The blue train

Jeg har vært i London før. Mange ganger. Jeg har vært mange andre steder i verden også, men stort sett har jeg da reist med folk som har vært mye mer kjent enn meg, så jeg har bare diltet etter med nesa i mobilen min.

Det har nesten aldri vært meg som har vært ansvarlig for at vi skal komme frem dit vi skal. Det merket jeg i dag.

Min yngste sønn og jeg landet på Heathrow i morges. Det gikk helt fint, takket være piloten. Det er dessuten nesten umulig å gå på feil fly i våre dager. Flyet var ikke særlig fullt heller, så vi slapp den sedvanlige knuffingen og konkurransen om å komme fortest ut av flyet og det var heller ingen grunn til å la bagen min sneie han som satt bak meg, for han hadde stort sett oppført seg ganske bra, selv da jeg la ned setet mens han leste avisen. Sånt må man finne seg i.

*

Så var det passkontroll. Jeg følte det som et slag i ansiktet. Et stort skilt ønsket alle velkomne, særlig de som kom hjem eller var fra et land som var medlem av EU. Den køen vi ble forvist til var enorm. Det var flere hundre som sto foran oss, og alle bar på store dokumentbunker som jeg antar var noe visum-greier.

Da vi endelig kom frem til damen som viste køståerne hvilken skranke de kunne gå i, kastet hun et blikk på de røde passene våre og sa «Norway? Next time, use EU line, please.».

- Vi er ikke medlemmer ... begynte jeg og fikk et hardt dytt i ryggen av min sønn. Skranke 36 var ledig.

*  

Vi hadde ikke dårlig tid. Absolutt ikke. Men det er jo noe med å komme seg inn til hotellet så fort som mulig, og vi småløp for å nå Expressen til Paddington stasjon. 

"The smarter way", nemlig

«Paddington stasjon» høres veldig koselig ut. Noen som husker den lille bjørnen Paddington? Han som var fra det tjukkeste Peru? En litt klønete, men trivelig fyr som gikk rundt med store øyne og lærte om verden. Men det var på 70-tallet, og verden er en helt annen nå enn da. 

Dagens Paddington stasjon er en støyende trafikkmaskin, men før vi kom så langt, måtte vi finne toget. Det var superlett. Det vanskelige var å finne det riktige toget, skulle det vise seg.

Men. Når det står at Heathrow Express går fra plattform 2 og det står digre tall som blinker 9.40, så må man jo bare kaste seg på det toget som står der når klokken min er 9.39, eller hva? Hvordan skulle jeg vite at 9.40 refererte til tiden akkurat da og ikke tiden da toget skulle gå? 

Masse informasjon å forholde seg til

Jeg mener fremdeles at det er min klokke som er riktig, at den gikk ett minutt for fort, og i tillegg at den på en mye tydeligere måte burde vist at det var en klokke og ikke en angivelse av når neste tog skulle gå.

*

Jeg burde kanskje ha reagert på at det ikke kjørte umiddelbart etter at vi kastet oss inn i kupeen. Jeg burde kanskje heller ikke vært så bastant da min sønn sa "skal vi ikke lese på skiltene, mamma?" ("Nei, da.") eller da han sa "er du sikker på at dette er det riktige toget?" ("Ja, helt sikker.").

Det toget var ikke riktig. Vi var på vei til terminal 4, faktisk. Ingen avstigning før endestasjonen.

*

Da toget ankom terminal 4, spratt jeg ut. Ivrig etter å gjøre tingene riktig og forberedt på å ta en taxi hvis ikke noe annet skulle vise seg å virke. Jeg fant en uniformert fyr som så ut som han visste hva han drev med. "Æh .... vi skal til Paddington stasjon ...?" stammet jeg på engelsk. Den jernbaneansatte holdt på å le seg fillete. Herregud, det kan da ikke være så uvanlig at folk gjør den feilen, tenkte jeg. 

Han fortalte at vi måtte sette oss tilbake på toget, huske å gå av på det stedet vi kom fra og deretter finne et blått tog. Han snakket så sakte og gjentok "blue train" så mange ganger at jeg nestet mistet evnen til å forstå sammenhengende tale.

Resten av turen inn til Paddington brukte jeg på å overbevise min sønn om at jeg var skikket til å ta vare på passet hans mens vi er her. Han mente også at jeg burde overlate kredittkortene i hans varetekt.

Nice try.