- Du er så pen, at

- Synes du jeg er pen? spurte jeg min mann. Han kikket grundig på meg. Jeg ble bekymret av to grunner. For det første burde han holdt øynene på veien, og for det andre burde han ikke trengt å se etter.

- Selvsagt, sa han etter noen sekunder. Jeg spurte hvorfor han ikke hadde sagt det siden påske. - Det var da jeg begynte å holde regnskap, fortalte jeg med brusten stemme.

Hodepinen min var grusom, og jeg angret litt på at jeg hadde tatt opp temaet. Jeg famlet ned i vesken for å finne en pilleeske.

Han ga tydelig uttrykk for at han følte situasjonen ubehagelig. Og urettferdig, skulle det vise seg:

- Jeg sa jo at du var pen i går! kom han på. Men den var jeg forberedt på. Hendelsen var dessuten ikke i går, den var på lørdag. Det sa jeg, før jeg fortsatte:

- Du sa ikke at jeg var pen, du sa at jeg SÅ PEN UT. Det er noe HELT annet. Det er som å si at noen ser morsomme ut hvis de har på seg en rar hatt!

- Semantikk! argumenterte han og tråkket på gassen. Jeg så en diplomatbeskiltet bil komme som mot oss fra høyre.

- Du har vikeplikt! skrek jeg.

- Ha! Vikeplikten gjelder ikke når han nøler, sa han. Litt høyt. Litt sånn "Puh! Temaskifte!".

- Det er ikke semantikk, sa jeg. Han kikket på meg: - Du sitter og provoserer frem et blogginnlegg, du!

- Nei! sa jeg, men det var jo bare jug.

- Hvorfor skal du henge ut meg? Du vet jo at jeg synes du er pen!

- Det går ikke an å henge ut noen på grunn av noe de IKKE har sagt, triumferte jeg.

- Du er så pen at det kanskje blir noe på deg i kveld, sa han.

Jeg tror han la merke til at jeg puttet Paraceten ned igjen i vesken. Jeg gjorde i alle fall et ganske stort nummer ut av det.

Ikke be meg forklare denne illustrasjonen