Helt greit

Telefonen min nektet å gi seg; det var bare å våkne. Jeg tok den, og uttrykte en mellomting mellom en hilsen og et raut. Innringeren hadde lagt på. Like greit, tenkte jeg i det jeg så at klokken var litt over fire. Jeg hadde akkurat blitt nokså imponert over at jeg og hodet mitt hadde klart å tilpasse døgnrytmen allerede etter to netter, og sovnet igjen, da det ble klart at plageånden i andre enden ikke ville gi seg.

"Ring meg så fort som mulig" sto det i en sms. Så jeg ringte.

- Hei, det er Birgitte. Du ba meg om å ringe, kremtet jeg.
- Ja, det stemmer, sa fyren.

- Ja, du får unnskylde den grøtete stemmen min, men jeg er i Chile og her er klokken ikke fem engang, og jeg sov da du ringte, sa jeg.

Høflig. Som en invitasjon til at han kunne beklage og unnskylde og så kunne vi gå videre i samtalen med tilgivelse og harmoni. Men sånt drev ikke han med.

- Ja, det er greit, det, svarte han.

Greit? Det var ikke greit for meg! Og jeg blåste vel en lang og umusikalsk marsj i om det passet inn i hans liv. Han hadde vekket et villdyr, men han visste det ikke, stakkars.

Hjernen min har slettet en del av den videre samtalen. Antakelig for å redde siste rest av illusjonen om meg som menneskets nest beste venn.

*

Jeg sovnet etter en liten halvtime. Man sover godt på selvrettferdighet, det er først når man våkner skikkelig at man forstår at en sak alltid har to sider. Som for eksempel at fyren bare ville hjelpe meg med et problem jeg hadde i forrige uke.

Derfor sov jeg salig da telefonen ringte igjen. Før jeg tok den, så jeg at det bare var tre minutter igjen til jeg uansett skulle stå opp.

- Hvorfor er ikke du her? spurte min kollega.
- Fordi jeg ble vekket nå, og fordi det er fem kvarter til vi skal møtes, svarte jeg smørblidt.

Han prøvde å overbevise meg om at det bare var femten minutter til møtet vårt skulle begynne. Jeg sjekket klokken på mobilen igjen og var villig til å ta en fight. Først da jeg så at hotellets nattbordsklokke var enig med ham, demret det for meg at noen hadde køddet med tiden, men jeg tok det ikke innover meg før jeg sto i dusjen, og har vel egentlig enda ikke akseptert det.

*

Saken var nemlig at Chiles president har vedtatt at Chile skal utsette sommertiden. Dessverre har de ikke informert Apple om dette, og hver gang jeg skrur av dataroamingen (og det gjør jeg jo - for å spare penger) stiller klokken på iPhonen min seg tilbake til den tiden som hadde vært riktig hvis presidenten ikke hadde sagt noen ting.

Jeg kan røpe at jeg synes det var en usedvanlig teit beslutning. Man kan ikke bare bestemme at klokken skal være tolv når den egentlig er elleve selv om man er president. Selvsagt kunne jeg ønske at jeg også kunne gjort det - men da hadde jeg nok tatt ordentlig i og bestemt at det skulle være 4. juli fem-seks dager i året - men man kan altså ikke gjøre sånt selv om man er veldig glad i å få bursdagsgaver.

Så med dårlig skjult sarkasme spurte jeg hvem herr Sebastián Piñera trodde han var. Gud, liksom?

No ser eg atter slike fjell og dalar ...

Men så viste det seg at det ikke var tilfeldig at Piñera var president likevel. Han har tatt en tøff beslutning for et godt formål. Effekten av å utsette vintertiden fører nemlig til at strømforbruket reduseres betydelig, og det er ikke så dumt i et land som Chile. Særlig ikke for hovedstaden Santiago der smogen ligger som et lokk over byen hele året.

Det må være helt greit å være president. Helt greit.

"Drit i fjæra, vis oss kuken"

Mitt forhold til Santiago blir bedre og bedre i takt med at shoppingen tiltar. Bagasjen har fremdeles ikke kommet, og nå begynner det å bli krise. Jeg kan ikke møte representanter for seriøs industri, for ikke å snakke om selveste forsvarsministeren i Chile i en svett t-skjorte.

