Det som kommer fra oven

Jeg var akkurat ferdig med boken "Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg" og hadde fått med meg at Dan Brown starter sin nyeste bok "Inferno" med sitatet "De mørkeste stedene i helvete er reservert for de som forblir nøytrale i tider med moralsk krise" da jeg tenkte over at himmelen jammen var blitt mørk.

Dan Browns sitat var godt, men han skal slite for å skrive bedre enn Kjersti Annesdatter Skomsvold som skrev om å gå fort og å bli mindre.

*

Hengekøyen min gikk sakte frem og tilbake for bikkja hadde akkurat hoppet ned for å kjefte opp en syklist som nedverdiget en hundekollega av ham ved å binde hundebåndet til sykkelen. Jeg tipper den lille hårballen vår hadde stått støtt i tider med moralsk krise.

Jeg tenkte litt mer over om jeg skulle pakke sammen og gå inn, og da både hørte og kjente jeg den første regndråpen.

Splash!

"Jøss, den var diger!" tenkte jeg og ventet på en til. Men den kom ikke.

For det var ikke regn. Jeg var blitt truffet av en måke med diaré.

*

Men siden jeg er utstyrt med en sjelden evne til å se det positive i alt - eller det er helt feil, faktisk, jeg er negativ som bare faen og ropte høyt at måkejævelen skulle komme tilbake og sloss som en mann - uansett, da; jeg mente i alle fall å ha hørt at det å bli nedskitt av en fugl skulle bety lykke, så jeg gikk inn og lette gjennom Internett.

Sammenhengen mellom lykke og fugleskitt lot seg ikke dokumentere. Derimot fant jeg dette:

Burde man ikke nikke
tilfreds, og glede seg litt,
hver gang man nesten, men ikke
blir truffet av fugleskitt.

*

Og da jeg spolte tilbake, kom jeg på at jeg har blitt truffet av fugleskitt før. Jeg husker at jeg var stivpyntet, kanskje seks-syv år og at kjolen og håret mitt ble nedspylt av dritt fra oven.

"Det betyr lykke, Birgitte," sa min mor. Og jeg la umiddelbart alle planer om et ukontrollert hysterisk anfall på is. Jeg fikk en utvetydig bekreftelse på at jeg var verdens midtpunkt; Jeg var utvalgt! Og noen år etter det, vant jeg et bilde av Jesus i en loddtrekning.

Jeg synes i alle fall det er dumt å avfeie det som en tilfeldighet.

Morgenstemning

Kan du huske Twin Peaks? Den litt skumle stemningen, menneskene som plutselig bare sto og så tomt på deg gjennom tv-skjermen, musikken som fikk håret til å reise seg på armene dine selv om alt du så var bilder av en låve.

Akkurat sånn - med unntak av musikken - var det da jeg gikk ut for å lufte bikkja i morges.

En bitte liten dame med rødstripete genser og altfor store gummistøvler kom langsomt stigende ut av en hekk, en eldgammel motorsykkel med sidevogn gled forbi mens sjåføren stirret på meg og nede i fjæra - halvt skjult bak høyt gress - sto en annen mann og smilte et slags Mona Lisa-smil.

*

Det slo meg at han enten sto og tisset eller at han hadde noe vondt i sinnet, og det var akkurat det sekundet med uoppmerksomhet som gjorde at verden mistet ethvert skinn av mystikk.

*

For der lå plutselig min hund og rullet seg i dritt.

*

Jeg ble til en bannende kjerring og halte ham ned til vannet. Han hater vann. Jeg fikk av meg joggeskoene mens han hysterisk dro i båndet. Bort fra vannet, bort fra den gale kjerringa.

Dessverre for ham er jeg såvidt sterkere enn en 11-kilos kjøter med panikk. Han så på meg og forsto at det ikke var noe vits i å protestere verbalt, i stedet ble det fra hans side en ordløs kamp mot overmakten, men det gjorde ikke noe, for jeg hadde ord nok for oss begge.

