Terminaler

Reis med meg, og du vil oppleve masse. Bare spør min sønn. Han har hatt gleden av å se både terminal 1 og 4 på Heathrow - i tillegg til terminal 3, som vi fløy til og fra.

Da vi ankom, tok jeg ham (om enn litt utilsiktet) med til terminal 4 i stedet for rett til Paddington stasjon, og da vi skulle dra, gikk jeg målbevisst mot terminal 1 til tross for hans svake protester. Han mumlet noe om at han trodde vi skulle til terminal 3, men sånne tenåringer er alltid verdensmestere.

*

Da vi småjoggende ankom riktig terminal, fant jeg ut at min lille avstikker var et forkledd lykketreff. Køen foran tax refund-kassen gikk nemlig langt ut av bygningen, mens den på terminal 1 (dit vi egentlig ikke skulle vært) var ikke-eksisterende. Jeg hadde enten stått i den køen enda, eller jeg ville gitt opp og dermed gått glipp av en masse penger. Hvis jeg altså hadde gått til riktig terminal med en gang.

I løpet av den lille joggeturen til terminal 3, fattet jeg en beslutning. Den var nok preget av en liten brist i selvtilliten, men selv om det nå viste seg at alt ble bedre til slutt, skal jeg være tøff nok til å stå på det jeg har sagt.

Foreløpig har jeg bare sagt det til min sønn, men selv om han bare ristet på hodet mens han lo ondt og sa at det aldri i verden og alle galaksene som hittil er kjent kommer til å gå, skal jeg prøve så godt jeg kan:

Frem til jul skal jeg ikke kjøpe verken klær, sko eller vesker.

*

"Hvorfor det?" spør du kanskje. Eller så er du en av dem som slår deg sjokkert for munnen og sier "Hun kommer til å stryke med!". Rå latter er et annen alternativ, selvsagt, men hvis du ikke kjenner meg, vil du kanskje bare trekke på skuldrene og lure på hva som er så gildt med det.

Jeg kommer til å overleve - eller for å si det slik: hvis jeg ikke overlever, er det ikke mangel på shopping som har tatt livet av meg. Og du må gjerne både le og trekke på skuldrene, bare vit at jeg har brukt en stor del av livet mitt på å shoppe.

Jeg har latt meg motivere av shopping, jeg har til og med blitt restituert etter dobbelt lungeemboli (blodpropp) fordi jeg husket hvor godt det var å dra kortet og komme hjem med en pose med en ny bluse eller et par sko. Jeg har helt til nå vært glad i å shoppe.

*

Så hvorfor slutte? Midlertidig i alle fall?

Vel. Jeg er lei. Jeg har alt jeg trenger og enda litt til. Jeg kan gå i nye antrekk hver dag i mer enn ett år. Jeg husker ikke klærne mine, så gang på gang har jeg kjøpt ting jeg har hatt fra før. Jeg føler meg umoralsk. Og ganske grunn.

Og sånn kan man ikke ha det.

*

Det er selvsagt unntak her. Jeg har lov til å shoppe til andre, og jeg har lov til å kjøpe klær, sko og vesker hvis jeg skulle miste bagasjen på en reise, for eksempel. Dessuten er undertøy og strømper unntatt.

Jeg har lovet min sønn 2 000 kroner hvis jeg bryter løftet mitt, og siden jeg har to sønner, må det jo bli 2 000 til den eldste også.

Og nå har jeg jo sagt det offentlig: Jeg har shoppestopp. Frem til jul. Med opsjon på et halvt års forlengelse.

Neste halvår blir det færre terminaler på meg, i alle fall sånne som tar kort, men kanskje ikke sånne som tar passasjerer.

Silencio!

Jeg våknet av skriking og hyling. Jeg har betalt for å slippe skriking og hyling, så jeg ble naturligvis sur. Klokken var seks. Engelsk tid.

Jeg kreket meg ut av hotellsengen og slepte kroppen til døren som skilte meg og den lille djevelungen som var utenfor. Det var stille et øyeblikk, men så hørte jeg en voksen stemme rope ett eller annet. "Fint," tenkte jeg og dundret i døren. Hadde det vært meg som sto utenfor med en bråkete unge, hadde jeg skjønt det signalet. Det er universelt. "Se for helvete til å holde fred!" betyr det.