Derfor hadde jeg en plan med shoppingen i dag. Og som vanlig når planleggingen er grundig, blir resultatet deretter. Altså godt.

Og bare for å ha sagt det med en gang; kjolen og skoene jeg siklet på i går, er nå mine. Mine. Sa jeg at de var mine? Jepp. Mine.

Før det ble alt for varmt, dro vi til et marked der de solgte håndlagede produkter. Det inkluderte keramikkrukker, smykker av lapis og sølv, ponchoer, malerier av gråtende indianere og alt man kan tenke seg i skinn og/eller alpakka. 

Det meste fikk ligge i fred for meg, men når jeg først finner noe jeg liker blir jeg så glad og takknemlig at det er vanskelig å styre seg. Og når jeg i tillegg blir fascinert av selve butikken, går jeg ikke før det blir flaut. I dag gikk jeg berserk i et veveri som laget sjal i nydelig, myk alpakkaull. 

Først lurte jeg på om jeg skulle ha et grått eller et litt gråere sjal, men så lot jeg hemningene fare. 

Jeg angrer på at jeg ikke kjøpte et i rødt og et i oransje, men man kan jo ikke få alt. Ned i kofferten, mener jeg.

Det lyseblå sjalet var ikke helt ferdig enda:

Først måtte frynsene knyttes
(Damen heter Paula Garcia)

Så måtte det dampes og strykes

Og så måtte frynsene klippes jevne

Her er hennes mann i gang med å fylle opp butikken etter at jeg hadde tømt hyllene:

Se så fort det går (og så dårlig jeg er til å ta bilder)
(Mannen heter Rene Daccarett)

Denne veven fikk jeg ikke kjøpe. Sært.

Stort sett var alt vi så ganske søtt. Det mysset med kattepuser, og noen liker jo også slike. Siden de ikke så ut til å like meg, likte ikke jeg dem heller.

"Jeg klorer ut øynene dine på et blunk, bitch"

Men jeg fant en papegøye som jeg snakket med en stund. Det var oppløftende.

"Hola" sa jeg og papegøyen nikket. Etter ti minutter var vi begge litt lei av det.

Det var dessuten et bur med cirka 20 haner og én påfugl der, og det fikk meg til å lure på om påfuglen ble ansett som kul eller om hanene bare synes han var rar. Jeg fikk ikke svar på det, men påfugler er jo ganske rare.

Det virket som den holdt seg mest for seg selv

Det kan jo hende påfuglen får høre dette ganske ofte:

Tenk å være hakkekylling når du er en påfugl

Som sagt var det meste nokså søtt, men jeg må si at jeg håper jeg holder meg frisk på resten av turen, særlig hvis dette på noen som helst måte representerer det chilenske helsevesenet:

Hva gir man til en patolog som har alt? Kanskje ikke denne.

Jeg synes synd på stakkaren, men det var jo god underholdning for de to tullingene som står bak

Hvis dette er en plastikkirurg som utfører brystoperasjon, bommer han. Den puppen må høyere opp, det er litt av poenget, faktisk

"Hei, vil du se hvordan hjertet ditt ser ut?"

Hold deg frisk til vi høres igjen!

Hilsen tante reisende Birgitte

Fingerspråk

Man burde snakke fingerspråk mye oftere. Det bringer mennesker nærmere hverandre, dessuten blir man fleksibel og løsningsorientet.

Når man snakker fingerspråk, blir man nødt til å se den man snakker med i øynene og følge nøye med på ansiktsuttrykkene. I tillegg til å se på vedkommendes hender, selvsagt.

Fingerspråk uten øyekontakt fungerer veldig dårlig. Bortsett fra hvis man fremhever langfingeren. Av sikkerhetsmessige årsaker bør man aldri vise frem en enslig langfinger til noen mens de ser på. Det er dessuten veldig uhøflig.

Du klarer ikke de dype samtalene når du snakker finger, men så består da en alminnelig hverdag heller ikke av så veldig mange dype samtaler, så det klarer du deg uten i noen dager.

