Splætt

- Det er det dummeste jeg har hørt! sa min ellers så milde og vennlige venninne. - Du kommer til å bli ledd ut av legekontoret.

Jeg hadde betrodd henne at jeg hadde bestilt konsultasjonstime for fettsuging. - Hva sier din mann til det? 

- Æh. Han vet det ikke ... helt, sa jeg.

*

Et par kvelder tidligere hadde jeg sånn helt tilfeldig sagt at jeg på generelt grunnlag anså at jeg hadde full råderett over egen kropp, og at dette etter min mening også inkluderte fettsuging. Da han spurte om jeg noen gang kom til å ville fettsuges, sa jeg ja, og da spurte han "Hvor skal du ta pengene fra?". 

Skjønner du, eller?

Det var da jeg bestemte meg for å gjennomføre prosjektet. Han kunne bare angre at han ikke sa noe i retning om at kroppen min er vakker som den er. Eller i det minste at den ikke var vemmelig. "Kroppen din er da ikke så vemmelig," kunne han sagt, og det hadde vært bedre enn "Hvor skal du ta pengene fra".

*

- Dette gidder jeg ikke snakke mer om. Avbestill timen! beordret min venninne. - Dust, hostet hun lavt da jeg snudde meg for å gå.

En annen var mer støttende: - Du har åpenbart en del fett du bør bli kvitt, sa hun og jeg kunne sverget på at kvinnefellesskapet var til å ta og føle på mellom oss. Jeg ble nesten litt rørt. 

Helt til hun sa: - Mellom øra.

*

Jeg hadde tenkt på det lenge. Fettsuging sto for meg som det eneste hinderet mellom meg og evig lykke. Det eneste jeg ikke greide å bestemme meg for var hvor jeg skulle fettsuges.

Usj. Få det bort! Dette er et illustrasjonsbilde fra plastikkkirurgi.no.
Jeg lurer på om dette er et før- eller etterbilde

Konklusjonen ble å overlate det til de profesjonelle. De fikk bare begynne der det var verst og ta det tusenlapp for tusenlapp til kontoen var tom. I optimistiske stunder tenkte jeg at de kanskje ville gjøre det billig. Av ren sympati.

*

I går måtte jeg krype til korset og oppsøke Volvat på grunn av en dobbelsidig skulderbetennelse. - Her må det kortison til! sa legen. Jeg fikk advarsler om at det neste døgnet kunne gjøre mer vondt enn det jeg allerede hadde, og da sa jeg nei takk. Jeg har vakt, og jeg kan ikke ligge og grine under dyna mens jeg besvarer pressetelefonen for landets forsvarsminister. Det skulle tatt seg ut.

Så jeg ba om en annen, midlertidig løsning. Det ble en pillekur som kunne sløvet en elefant. Jeg gjespet ikke engang. 

- Også var det en ting til mens jeg er her, sa jeg og fortalte om fettsugingen jeg har planlagt.

Hun så på meg. Lenge. - Er det skjult kamera her? spurte hun. Sjokkert sa jeg at jeg selvsagt aldri ville skjult et kamera på et legekontor. Det er sikkert ikke lov engang. Langt mindre ønskelig. Gud vet hva slags eksem på rare steder det kameraet i så fall ville fanget opp. 

*

- Vet du hvordan de utfører slike operasjoner? spurte hun. Akkurat som om jeg blir skremt av blod og gørr! Det eneste som skremmer meg er gørra er under huden - det som kalles fett.

- Vel. Du ringer UMIDDELBART og avlyser den timen, sa hun med streng stemme. - Med dine gener er det helt uaktuelt med et sånn inngrep.

*

Jeg ble faktisk litt smigret. Folk med mine gener trenger ikke fettsuging, altså. Det måtte jo bety at hun mente at jeg holdt meg godt. Men så sa hun: - Folk med gener som deg, kan dø av sånt. 

Og da kom jeg ned på jorden igjen. Jeg kunne høre fettet plaske rundt meg i det jeg traff planeten: "SPLÆTT!"

Ikke bare var jeg stemplet som tjukk i huet av mine kolleger, men selveste legen min hadde konkludert med at jeg var et skrøpelig vrak.

*

Men det stoppet ikke der. På vei til kontoret, ringte jeg min mann.

- Jeg fikk ikke lov til å fettsuges, sutret jeg.

- HVA SA DU? kom det. Pokker. Jeg hadde jo glemt at jeg hadde holdt prosjektet hemmelig. Men han tvang detaljene ut av meg. 

- Du er så dum at du burde umyndiggjøres, sa han.

Bare jeg blir tynn, er det helt ok, tenkte jeg.