Ungen kom tilbake. I kjempehumør. Det var åpenbart gøy å løpe i hotellgangen. Jeg markerte uenigheten ved å rope "Be quiet!". Men det virket ikke som noen hørte meg.

*

Jeg sover lettkledd, derfor var jeg svært diskret da jeg åpnet døren - ingen kunne se meg, men de kunne helt klart høre meg. Jeg gjentok det korte budskapet som jeg allerede hadde utarbeidet: "BE QUIET!". Null respons. Det lille barnet var fullstendig ute av kontroll og moren var kanskje døv, eller så hadde hun falt under kofferten jeg antok at hun prøvde å få ut av rommet sitt.

*

Jeg kom på at de kanskje ikke forsto engelsk. "Kanskje de er spanske?" tenkte jeg. Hotellet er eid av spanjoler, og det mysser med "Hola" her. Jeg kan ikke spansk. En stund reiste jeg mye til Spania i forbindelse med jobben, men jeg klarte ikke engang å huske hva appelsinjuice het, selv om alt jeg spiste da jeg var der var spansk omelett med et glass juice ved siden.

Men jeg har jo sett mye på tv, og det jeg kom på der og da, var læreren i Lene Kongsviks skikkelse som sto foran klassen og ropte "Silencio!".

Så jeg ropte silencio. Og tenkte kanskje at det var et ord som - om ikke det var helt eksakt - var noe alle kunne assosiere med å tie stille. Men nei, da.

*

Jeg gikk inn og googlet "hold kjeft, for faen" på spansk.

"Cierra la boca!" ropte jeg ut i gangen.

"Pokker, kanskje de er franske?" tenkte jeg og skyndte meg tilbake for å sjekke Google translate.

"Ferme ta gueule!" skrek jeg bak døren med en ti centimeters gleppe (selv om jeg garantert ikke uttalte "gueule" riktig). Det ble stille i noen lange sekunder, og jeg rakk akkurat bli fornøyd med meg selv da spetakkelet startet igjen. Da ble jeg så forbanna at jeg stakk hodet ut. Jeg så rett ned i et par vettskremte barneøyne. Det neste jeg så var en liten ungen som løp som han hadde sett fanden på flatmark.

Jævla drittuge. Så ille morratryne har jeg da ikke.

Shop til he drops

Jeg elsker London! Helt siden jeg var på skoletur i denne byen i januar 1988 har jeg og London vært perlevenner, først og fremst fordi det er så billig her, men også fordi byen og jeg forstår hverandre.

I januar 1988 var det ganske kaldt og vått, og siden jeg var vant til at nedbøren kom som snø og ikke vann på den tiden av året, hadde jeg ikke fantasi nok til å ta med meg paraply på reisen. Jeg gikk derfor inn i nærmeste butikk - som var en Benetton-butikk - og kjøpte en stor mørkeblå paraply med brune kanter, og betalte med en hundrings, en femtilapp og en tier.

Mine medstudenter lurte på om jeg hadde arvet da jeg fortalte hvor mye den kostet, og først da regnet jeg ut hva det tilsvarte i norske kroner.

Det var en særdeles ubehagelig opplevelse, og derfor har jeg unngått det siden.

*

Jeg vet at det jeg driver med er fortregning, men alternativet er verre. Alternativet er depresjon. Tenk for eksempel på hvor forferdelig jeg hadde hatt det akkurat nå hvis jeg ikke hadde vært så flink til å glemme det der valutastyret: i posen ved siden av meg ligger en nydelig skinnfrakk fra Burberry som opprinnelig kostet to tusenlapper og to hundringser.

En sånn, bare uten flekker

Men det var før de satte den ned med en hel masse prosent, og da kan jeg på ikke skjønne annet enn at jeg må ha gjort et kjempekupp. Vi snakker mykeste lammeskinn her, altså.