Fingerspråket gjør deg kreativ. Det er også befriende. Særlig befriende er å snakke ditt eget språk samtidig med malende finger- og armbevegelser. Enkelte ganger blir man nødt til å ta hele kroppen i bruk, og da forbrenner man i tillegg kalorier.

Jeg hadde en fin samtale med en dame som solgte meg hudkrem i går. Hun snakket spansk, jeg svarte på norsk. Etter at vi forlot hverandre i den dypeste respekt, føltes det som om vi hadde kjent hverandre i evigheter.

Vi fant fort ut at engelsk, tysk og fransk ikke var språk vi kunne benytte, men jeg fikk sagt at

1. Jeg hadde mistet bagasjen min og var villig til å kjøpe alt hun mente var nødvendig
2. Hun var et ærlig menneske som mente at jeg kunne klare meg med en god dagkrem
3. Hun var dessuten et snilt menneske og ga meg vareprøver både på ansiktsserum og parfyme
4. Jeg sa at hun var en engel
5. Hun ga meg to sjokolader som av en eller annen grunn ble benyttet til å reklamere for parfymeriet
6. Jeg sa at hun var en superengel
7. Hun sa at hun håpet bagasjen min kom snart
8. Jeg var enig i det
9. Hun ba meg komme tilbake hvis jeg trengte noe som helst
10. Jeg garanterte at jeg ikke bare ville komme tilbake, men at jeg kom til å anbefale alle jeg kjenner som i fremtiden er bagasjeløse i Santiago å komme rett til henne
11. Hun var glad for det, men håpet at flyselskapene skjerpet seg (tror jeg)
12. Det håpet jeg også

Jeg var helt utslitt etter denne forholdsvis lange og intense samtalen. Det krever sin kvinne å tolke spansk, ansiktsuttrykk og håndbevegelser samtidig som man skal svare med et enkelt og utvetydig budskap.

Fingerspråk ruler. Den eneste ulempen er at den enorme føflekken hun hadde på overleppen har brent seg inn på netthinnen min.

Det lille skovalget

Jeg har vært våken siden klokken 5. Eller 10 norsk tid. Frokostavtalen min er klokken 9, og det er fire timer til. Normalt hadde det vært en gavepakke å være så våken en søndag morgen, men treningstøyet ligger i en koffert som fremdeles er et annet sted på det Sør-Amerikanske kontinentet.

Jeg har ikke engang en ørliten utfordring når det gjelder dagens antrekk; det blir sort bukse og t-skjorte.

* 

Siden jeg etter gårsdagens ilshopping har litt mer å velge i når det gjelder sko, går det med litt tid der, men det blir nok ikke disse:

Mine nye bikersko (?) er også strøket av listen:

så da står jeg igjen med disse:

Jeg har brukt litt tid på å analysere kjøpet av bikerskoene. For det første følte jeg meg nok litt (veldig) uflidd i går, og det går jo utover selvbildet. I ren desperasjon over manglende kroppsvask, vil jeg derfor anta at hodet mitt sa at "Nå kan du ta ut din indre rebell. Fuck verden. Fuck daglige dusjer. Kjøp sko som sier det samme."

Men - til tross for sitt brutale utseende - tror jeg ikke de passer et norsk vår-, høst- og vinterklima. Den øverste delen er i alle fall mykere enn skinnhanskene mine. (Som jeg før øvrig hadde i håndbagasjen. Jeg var forberedt på alt, nemlig. Untatt 30 plussgrader og koffertmisting. Vel. Jeg var vel strengt tatt ikke forberedt på annet enn en temperatur på under fem.)

Den andre grunnen jeg kan se, er at jeg ikke har slike sko fra før. Nå er ikke det et må-krav når det gjelder kjøp av sko - jeg kan godt kjøpe sko som til forveksling er like, men kjennere vil forstå meg på det punktet.

*

Jeg kunne tatt meg en lang dusj, for å slå ihjel tiden, men siden de to kranene bare gir valget mellom varmt og veldig varmt, blir dusjen grundig og rask.

Men nå kom jeg på at jeg har badekar! Og en bok!

Bruk dagen til å bli smartere, eller "Hasta la vista!" som de sier her.

Nesten nød

Nødshopping er ikke for nybegynnere. Særlig ikke når man er i et land der ingen skjønner de enkleste norske ordene. Eller engelske, for den saks skyld.