Fire walk with me

Minner

Sommeren i Norge kan være veldig deilig. Late hengekøyedager og masse sol. Rusleturer på stranden med innlagt iskrempause og grillmat til middag. Ren idyll.

Jeg har en ny regel. Den er litt modifisert fra i går, for da var regelen "Ingen snop i sommer", nå er den "Kun snop mens du er i bevegelse". Og siden vi akkurat har kommet hjem fra en spasertur, er jeg nå stappfull av is. Det er ikke noe krav til fart i min nye regel. Heldigvis. Man kan jo ikke spise is mens man jogger, heller. Det ville sett veldig dumt ut.

*

For å komme til iskiosken, må vi gå gjennom en campingplass. Det er jo et eventyr i seg selv for en som ikke klarer å forholde seg til boenheter uten innlagt strøm, vann, trådløst nett og porselen på badet. I tillegg er jeg jo opptatt av at man skal skrive korrekt, og da blir selvsagt dette foreviget:

Gørrfult

Stranden vi bor ved er full av minner for både min mann og meg. Han har tilbragt store deler av barndommens sommere her, jeg har feiret St. Hans på stranden i mange år. Sannsynligvis har vi sett hverandre, og jeg antar at jeg tenkte "vestkantramp" og han tenkte "det der var en rar gutt".

For på den tiden så jeg sånn ut:

Jeg hatet håret mitt før min mor gikk løs på det med saksen også.
(Jeg er til venstre på bildet)

Barndomsminner er mye verdt. Noen ganger kan minnene strømme på ved synet av dette:

20 kroner for en sånn, er ikke dyrt

Det skjedde med meg i dag. Synet av fargerike plastspader fikk meg til å tenke på tiden da jeg bodde i Stavanger og gravde i sanden på Solastranda:

Min far og meg

Den gangen var jeg ganske søt, jeg hadde vokst av meg det verste fettlaget og hadde enda ikke fått briller, kviser og krampekrøller i håret.

Her ble det verre:

Kaken ser god ut

Merk den grønne sofaen som min mor fremdeles mener at var griselekker og den brune veggen bak. Prøv å unngå å se på meg (som har en baby på fanget for å prøve å dra oppmerksomheten bort fra permanentkrøllene og colabunnbrillene).

Duken er jo en historie for seg selv, og burde kanskje vært brent i en rituell seanse for å være sikker på at den ikke gjenoppstår. Jeg mistenker at den fremdeles ligger i ett eller annet skap hjemme hos mine foreldre. Enten begrunnet i at "sånt blir moderne igjen" eller "det kan jo hende en av barnabarna trenger en duk når de flytter hjemmefra".

*

Det ultimate sommerminnet er imidlertid krabbefiske. Fiskesnøre, et oppbanket blåskjell, en klype og en bøtte. Det var alt som skulle til for å holde oss i ånde en hel dag. Vi var nøttebrune på ryggen (vel, ikke jeg, for jeg har alltid vært blåhvit hele året) og fikk skrubbsår på magen.

Vi brukte en vaskebøtte eller en gammel isboks.
Nå kan man få kjøpt en egen bøtte som bare koster 69 kroner ...

Alle de små, livredde krabbene ble sluppet ut når vi ikke gadd mer, men det kunne jo ikke de vite, og jeg går fremdeles rundt og venter på at karma skal gi meg en ørefik for det der.

Kanskje har jeg allerede fått den ørefiken, forresten. Jeg tåler jo ikke skalldyr, og det er jo en slags straff. I tillegg til å gå rundt som et nærsynt, permanentkrøllet spøkelse fra jeg var 13 til jeg var 19, selvsagt.

Hyttemanikyr

Store deler av sommerferien skal brukes til å pusse opp hytta. Den skal få nytt tak, et par nye kledningsbord, en ny dør og ny farge. Den lille gule hytta skal bli til den lille hvite hytta. Hvis jeg får det som jeg vil, kommer den til å bli superfin.