*

Og buksen jeg kjøpte! Den skulle du ha sett! Forhåpentligvis hadde du ikke først ledd på deg et tidlig stadium av brokk for deretter å spørre "Hæ? Er du seriøs? Skal du ha den? Du ser ut som en klovn!" slik min yngste sønn gjorde. Kanskje hadde du heller sagt "Jøss, den kledde du jammen kjempegodt!" slik jeg tenkte da jeg så meg selv i speilet i butikken. (Senere nektet han for å ha sagt at jeg så ut som en klovn: "Jeg sa ikke klovn, jeg sa idiot.")

Men akkurat nå er jeg uansett kjempeglad for at jeg kjøpte den, for på veien hjem ble vi overrasket av et vær som ordet van(n)vittig er oppkalt etter, og jeg ble våt til skinnet. Siden jeg bare har med meg ermeløse kjoler (værmeldingen sa at det skulle bli sol og varmt hele uken) hadde jeg frosset ihjel hvis jeg ikke hadde kjøpt et par bukser. Og en oransje kashmirgenser.

*

Jeg kunne selvsagt kommet billigere unna hvis jeg hadde kjøpt en paraply, men det er ett eller annet som sier meg at det ikke er så lurt. Den paraplyen jeg kjøpte i 1988 ble tatt av et vindkast dagen etter, og det kvalifiserer dermed til å være en av de dårligste investeringene jeg har gjort i hele mitt liv.

Du vil kanskje protestere mot å kalle det en investering? Vel, i så fall får vi to bare være enige om å være uenige. Noen ganger er det både riktig og viktig. (Håper du la merke til de to meningsløshetene der. Jeg har gledet meg sånn til å bruke dem. Alt som mangler nå er å få inn "hovedfokus" og "kraftsamle".)

I min verden er dette investeringer. Ikke bare det; jeg gleder meg til å shoppe vilt i morgen, for i min økonomiske teori, har jeg ikke bare spart penger i dag. Jeg har tjent. Mange tusen kroner, har jeg tjent. Når jeg tenker meg om, er jeg ikke sikker på de 20 000 jeg tjente er kroner eller pund, men jeg er sikker på summen. Og det må jo være det viktigste?

I tillegg til at min mann overlever når han ser hva jeg kommer hjem med, selvsagt.

The blue train

Jeg har vært i London før. Mange ganger. Jeg har vært mange andre steder i verden også, men stort sett har jeg da reist med folk som har vært mye mer kjent enn meg, så jeg har bare diltet etter med nesa i mobilen min.

Det har nesten aldri vært meg som har vært ansvarlig for at vi skal komme frem dit vi skal. Det merket jeg i dag.

Min yngste sønn og jeg landet på Heathrow i morges. Det gikk helt fint, takket være piloten. Det er dessuten nesten umulig å gå på feil fly i våre dager. Flyet var ikke særlig fullt heller, så vi slapp den sedvanlige knuffingen og konkurransen om å komme fortest ut av flyet og det var heller ingen grunn til å la bagen min sneie han som satt bak meg, for han hadde stort sett oppført seg ganske bra, selv da jeg la ned setet mens han leste avisen. Sånt må man finne seg i.

*

Så var det passkontroll. Jeg følte det som et slag i ansiktet. Et stort skilt ønsket alle velkomne, særlig de som kom hjem eller var fra et land som var medlem av EU. Den køen vi ble forvist til var enorm. Det var flere hundre som sto foran oss, og alle bar på store dokumentbunker som jeg antar var noe visum-greier.

Da vi endelig kom frem til damen som viste køståerne hvilken skranke de kunne gå i, kastet hun et blikk på de røde passene våre og sa «Norway? Next time, use EU line, please.».

- Vi er ikke medlemmer ... begynte jeg og fikk et hardt dytt i ryggen av min sønn. Skranke 36 var ledig.

*  

Vi hadde ikke dårlig tid. Absolutt ikke. Men det er jo noe med å komme seg inn til hotellet så fort som mulig, og vi småløp for å nå Expressen til Paddington stasjon. 

"The smarter way", nemlig

«Paddington stasjon» høres veldig koselig ut. Noen som husker den lille bjørnen Paddington? Han som var fra det tjukkeste Peru? En litt klønete, men trivelig fyr som gikk rundt med store øyne og lærte om verden. Men det var på 70-tallet, og verden er en helt annen nå enn da. 

