La det forbli lys

- Hallo, Gud, sa jeg. Jeg trengte litt trøst, ettersom jeg fremdeles ser nokså skremmende ut etter en allergisk reaksjon jeg fikk i forrige uke.

- Jøss, det var lenge siden, svarte Gud, jeg trodde du var på filminnspilling?
- Hæ? Filminnspilling? Hvorfor skulle jeg det? spurte jeg. Men mistanken min var sådd. Gud drev gjøn med meg.

- Det går rykter om at du sikler på en rolle i "The Walking Dead", fniste Gud. - Eller var det bare det at du faktisk sikler?

"Vent! Ikke gå! Jeg er så ensom. Skal det være en kokosbolle?"

Jeg tok den litt overlegne tonen tilbake: - Visste ikke at du hører på rykter.

- Jeg skapte rykter! brummet Gud morskt, jeg har skapt ALT! Remember?

*

Jeg sa ikke noe. Det er ikke akkurat noe å skryte av å ha skapt rykter, og etter min mening burde han skammet seg. Jeg hadde glemt at han kunne lese tankene mine ...

- Jeg skammer meg ikke! sa Han. Jeg kunne nesten høre at leppen hans trakk seg oppover i en furten mine.

"Vel, det burde du!" tenkte jeg.

- Men selv om du helt sikkert hadde fått en rolle som levende død, burde du heller satse på en rolle som Ringeren av Notre Dame, lo Gud. Skal si han skifter humør fort. Jeg svarte ikke på det heller, men lurte litt på hvorfor han mente jeg skulle bli skuespiller.

Uhyggelig lik, faktisk (dette er Quasimodo, ikke meg)

- Du trenger ikke være skuespiller for å spille ringeren i Notre Dame, sa Gud. - Det holder å være stygg og slepe armen etter seg akkurat slik du gjør. - Eller nei! Jeg vet det, jeg vet det; Du burde bli et badedyr! Du er jo allerede oppblåst! Ha, ha, ha!

*

- Du må være en av de morsomste gudene som finnes, sa jeg.

- Du skal ikke ha andre guder enn meg, smalt det.

"Herregud!" tenkte jeg. "For en selvhøytidelig dust."

- Du skal ikke misbruke mitt navn! tordnet det igjen. Når han er i det humøret, må han avledes.

- Hva skal du i morgen? spurte jeg.

- Hva skal du? spurte Gud.

- Jeg skal på jobben, sa jeg og møtte en vegg av rå latter. Gud hikstet frem noe som virket som en unnskyldning. Jeg fikk med meg "unnskyld" og "solformørkelse". - Nå hørte jeg ikke helt hva du sa, sa  jeg.

- Det er litt kort tid, men hvis du hadde sagt ifra før, skulle jeg ha mekket i hop en solformørkelse, sa Han.

- Så ille ser jeg da ikke ut, forsvarte jeg meg. - Dessuten blir det bedre og bedre for hver dag - se nå er jeg nesten ikke hoven mer!

- Kjære deg, sa Gud. Du er så stygg at jeg vurderer å slå av lyset.

- Hva? Solen? gispet jeg. - Kan du det?

- Skiter bjørnen i skogen? spurte Gud.

- Det vet da vel ikke jeg! sa jeg. Så lenge man ikke har sett det selv, er jeg skeptisk til å svare bastant. I alle fall når det gjelder være eller ikke være for planeten.

- Hvis du ikke vet det, bør du gå mer i skogen, sa Gud. - Bare vent noen dager, for ingen vet hva et villdyr er troende til hvis det ser trynet ditt nå.