I dag har jeg gjort de normale forberedelsene til ferien; jeg har pakket og tatt manikyr. Mens jeg satt med hendene frem og så at neglene mine igjen kunne vises frem til fremmede, slo det meg at jeg med fordel burde ha ventet med denne skjønnhetspleien.

Ikke fordi jeg ikke trengte det - bevares, det var på overtid - men fordi skraping, snekring, maling og taklegging erfaringsmessig sliter hardt på både fingertupper og manikyr.

Hvis noen kan spå i hendene og derfor vet at manikyren vil vare lenger enn livet og kjærligheten, vil jeg helst ikke vite det. Eller jo, forresten.

Jeg studerte på hvordan jeg skulle snakke meg ut av alt arbeidet.

- Gleder du deg til å jobbe sammen med meg i sommer? spurte jeg.
- Er det et trick question, eller? spurte han.
- Nei! svarte jeg og latet som jeg var sjokkert.
- Skal du jobbe så mye, da? spurte han.

Og strengt tatt hadde jeg jo allerede oppnådd det jeg ville, men for å motbevise at det var et lurespørsmål følte jeg at jeg måtte fortsette skuespillet litt til.

- Jeg kan være arbeidsleder, foreslo jeg.
- Ja, vel. Hva innebærer det? ville han vite. Jeg mener å ha belegg for at han hørtes mistenksom ut. 

- Det innebærer for eksempel at du må forhandle vilkår, forklarte jeg.
- Hm, kom det. Det virket som han tenkte så det knakte, men det kan godt ha vært at han tenkte på noe annet - biler, for eksempel. Han tenker ofte på biler.

- Så! Hvilke vilkår har du?
- Regelmessige pauser, svarte fyren.

*

Hva gir du meg? Dette er AKKURAT det jeg har fryktet hele våren. Jeg ville jo helst at vi skulle startet arbeidet allerede i fjor ...

- Det er ikke akkurat så lurt å begynne å tyte om pauser før vi har begynt, sa jeg og lurte på hvor regelmessige de pausene skulle være.

- Jeg skal ha pauser når jeg vil, sa han. Rene fagforeningspampen allerede, altså.

Jeg trakk meg tilbake (noe som var vanskelig, for vi satt i bilen) for å planlegge strategien. Jeg ble enig med meg selv om å innvilge et regelmessig antall pauser mot at han skulle starte arbeidet før klokken ni. Om morgenen.

- Nei. Det er ferie, jeg begynner når jeg føler for det, sa pampen.

*

Til slutt ble vi enige om at jeg kunne ligge i hengekøyen og studere neglene mine og at han skulle ta seg av hytta. På en betingelse: at jeg ikke «maste og stresset sånn som jeg pleide».

Jeg gadd ikke krangle på det. Jeg er selvsagt verken masete eller stresset, tvert imot: jeg er fornufitg, strukturert, pedagogisk og inspirerende, men jeg hadde jo tross alt fått det som jeg ville og da må man være litt romslig. 

Og det er jeg også. Romslig, altså. Jo, da.

Feriehjerne

Under 24 timer tok det. Under 24 timer! Så kort tid tok det fra jeg gikk ut av kontoret i går til hjernen gikk inn i en slags svampete tilstand. Ikke i den forstand at den trakk til seg noe som helst, jeg tenker på en sånn tørr svamp som lå ved tavlene da vi gikk på skolen.

En sånn oransje sak man måtte holde under springen i evigheter for at den skulle mykne. En sånn som luktet surt og ble fillete før man var kommet til juletentamen.

Hjernen min kan også sammenliknes med en hullete ost, men nå er det vel egentlig godt nok beskrevet at jeg ikke har den samme intellektuelle kapasiteten som jeg en gang hadde. Altså for mindre enn 24 timer siden. Da jeg gikk ut i ferie.

*

I formiddag sto jeg opp etter å ha ligget i sengen og lest nettaviser og mail i en time. Klokken var godt og vel elleve da jeg tok på meg treningstøyet. Klokken tolv satte jeg meg utslitt ned foran tv'n for å finne ett eller annet jeg kunne se på til jeg sluttet å svette og kunne gå i dusjen.