Dagens Paddington stasjon er en støyende trafikkmaskin, men før vi kom så langt, måtte vi finne toget. Det var superlett. Det vanskelige var å finne det riktige toget, skulle det vise seg.

Men. Når det står at Heathrow Express går fra plattform 2 og det står digre tall som blinker 9.40, så må man jo bare kaste seg på det toget som står der når klokken min er 9.39, eller hva? Hvordan skulle jeg vite at 9.40 refererte til tiden akkurat da og ikke tiden da toget skulle gå? 

Masse informasjon å forholde seg til

Jeg mener fremdeles at det er min klokke som er riktig, at den gikk ett minutt for fort, og i tillegg at den på en mye tydeligere måte burde vist at det var en klokke og ikke en angivelse av når neste tog skulle gå.

*

Jeg burde kanskje ha reagert på at det ikke kjørte umiddelbart etter at vi kastet oss inn i kupeen. Jeg burde kanskje heller ikke vært så bastant da min sønn sa "skal vi ikke lese på skiltene, mamma?" ("Nei, da.") eller da han sa "er du sikker på at dette er det riktige toget?" ("Ja, helt sikker.").

Det toget var ikke riktig. Vi var på vei til terminal 4, faktisk. Ingen avstigning før endestasjonen.

*

Da toget ankom terminal 4, spratt jeg ut. Ivrig etter å gjøre tingene riktig og forberedt på å ta en taxi hvis ikke noe annet skulle vise seg å virke. Jeg fant en uniformert fyr som så ut som han visste hva han drev med. "Æh .... vi skal til Paddington stasjon ...?" stammet jeg på engelsk. Den jernbaneansatte holdt på å le seg fillete. Herregud, det kan da ikke være så uvanlig at folk gjør den feilen, tenkte jeg. 

Han fortalte at vi måtte sette oss tilbake på toget, huske å gå av på det stedet vi kom fra og deretter finne et blått tog. Han snakket så sakte og gjentok "blue train" så mange ganger at jeg nestet mistet evnen til å forstå sammenhengende tale.

Resten av turen inn til Paddington brukte jeg på å overbevise min sønn om at jeg var skikket til å ta vare på passet hans mens vi er her. Han mente også at jeg burde overlate kredittkortene i hans varetekt.

Nice try.

Luftforsvaret

Nesehuden min er nyfødt for femte gang siden slutten av juni, men resten av meg er brunere enn jeg noen gang har vært. For en sommer.

De lange varme kveldene og den blå himmelen har åpenbart fått blodet til å bruse, for jeg har sjelden sett så mange lykkelige par rusle smilende forbi hytta vår, det er på grensen til uanstendig.

*

Hyttas leieboere har også fått hekke i fred denne sommeren. Det har vært for varmt til å drive jakt på dårlige betalere, og de har unngått utkastelse helt til nå, men nå var det også på overtid. Jeg snakker om maur. I hundretall. Kanskje tusentall, jeg har ikke tenkt å telle dem.

*

Vi har en litt liten veranda av betong, og etter at hytta nå har fått helt ny kledning flere steder og helt ny farge over alt, er det snart på tide å gjøre noe med plattingen, men inntil videre ligger den der med sjarmerende sprekker og gresstuster som stikker opp hist og pist.

Betongen har sunket litt i meste laget på den ene siden, og i går lanserte jeg teorien om at det kanskje ligger et lik der. Kanskje har det ligget så lenge at det har blitt til pulver, og kanskje er det årsaken til sammensynkingen?

Min mann synes ikke det var det minste morsomt at jeg spurte ham om han var helt sikker på at den mye omtalte slektningen som dro til USA og ble rik, virkelig dro over dammen eller om det er en teoretisk mulighet for at vi har et lik i verandaen. Jeg har regnet med tilbake og funnet ut at det til og med kan være Jimmy Hoffa som ligger der.

*

Maurene har ligget tynt an lenge, og siden jeg likevel måtte en tur innom Maxbo i dag, rasket jeg med meg en boks maurkverk.

Flaks at jeg ikke kjøpte noe som var FOR insekter

Min sønn - maurmorderen - gikk systematisk til verks, og de stakkars maurene stormet opp av sprekkene mens de holdt seg til halsen og hostet med den lille tungen sin hengende ut av munnen. Litt overdramatisk, spør du meg.

