S SECRET

Bakgrunn
En representant for undertøysprodusenten Victoria's Secret ber om at jeg stiller som modell for dem. Jeg vil ikke.

Hovedbudskap
Nei, takk.

Støttebudskap
Jeg har en veldig travel jobb.
Jeg er ingen engel.
Jeg liker klær, derfor går jeg ikke rundt i underbuksa.
Jeg synes det er litt teit med de vingene modellene deres går med.
Jeg er redd for at noen skal tro at jeg reklamerer for Märthas enlgebok.
Jeg har aldri vært spesielt fornøyd med knærne mine, og underbuksene deres er så bitte, bitte små at de jo ikke engang dekker det de er ment å dekke.
Jeg er bare 173 høy, og gidder ikke gå gå sammen med damer som er 20 år yngre, 5 kilo lettere og 10 centimeter høyere enn meg.
Jeg liker ikke hemmeligheter og forstår ikke hvorfor denne Victoria later som hun er hemmelighetsfull når englene hennes stort sett viser frem det meste.

Utfordringer knyttet til avslaget
Jeg kan risikere at de ikke spør igjen.
De kan bli sure.
Jeg går glipp av masse penger og pent undertøy.
Det tar tid å svare på alle forespørslene.

Fordeler ved å bli spurt
Jeg ser ingen fordeler ved å bli spurt.

Strategi
Vær bestemt.
Gjenta om nødvendig.
Legg på hvis de ikke vil gi seg.

Tiltak
Avvise dem så høflig og så kort som mulig.

Tidsplan
(Ikke så aktuelt, det spørs jo når de ringer.)

Økonomi
(Ikke så aktuelt, det er de som ringer.)

Hud(is)krem

Jeg leser alt jeg kommer over når det gjelder rynker. Jeg vet at det er for sent å forebygge, men det kan jo hende jeg kommer over noen gode råd som holder kirurgene unna noen år til.

Da jeg klikket meg inn på kk.no i dag, ble jeg oppløftet. Her er det jeg så:

Ting 1?

Ting 2?

Ting 3?

Ting 4?

Ting 5?

Jeg trodde jo selvsagt at det var de fem ulike isene som var årsaken til rynker, aldringstegn og kviser, og da ble jeg kjempeglad, for jeg har aldri smakt noen av de iskremen, men sånn var det jo ikke. Det var bare en annonseserie.

Det viste seg - da jeg leste litt lenger ned - at verstingen var solen (det er nok 80 prosent av forklaringen for min del), deretter alkohol og røyk (0 prosent), mangel på søvn (en del prosent) og til slutt grimaser (resten).

Utstrakt bruk av grimaser har garantert gitt meg en del striper i trynet, for jeg har ikke pokerfjes, og med så mange idioter som går rundt i verden, hender det ofte at jeg rynker og snurper både her og der.

Men den isen slapp ikke helt tak i meg, og plutselig så jeg løsningen: Hvis jeg spiser den isen det var reklame for, så fyller jeg kanskje opp rynkene!

Det er verdt et forsøk. Jeg starter med den peanøtt-tingen.

Hva jeg gjorde første søndag i advent

For en søndag! Jeg våknet til nystekte rundstykker, speilegg og bacon og etter frokosten kokken 7.30 der mor, far og tenåring med stjerner i øynene hadde sett den gamle, arve-adventstaken i sølv og krystall få sitt første lys tent, gikk mor i gang med å legge siste hånd på adventskalenderverket.

I fjor fikk far øl-kalender, men det blir for kjedelig, så i år får han små lapper med tjenester han kan bytte inn når han har lyst. Tjenestene er av den typen som helst skjer når alle små har lagt seg, så det vil ikke bli utdypet her.

To av kortene er imidlertid helt uskyldige: det ene gir ham lov til når som helst fylle stua med kompiser der de skal få en treretters middag og ellers få lov til å være helt i fred, og det andre er en tur til Karibien med en fritt valgt partner. Jeg håper at han velger meg.

Kalenderen til bikkja er av den tradisjonelle sorten: Han får en tretimers tur to ganger i uken (i tillegg til de tre lovpålagte turene hver dag, selvsagt), og ellers er det godbiter formet som nisser og engler.

Tenåringen får en ny kalender i år. Han er vokst fra snop-kalenderne, og har mest fokus på trening og skolearbeid. Hva er vel da bedre enn PT-timer og intensivkurs i tysk og matte med egen privatlærer? En og annen olabukse og boblejakke vil han nok også bli gad for.

Jeg har laget rebus til ham - én hver dag. Kalendergavene vil han finne på ulike steder i Bogstadveien, på Sats og på Frogner. Jeg tror han vil bli kjempeglad.

Vinduene pusset jeg i går og gulvene er skinnende. Jeg gjør sånt selv. Kakebaksten setter jeg imidlertid bort. Man må prioritere, ellers blir man for sliten. Jeg har jo tross alt en nokså anstrengende jobb også, i tillegg til at uken er full av massører og manikyrister. Lunsj med venninner har jeg ikke hatt på flere uker, og den frisørtimen jeg bestilte til neste uke er den første jeg har hatt siden vi var i London sist. Eller var det Paris?

Nå kom jeg på at vi skal til Paris om bare to uker. Hvordan jeg skal få tid til det, er meg en gåte.