Vi har en usannsynlig mengde kanaler, og jeg var gjennom de fleste. En av kanalene viste en tegnefilm med sauer. Tegnefilmen het til og med "Sauen".

Og det var da det skjedde.

Jeg snudde meg til bikkja og sa "Se, Whiskey! Kom til mamma så ska vi se på barnetv!"

*

Bikkja stirret sjokkert på meg. Jeg vet ikke om det var på grunn av det nedverdigende programvalget (han liker best debattprogrammer, særlig nå etter at Lars Sponheim trakk seg fra rikspolitikken) eller om det var fordi jeg kalte meg selv "mamma". Jeg er jo mamma, men ikke til en hund.

Jeg sverger på at vi rødmet begge to. Ingen av oss ville assosieres med den andre i en familiær sammenheng. Det hele var bare flaut.

*

Antakelig burde jeg aldri ha slått av vekkerklokken, jeg burde fortsatt med å stå opp klokken 05:40 slik jeg gjør hver hverdag. Jeg burde kanskje aldri tatt ferie, når jeg tenker meg om, men det er jo lovpålagt. Hvis jeg ikke tar ut ferie, er jeg kriminell. Så og si. Og det skal jeg ikke ha på meg.

I en endring til ferieloven står det at arbeidstaker plikter å ta ut ferie hvert år. Slik skal myndighetene sørge for at vi som er ansatt et sted får hvile ut etter et langt år med et stress og mas. Det er gjort for å beskytte oss, med andre ord.

Men hvor smart er det, lurer jeg på. For med denne feriehjernen må jeg åpenbart jobbe enda hardere enn det jeg gjør når jeg ikke har ferie bare for å holde IQ'en på et slags eksistensminimum.

Resten av disse fire ukene kommer derfor gå med til daglige Mensa-tester og intens løsning av Sudoku. Kryssord skal visst også hjelpe. Fyttirakker'n for et mas. Jeg gleder meg til å komme tilbake til jobben.

*

"Gleder du deg også til mamma er ferdig med ferien," glapp det ut av meg.

Bikkja så oppgitt på meg, la seg ned og prompet.

Med uncle Sam på alpetur

Ferier må planlegges, det er en lærdom jeg har med meg hjemmefra. Når jeg tenker meg om, må alt planlegges, men kanskje særlig ferier. Hvis man ikke har en plan, og minst én plan til hvis det skulle vise seg at den første planen ikke er gjennomførbar, kan hva som helst skje.

Jeg lurer veldig på om det var plan A eller plan B som gjorde at min mor, far, min bror og jeg en gang på tidlig 80-tall befant oss i Tyrol med matchende klær. Hadde vi enda hatt på oss hvite joggesko, olabukser og en enkel t-skjorte, men nei da. Min mor hadde kjøpt inn tresko, olabukser, t-skjorter og catalinajakker - og alt (unntatt olabuksene) hadde mønster etter det amerikanske flagget.

Barndommen min hadde sett helt annerledes ut hvis jeg hadde fått slike, i stedet for  ...

... slike. Barn skal dessuten slippe å gå i samme sko som resten av sin familie.

Så. Hva skjedde?

*

Jeg ringte min mor.

- Kan du huske at vi dro på ferie til Østerrike med like klær?
- Ja ... hadde vi noen hvite og blå t-skjorter?
- Og røde, ja. Hvite, røde og blå! I amerikansk flagg-mønster!
- Nei, det kan jeg ikke huske.
- Hæ?! Du kan ikke ta fra meg det! Det er et av mine mest traumatiske barndomsminner! Vi hadde til og med like tresko, jo!
- Nehehei!
- Jo!

Jeg hørte at hun spurte min far. "Jan, kan du huske at vi hadde like tresko da ungene var små?" Det hørtes ikke ut som han kunne det.