Etter den første runden med kjemisk krigføring, måtte 15-åringen ta en pause. Jeg ble litt bekymret da han sa at han var kvalm og svimmel, men jeg trøstet meg med at det tross alt ikke var tenåringskverk han hadde lekt seg med.

Etter den andre runden - der gjeldsarvingen hadde hatt vett nok til å tenke på vindretningen - satte maurene inn sitt hemmelige våpen; Luftforsvaret.

Store, ekle flyvemaur kravlet ut av de innerste sprekkene. "Ikke noe stress," sa min sønn og ga dem en ekstra dose rett i skallen. Deretter ble det stille nok til av både jeg og han fikk igjen roen. Han dro på kino, og jeg slo meg til med en bok i solstolen.

*

Da kjente jeg plutselig noe hardt dælje mot pannen, og jeg rakk å registrere en skygge som falt fra pannen og ned på låret mitt. "Fuck!" ropte jeg.

Det var to kopulerende, digre beist av noen maur. For en fornærmelse! Ikke bare hadde insektene frekkhet nok til å angripe meg - selve moderskipet, så og si - men de hadde seg mens de gjorde det! Hva er det for noe, liksom? Maurenes miles high-club?

Men det verste var respektløsheten i at det bare fortsatte. En masse amorøse eklinger hadde kurs rett mot meg, og de stanget i boken min, i øret mitt, i kinnet mitt og to par landet på brystet mitt. Det var det reneste swingerspartyet. Yak!

Jeg ble tvunget inn, men jeg løp med hevet hode. Og maurkverken i hånden. At den ikke skal brukes innendørs, anser jeg som veiledende.

Hør her, handyman

- Det har ikke blitt mye soling og lesing denne sommeren, sa min mann. - Snakk for deg selv, svarte jeg og noterte meg at jeg må ønske meg en ny hengekøye til neste år.

Min mann var full av plankestøv. Hadde støvkornene vært litt større, hadde de kvalifisert til fliser, men nå så det mer ut som pudder enn pigger. Støvet kom fra den nye kapp- og gjærsagen han kjøpte i morges og en haug med planker han skal bruke til å kle inn veggen med.

Kjøpet var et slags trøste-kjøp, tror jeg. I går kveld begynte han nemlig å rive ned panel, bare for å finne råte så langt han kunne se. Det ble umiddelbart sendt en sms til nærmeste snekker, og i dag morges kom en halvnaken snekker og byttet ut noen digre planker, så nå gjenstår det bare å sette opp en 20-30 panelbord. Og å sage dem til, selvsagt, men det er jo bare gøy når man har fått seg nytt leketøy.

*

Samtidig med at denne halvt påkledde snekkeren vandret rundt her, hadde vi også besøk av en elektriker. Det var høyst nødvendig. Livsnødvendig, faktisk.

*

Da vi tok over denne hytta, ansatte vi en luring som skulle pusse opp alle flater, installere nytt kjøkken, lage bad og vaske- og tørkerom. Ved første øyekast, så det ut som han gjorde en god jobb. Også når vi gikk med lupe og lykt, så det ut som jobben var utført med presisjon og etter mine ønsker.

Men så kom min mann til å ta på vasken og oppvaskmaskinen samtidig, og det gjorde nok vondt, for jeg synes jeg merket at det luktet svidd i en time etterpå.

Elektrikeren som var her i dag mente at jeg hadde hatt flaks som ikke ble enke, for luringen som fikk med seg en hel masse hundretusen for å legge parkett og male vegger og et par vesentlige ting til, hadde ikke jordet det elektriske anlegget. Han hadde imidlertid tatt seg bryet med å samle jordingene bak en stor kabel slik at det skulle se ut som det var gjort på forskriftsmessig måte.

*

Så her er det jeg vil si til håndverkere som holder på å ta livet av uskyldige menn jeg er gift med (det er bare én, altså): Løp, din jævel. Løp mens du kan.

Her er det jeg vil si til snekkere som ikke har på seg t-skjorte: Du trenger ikke endre på noe, bare fortsett.