For å ta forhistorien helt kort:

• Jeg er i Chile
• Her er det 30 varmegrader
• Skoene mine holder meg varm i 15 minus
• Kåpen min er også varm
• Jeg stinker noe jeg tror kan minne om et fjøs
• BAGASJEN MIN ER I BRASIL

På vei fra Brasil til Chile

Jeg trengte alt. Fra innerst til ytterst, noe som også inkluderte diverse kremer og parfyme.

Et par ting til - og dette må du huske hvis du noen gang skal til Santiago de Chile:

• Drosjene tar ikke kredittkort
• Du kan bare glemme å veksle til chilenske pesos på Gardermoen

Jeg irriterte meg høylydt over kjerringa som ikke bare sto kloss inntil bagasjebåndet, men som til og med markere revir med foten. Jeg angrer kanskje litt på at jeg kalte henne en "forbanna breiræv", for det kan hende at Universet hevnet seg på hennes vegne ved å ikke levere ut kofferten min.

*

Jeg fremsto så desperat (og antakeligvis stinkende) da jeg ankom hotellet, at de tilbød meg bil med sjåfør for å frakte meg til et sted jeg kunne bruke kredittkortene mine. Jeg skulle til å falle consiergen takknemlig om halsen, men da jeg nærmet meg, så jeg en liten rynke komme til syne ved neseroten hans, og jeg ble igjen minnet om at den siste gangen jeg dusjet var klokken halv seks fredag morgen.

*

Santiagos største shoppingsenter likner egentlig litt på Sandvika Storsenter en dag i november. Bortsett fra at det ikke pleier å være 30 varmegrader i Sandvika på den tiden, selvsagt.

Sjåføren min - som snakket det internasjonale fingerspråket - og jeg - som heldigvis også snakker flytende finger - avtalte å møtes igjen etter to timer. Jeg hadde altså to timer på meg for å kjøpe alt jeg trengte i hele verden. 

*

Det er jo fysisk umulig, tenker du nå. Og jeg er tilbøyelig til å være enig.

Tenk deg Sandvika Storsenter - eller et hvilket som helst kjøpesenter i november. Så fjerner du julepynten og all reklame for marsipan og pepperkaker. Du kan erstatte Musevisa med vanvittig høy musikk av Justin Bieber eller noe annet deprimerende, og hva har du igjen da? 

Jo: Vinterklær. 

*

Det var vinterklær over alt. Mørke farger, tunge stoffer. For i Santiago forbereder de seg på kulde og vinter på denne tiden, nemlig. Og det frister IKKE å kjøpe ulljakker og vintersko når man tråkker rundt i svett saueskinn. Ikke rutete tømmerhuggerskjorter heller, noe det merkelig nok var i et hvert utstillingsvindu. 

Men det var toalettartikler som hastet mest, derfor pustet jeg dypt og gikk inn i et av de største parfymeriene jeg har vært i. Men hadde de Calvin Kleins Obsession for women? Nei. Mente damen at jeg burde teste ut den mannlige versjonen av parfymen? Ja, det kunne virke sånn. Skjønte hun at jeg sa "spytt ut tyggisen, din dumme ku"? Det ser jeg ikke bort fra. Men det som røpet meg var nok tonefallet.

*

Da jeg etter gjentatte ydmykende forestillinger der jeg strakk høyre arm i været og brukte venstre hånd til å lage "rulle deodorant under armen"-bevegelser, fant ut at jeg måtte på et apotek, og ikke et parfymeri, for å få tak i svettedempende midler, fant jeg et menneske som forsto det engelske ordet for apotek, og som til og med kunne fortelle at apoteket lå i etasje minus 1. 

*

Jeg tok rulletrappene ned og passerte andre ... og første etasje. Jeg lurte på om de hadde en etasje som het null. Det hadde de ikke. Etasjen under første het PB ... Etter å ha antastet fem mennesker, tvang jeg en til å leie meg inn i en butikk der de hadde noe jeg kunne bruke.