Etter at kalenderene var ferdige, hvilte jeg et kvarter. Det er alt jeg klarer. Det er liksom så unaturlig for meg å ikke gjøre noe. Vel. Det er jo ikke helt riktig å si at jeg ikke gjorde noe, for jeg leste et par kapittel i Hillary Clintons siste bok mens jeg lå der. Den dama er et forbilde.

***

Nå er klokken 15.31.

Sannheten er at frokosten ble inntatt foran Mac'en for ti minutter siden. Det var en Questbar med smak av brownies. Jeg sitter i joggebuksa, håret er vått etter dusjen og den eneste grunnen til at jeg ikke ligger slapt på sofaen og zapper med fjernkontrollen, er at jeg måtte sende ut et nyhetsvarsel til sjefene mine. Jeg har vakt, men heldigvis er den ikke så veldig travel.

Jeg sov til klokken ringte 9.45. Da jobbet jeg litt, også sovnet jeg igjen. Da jeg våknet var klokken 12.45 og bikkja lå på magen min. I sengen min, ja.

Tenåringen har enda ikke kommet ut av rommet sitt, og gubben har stengt seg inne på kontoret for å jobbe. Eller spille kabal. Eller betale regninger. Eller for å unngå støvsugingen han har lovet å bidra med de siste tre ukene.

- Vil du gå en tur i dag, skrek han plutselig fra kontoret.
- Jeg tror ikke det, nei! skrek jeg tilbake.
- Det tror ikke jeg heller, hørte jeg ham si.

Alle sier at forutsigbarhet er så bra, men når jeg er forutsigbar, får jeg bare kritikk.

Ha en velsignet adventstid.

Eskorte-piken

Jeg: Hæ? Er det sant at det er folk som får penger for å være med på middager? Som pynt, liksom?

Kollega 1: Ja, tusenvis!

Jeg: Kan jeg også gjøre det, tror du?

Kollega 1: Du kunne helt sikkert livnært deg på det!

Jeg: Men jeg måtte hatt det glutenfritt!

Kollega 1: Søren, da er det kanskje bare et nisjemarked for deg.

Kollega 2: Ikke drikker du heller. Du er billig i drift.

Jeg: Hæ? Sa dere at jeg var billig?

Kollega 1 og 2: Nei, vi sa bare at i en sånn bransje hadde du vært en god deal.

I feminismens navn burde jeg ikke glist så bredt som jeg gjorde.

Økologisk rotte

- Æææsj! Hva er dette? spurte 16-åringen kritisk og pekte på kyllingen med gaffelen.

- Økologisk kylling! svarte hans far (kokken) strengt. Han hadde tross alt både kjøpt inn og laget maten samtidig med å sette på en tørketrommel og å jobbe med kunder i nød. Den trådløse øreproppen hans er så og si festet til øret.

- Det er noe ekkelt på denne kyllingen! påsto vår sønn.
- Det er bare fjær, sa jeg og prøvde å avdramatisere dette øyeblikket av innsikt. Maten vi spiser har vært dyr. Det kan virke skremmende.

- Det er HÅR! sa sønnen.
- Det er økologisk kylling, den var i alle fall lykkelig før den ble drept, slo hans far fast.
- Er det ikke bedre å drepe de som ikke er så lykkelige? spurte gjeldsarvingen.

Og med det ble to stykk voksne svar skyldig et lite øyeblikk, så vi tydde til den universelle "hold kjeft og ikke tro du er smartere enn oss"-replikken:

- Spis opp maten din!

- Men maten har HÅR!

16-åringen sto fast på sitt. Etter en kort diskusjon om hva som var den faktiske forskjellen på hår og fjær, foreslo jeg at vi alle hadde blitt lurt og at vi egentlig spiste rotte.

Jeg bør vel gjøre oppmerksom på at det kun var meg som på det tidspunktet var ferdig med maten.

Jo mere vi er sammen, jo gladere vi blir

Mørke sjokoladeutsikter

Det spøker for kakaobønnene, visstnok. Både klimaendringer og sykdommer ser ut til å ta knekken på den lille bønna.

Jeg minner om at kakaobønner er en forutsetning for at man skal kunne lage sjokolade. Forsto du omfanget av dette nå? Ikke mer sjokolade? Ingen flere varme kopper med ekte kakao? Bare appelsiner og ingen Kvikkjunsj på skituren?

Hvis du ble deprimert og lei deg nå, ber jeg deg ta deg sammen. Du kan leve et godt liv uten å stappe trynet fullt av sjokolade i ulike former, og det er faktisk ikke deg det er mest synd på her.

Kakaobøndene har det verre. Belgierne har det verst.

Tenk på stakkars Belgia! Ikke bare er de fra før Europas - ja, kanskje verdens - kjedeligste land med verdens kanskje mest uhøflige befolkning, de baserer også store deler av økonomien og omdømmet sitt på belgisk sjokolade. Dårlig vær har de også. Sist sommer var visst på en torsdag.

Du går ikke langt i Belgia uten å måtte forholde deg til en sjokoladebutikk. Faktisk går du uansett aldri særlig langt i Belgia - landet er ikke så stort, og det er så grått og trist der at du helst holder deg hjemme i ditt eget land.

Det eneste lyspunktet Belgia har, er sjokolade, og nå går det altså mot slutten.

Belgierne må forberede seg på at det eneste de nå kan skryte av er en inkontinent guttunge.