Til min mann vil jeg si følgende: Kunne du være så snill å rydde opp etter deg når du er ferdig med det bråket du driver med, tror du? Og før du kommer og legger deg, er det fint hvis du dusjer av deg de trerestene.

Greit nok, så har jeg kanskje ikke gjort så veldig mye annet enn å jobbe med brunfargen i sommer, men navnet mitt står på plankene. Jeg ville bare ha sagt det.

Søskenkjærlighet

"EMIIIIIL!" hørte jeg en liten jente rope. Hun var fly forbanna. Broren hennes hadde syklet forbi og sneiet henne så hun vinglet bortover på sin egen sykkel.

Storebror kom umiddelbart i forsvarsposisjon: "Jeg gjorde jo ikke med vilje heller, da!" skrek han rasende tilbake.

*

Det er noe eget med søskenkjærligheten, tenkte jeg. For en del og tredve år siden, satt jeg bak i mine foreldres bil sammen med min tre år yngre lillebror og laget en isspiser-konkurranse. Jeg lot ham vinne og brukte deretter omtrent en halvtime på laaangsomt å slikke i meg isen. In your face, liksom.

Han spiste sushi allerede på 90-tallet. En innovativ fyr.

Andre ganger hermet jeg etter stemmen hans og lot som om han sa stygge ting til meg. Foreldrene mine gikk fem på og kjeftet på ham. At han prøvde å legge skylden på meg, ga ekstrastraff. "Herme etter stemmen din, du liksom, nei nå har du gått for langt, lille venn! Se! Birgitte gråter nesten!"

Jeg gråt ikke. Hvis det var tårer, så var det fordi jeg holdt på å forgå av undertrykt latter.

*

Men uansett hvor mye jeg tynte den lille ungen, så virket det som han var glad i meg. Til min store overraskelse ville han til og med gjerne - etter bare små overtalelser - skrive i minneboken min. Da var han seks år og kopierte teksten fra en lesebok han fant:

"En dyp dam fin dun"? Seriøst? Fyren hadde hatt seks år på å tenke over hva han skulle skrive, også kom dette mølet?

Det var jo en pen tanke, og jeg synes oppriktig at jeg gjorde ham en tjeneste da jeg fortalte ham at "Fra" skulle stå før navnet hans og ikke etter.

Jeg er fan av tøff kjærlighet. Og korrekt språk.

Da han ble litt eldre og kunne herme etter litt mer avanserte tekster, tvang jeg ham til å skrive i boken én gang til:

For å si det sånn: det var siste gang han glemte at det var dobbel konsonant i "galopp".

*

Min bror og jeg er veldig ulike. Mens han har løpt opp og ned fjellsidene i Eidfjord med et traktordekk eller noe annet tilsvarende tungt hengende bak seg i hele sommer, har jeg nesten slitt ut en hengekøye.

Noe av det mest fantastiske han har opplevd, var å forske i tre uker i full isolasjon på Bjørnøya.

(Jeg liker sko, la oss bare si det sånn. Og pene klær. Og smykker.)

Da jeg spurte om det var ordentlig bad i fiskerhytta han sov i, fortalte om en pinne man kunne sitte på et stykke unna det trekkfulle skuret jeg hadde kalt hytte. Når naturen kalte, måtte han i tillegg til dopapir ha med seg rifle i tilfelle en isbjørn eller to hadde tenkt å bli kranglete eller i overkant selskapssyk.

At været var for dårlig for at Kystvakten kunne legge til da han skulle tilbake til fastlandet, og han måtte etterlate bagasjen og løpe til den andre siden av øya for å bli plukket opp, synes han var ren moro. Spesielt fordi øya visstnok består av store steiner det ikke er så lett å løpe på.

*

Hvis jeg kunne velge, ville jeg heller hengt opp ned over sterk varme mens giftige maur krabbet under øyelokkene mine og noen spilte Bom-bom-bom-bom-bombadilla life på full guffe, enn å konkurrere med en isbjørn om en dopinne.

*

Min bror hadde ikke minnebok, så vidt jeg husker, men hvis han hadde hatt det, eller hvis han bestemmer seg for å få seg en nå, vil jeg bare ha sagt følgende:

Roser er røde,
fioler er blå,
druer er søte,
og du er likeså.

Hilsen din storesøster