Tid for mer spennende shopping; Jeg stupte inn i den butikken som hadde de lyseste klærne, og fant en oransje, ermeløs, strikket kjole i et slags 20-tallssnitt. Jeg trodde jeg var kommet til himmelen da jeg fant et par brune sko med oransje hæl som matchet. Kjolen var perfekt (det betyr at jeg så tynn ut i den) og skoene hadde jeg kjøpt selv om de var ett nummer for små.

Ør av lykke og min egen kroppslukt, gikk jeg til kassen. Jeg skjønte hvert ord damen sa da hun forklarte på flytende spansk at kortautomaten var ødelagt. Nå kan det hende at jeg fikk litt hjelp til forståelsen da jeg oppdaget at kortautomaten lå med buken i været og ble klådd på av en skrutrekker, men poenget er at jeg skjønte det.

Og damen skjønte at jeg trengte å ta ut penger i en fart.

Det damen ikke visste, var at ingen kortautomater på Santiagos største kjøpesenter var villige til å akseptere noen av mine kort, men det vet jeg, for jeg har prøvd dem alle. Men ett eller annet sted i denne byen må jeg da klare å ta ut 280.000 pesos, og da er kjolen og skoene mine.

Hilsen Gollum

Heldigvis hadde ikke de andre butikkene problemer med kortautomatene sine.
Heldigvis for dem og heldigvis for meg.

Amøber og virus på Gardermoen

Gardermoen er noe for seg selv. Flyplassen er en organisme; den lever. Og da mener jeg ikke de lange køene som bukter seg som virvelløse dyr, jeg mener at det er like vanskelig å forstå det som skjer der som å forstå en amøbes valg av ektefelle. Eller enkelte kvinners valg av ektefelle, selvsagt. Mange kunne gjort det bedre.

*

Kjære deg som for ett eller flere år siden fant deg en fyr som så ut til å fungere godt både sosialt og på andre måter, men som nå likner mer og mer den nevnte encellede organismen uten fast kroppsform over; det er ikke for sent! Spark ham ut, skift lås på døren eller be ham om å begynne å trene. Be ham gå tre kilometer hver dag. Etter en uke bør han være halvannen mil unna, og da kan du puste lettet ut.

*

Da jeg sjekket inn min 45 kilo tunge koffert for en halvtimes tid siden, spurte fyren som håndterte bagasjen min hvor lenge jeg skulle være borte. Jeg lurte på om han var frekk, men kom til at det gamle jungelordtaket jeg har funnet på selv "when in doubt, be polite" var tryggest. Det kunne jo hende han hadde noen regler om at jeg slapp å betale overvekt hvis jeg skulle være riktig lenge borte.

"Æh. Bare en uke," sa jeg unnskyldende. Han sa at det var greit. Jeg hadde nok kastet det gamle ordtaket over bord (ja, jeg vet at jeg er på en flyplass, men det er sånt man sier, ok?) hvis han på noen måte hadde antydet at jeg ikke fikk lov til å være så lenge borte eller at jeg minst måtte være borte ett år med den digre kofferten.

Jeg spurte hvilken kø han mente jeg burde velge for å komme fortest mulig gjennom sikkerhetskontrollen. Og det var da jeg forsto at denne flyplassen lever sitt eget liv. Han stirret på meg og sa langsomt og med stort alvor: "Det er helt umulig å vite. Køene bare er sånn. I dag er de lange. Veldig lange. I går var de ikke det. Vi forstår det aldri."

*

Med flaks og kløkt kom jeg til sikkerhetskontrollen før jeg ble voldelig eller på annen måte brøt med allmenn folkeskikk. Akkurat i det jeg så skosålene mine forsvinne gjennom røntgenmaskinen, begynte jeg å nyse. Jeg nøs så ribbena nesten løsnet. Nå er jeg heldigvis så godt oppdratt at jeg alltid har en pakke papirlommetørklær i vesken, men uheldigvis sendte jeg vesken av gårde før skoene.

Jeg nøs og nøs og nøs mens jeg ble vinket gjennom metalldetektoren. Jeg nøs så høyt og så mye at jeg bare så vidt hørte at det ulte.

Siden jeg anså det som helt usannsynlig at den skulle slå ut på meg, nøs jeg meg videre. Men det gikk jo ikke. Jeg ble kommandert til å tømme lommer (de var tomme) og til å forsøke igjen. Det pep like fordømt, og jeg nøs fortsatt.