- Nei, pappa husker heller ikke det. Men jeg husker at jeg hadde noen grønne, sier hun hjelpsomt.
- Grønne?
- Ja, selvlysende grønne. Jeg gikk til og med med dem om vinteren.
- Hæ?
- Jo, forresten! Jeg husker at du og Henning hadde like jakker. Røde catalinajakker. Sånne tynne, vet du.
- De var røde, HVITE OG BLÅ!

*

For en enorm skuffelse! Jeg hadde sett for meg at hun skulle fortelle meg hvordan hun hadde skrevet pakkelister og klesskiftlister og funnet ut at familien manglet et antrekk vi kunne representere i.

Jeg forestilte meg at hun prøvde å finne sko, t-skjorter og jakker med det norske flagget på, men at hun konkluderte med at det amerikanske var nest best (Plan B?).

Norge og USA har jo like farger i flagget, og USA var et land vi likte svært godt hjemme hos oss.

Selv om det bare var min far som hadde vært der, og selv om alt vi barna hadde hørt var at det var ekstremt mye kriminalitet i gatene i New York, var USA det store idealet. En venn av foreldrenede våre hadde vært vitne til et kaldblodig drap på åpen gate: "Han ble bare skutt rett ned bare noen meter fra Ansgar som gikk der og ante fred og ingen fare!".

Jeg fikk aldri svar på om Ansgar fikk blod på seg. Det var det eneste jeg ville vite. Jeg har alltid vært litt morbid.

*

Men hun nektet altså plent på at vi hadde gått i alpene i med tresko. Pokker.

Jeg ringte min bror.

- Kan du huske at vi ble kledd opp i like klær på ferie?
- Nja ... jo når du sier det ... noe amerikanske greier?
- JA! TAKK! Jeg spurte morder'n og hun påstår at jeg husker feil.
- Nei, jeg tror du kan ha rett, for det er noen minner som rører på seg nå. Langt bak i hjernen.

Pokker. Jeg hadde muligens minnet ham på noen gamle traumer. Han hørtes nesten litt desperat ut. Jeg innså at noen minner må få ligge urørt og at lillebroren min kanskje trengte trøst eller medisinsk assistanse.

Hm.

Men jeg fikk rett.

A beautiful day, du lissom

"It's a beautiful day, I'm feeling so fine, there's love in the air, and you on my mind," synger en eller annen melankolsk smørsanger mens tv'n viser en resignert mann som kjører en stappfull bil med bråkete unger, en mann som prøver å bære en stygg sofa ned en smal, trist trapp, en fortvilet serveringsdame som akkurat har tømt vann over en gjest og en ung mann som løper etter bussen - i regnvær - og som mister den. Bagen hans faller rett ned i en vanndam. Alt er trist og leit.

"Kan hun ikke bare holde kjeft? Og hvorfor stolte jeg på at hun brukte pillen? Tre ganger?"

"Ikke bare er den tung, men den stinker også! Faen ta den inkontinente røya."

"Helsike. Han kommer ikke til å tipse!"

"Der gikk bussen, hvorfor tok jeg ikke et fly i stedet? Å, ja.
Det stemmer. DET GÅR IKKE FLY TIL GAMLA STADEN!"

Jeg blir umiddelbart litt trist og lei jeg også.

*

I det bagen faller i vannet, tar melankolikeren sats og synger "Today's the day I wanna do the things I gotta do, And if I get a chance I'd like to do it all with you" og teksten "DET KAN JU VARA SÅ ENKELT" kommer til syne på skjermen. (Jeg ser på svensk TV4.)

Ja, kan det nå egentlig det?

Men! Plutselig er alt lyst og trivelig og vi ser en flykabin der et par vellykkede og velfriserte mennesker plasserer bagasjen sin inn i bagasjehyller med god plass. En mann setter seg ned ved en ung pike som kan ha vært hun som bare noen sekunder tidligere sølte på en av gjestene sine. Det er romantikk i luften.

Det er god plass, menneskene er nydusjet og parfymerte

... og kanskje kan man møte kvinnen i sitt liv. Eventuelt mannen, selvsagt.