Etter en beføling med og uten håndholdt detektor (som ikke pep) ble jeg spurt om jeg kunne ha noe i håret. "Mener du flass?" nøs jeg. Det var visst ikke morsomt. "Lus?" prøvde jeg igjen. Heller ikke morsomt.

De lot meg gå.

Jeg vet ikke om det var lus, virus eller meg de ikke ville ha mer med å gjøre. Men det det kan jo hende det var kombinasjonen.

Avgangshallen på Gardermoen 12. april 16.58

Guddommelig slankekur

- Hallo, er du der, Gud?
- For et talentløst spørsmål!
- For et kultent svar!

- Ok, unnskyld; hva vil du?
- Jeg vil vinne i Lotto og bli supertynn selv om jeg spiser kokosboller hele dagen, men det hjelper vel ikke å spørre deg om sånt?
- Jo, det er klart! Jeg kan oppfylle alle dine ønsker.
- Ok, da vil jeg gjerne være tynn og rik. Kunne du effektuere dette allerede fra i dag?
- Nei.
- I morgen?
- Nei.
- Når da?
- Aldri. Jeg sa at jeg kunne gjøre det, ikke at jeg ville.

- Du! Har jeg ringt feil, eller? Er du sikker på at du er Gud?
- Jeppsi, peppsi!

- Det er UTROLIG teit å si "jeppsi, peppsi", bare så du vet det.
- Jeg kan si hva jeg vil, jeg er Gud.

- Du er virkelig barnslig i dag. Jeg gidder ikke snakke med deg, hvis du skal være sånn.
- Greit, jeg skal skjerpe meg. Hva ville du snakke om?

- Egentlig ville jeg bare snakke litt om hva som helst, jeg er sliten og trenger litt trøst. Også tenkte jeg at det hadde vært hyggelig å høre deg si ett eller annet med "mitt barn", for det synes jeg er så koselig å høre.
- Sist gang jeg kalte deg "mitt barn" skjelte du meg ut fordi jeg var nedlatende. Det frister ikke veldig å være hyggelig med deg.
- Prøv da.

- Ok, skal vi se ... hvorfor er du så trist og lei, mitt barn?
- Blæh! Du hadde rett. Ikke kall meg det igjen.
- Der ser du. Det er ikke tilfeldig at det er jeg som er Gud.

- Hvordan ble du det, forresten?
- Det var en konkurranse "Do you think you can be almighty?".
- Så det var dommere og greier?
- Nei, jeg var dommer.
- Men det var andre konkurrenter?
- Nei, selvsagt ikke.
- Du sa jo at det var en konkurranse!
- Ja, og jeg vant.

- Det er jo ingen konkurranse hvis du ikke har konkurrenter!
- Jo, på mitt nivå må det bli sånn.
- Hvorfor det?
- Fordi jeg er Gud, så klart! Har du flere dumme spørsmål?

- Ja, hvorfor snør det i Oslo i dag?
- Jeg er Gud, ikke statsmeteorolog.
- Så du styrer ikke været?
- Jo, men jeg detaljstyrer det ikke. Da ville jeg vært en dårlig leder.
- Har du noen du kan delegere sånt til da?
- Nei, det finnes ingen andre guder enn meg. Lærte du ingen ting i kristendomstimene, eller? Det er jo første bud!

- Du er litt inkonsekvent nå, Gud.
- Pass deg, ellers bryter du det andre budet også.
- Det med å ikke misbruke navnet ditt? Jeg må da kunne kalle deg inkonsekvent?
- Hadde du likt å blitt kalt inkonsekvent, kanskje?
- Nei, men så er jeg jo heller ikke det.
- Jo, det er du. Du vil både være tynn og spise kokosboller. Det er å være VELDIG inkonsekvent.

- Du spurte meg jo hva jeg ville!
- Ja, men du valgte selv å svare på den måten. Mitt barn.
- Ikke kall meg det. Jeg er voksen.

- Velvoksen, vil jeg til og med si.
- Hæ? Sier du at jeg er tjukk?
- God natt, mitt barn. Husk at den som sover, spiser ikke.