Og så:
"SAS MAKES YOUR TRAVEL EASIER"

TROR DU JEG ER TJUKK I HUET, ELLER?

Hæ? Jeg har blitt gretten av mindre enn det. Bare spør min mann og gi ham stikkordene "sorte fliser på kjøkkenet". Jeg var rasende i flere dager etter at han foreslo av vi skulle ha sorte fliser over kjøkkenbenken. Det er litt vanskelig å sette seg inn i nå.

*

Men hvorfor ble jeg så sur på SAS? Jo.

Bildene stemmer ikke, og dessuten nærer jeg en dyp mistro til alle som prøver å disse andre for å fremheve seg selv (med "andre" sikter jeg til biler og busser - jeg aner ikke hva restauranten og flyttefolkene gjorde i denne historien). Det inkluderer politikere, forresten. Tenkte å få med det nå som det er valg og greier.

*

Tilbake til den luftige og harmoniske flykabinen.

Det er nemlig ytterst sjelden at man befinner seg i en kabin uten at det er stappfullt. Over halvparten av passasjerene har trillekofferter som er litt over maksgrensen for hva som er lov å ha med seg inn i kabinen, i tillegg til pc-bager, poser og vesker, for alle er så viktige at de ikke har tid til å stå å vente på bagasjen. (De som sender bagasjen sin, må for øvrig lære seg å stå en meter fra bagasjebåndet. Bare så det er sagt. Husk det nå, da.)

*

Bagasjehyllen er nesten alltid nær en ukontrollert utblåsning, luften er tett og fyren foran deg har flass.

Hvis du har vindusplass, kan du banne på at han som har sete mot midtgangen allerede har kommet før deg, allerede har spent fast sikkerhetsbeltet, allerede har tatt opp en bok og allerede er ganske svett og stresset etter å ha løpt for å sikre seg bagasjeplass.

Han er en av dem som har med seg fire bæreposer, koffert, to jakker, en frakk og en av verdens største bærbare PC'er.

Hvis du har sete mot midtgangen, kommer hun med vindusplassen til å bruke ti minutter på å komme seg ned i setet, for jammen hadde hun ikke glemt at lommeboken lå i vesken hun plasserte i hyllen over seg og ikke for sitt bare liv kunne hun finne boken sin. Som det viste seg at hun hadde plassert i lommen på seteryggen foran da hun satte seg.

Vil du være i fred, har du garantert en pratsom idiot ved siden av deg og hvis du er litt selskapelig anlagt akkurat den dagen, er din medpassasjer antakelig like gretten som jeg er nå.

*

Og før alt dette har du stått en halvtime i sikkerhetskontrollen der du har strippet ned til sokkene, tatt av deg beltet, lurt på om noen stjeler verdisakene som du akkurat sendte til gjennomlysning og blitt befølt av en sikkerhetsvakt fordi du ble plukket ut til "tilfeldig kontroll" for femte gang på tre måneder.

Siden du valgte køen bak småbarnsmoren som var overbevist om at den hjemmelagede økologiske barnematen måtte være HELT trygt å ta med seg gjennom sikkerhetskontrollen, ble du såpass forsinket at du måtte løpe til gaten. Hvis du befinner deg på Gardermoen bør du vite at den nye fløyen nummer 19 er UTROLIG lang, og at det er antakelig helt i enden at flyet ditt står og venter på deg. Hvis du er heldig.

*

"MAKES YOUR TRAVEL EASIER"? Easier en hva da? En helvetesuke? En 24-timer lang fødsel? En tur over Grønland uten mat, men med gangsår? En av disse overraskende fysikkeksamenene man hadde en tendens til å bli utsatt for da man gikk på videregående? Enklere enn å trekke en tann på en villhest?

*

Det mest irriterende var imidlertid musikken. Hjernen min spiller den på repeat på fjerde timen. En liten halvtime i koma, ville vært helt fint nå.

Du er advart. Ikke trykk på linken hvis du ikke vil bli midlertidig hjerneskadd.