Ferie-fail

Jeg trodde vi var enige om at det hadde vært en fin sommerferie. Etter min mening, har det vært en av de beste: været har vært flott og alle har gjort akkurat det de hadde lyst til.

For min del har det stort sett vært å dingle i hengekøya, og for min kjære har det vært å tangere supermann både i fysisk og mental utfoldelse; han har jobbet noen timer fra kjøkkenbordet på hytta før han har jogget og svømt og deretter har han egenhendig spikret en hel masse planker pent på hytteveggen.

- Bra sommer, ikke sant? spurte jeg. Litt retorisk, for jeg forventet ikke annet svar enn doven enighet.

- Tja, svarte han.

"Tja", altså. "Tja" er internasjonalt anerkjent for å bety "Det du sier der, er vel neppe helt presist, og jeg vil anta at du er såpass smart at du egentlig vet det selv, men hvis det virkelig er sånn at du ER så TRANG i NØTTA at du mener det du sier, gidder jeg egentlig ikke å snakke mer med deg".

Jeg tente på et par plugger. Ikke alle, for jeg må ha noen å gå på.

- "TJA"? hermet jeg med litt spiss, høy stemme. - Hva i alle dager var galt med den sommeren? Det har vært oppsiktsvekkende varmt, vi har sovet lenge, spist godt, vi har fått ny båt og hytta har blitt superfin!

Jeg var smart nok til ikke å nevne London-turen min yngste sønn og jeg hadde i forrige uke, for jeg ville nødig minne ham på den ventende AmEx-regningen og det faktum at han måtte ha med seg bikkja på kontoret fordi dyret gikk løs på møblene våre av ren separasjonsangst.

- Neste sommer skal jeg bare slappe av, kom det. Jeg bet i meg en del kommentarer av typen "ferie er å gjøre noe annet enn det man gjør til vanlig" og "slutt og klag, din lathans", men klarte ikke la være å si:

- Så ille har det vel ikke vært, dessuten er det jo veldig god trening å stå med armene over hodet.

Jeg refererte til alle de timene han har brukt oppunder mønet.

- Kaller du det trening? spurte han. - Geneve-konvensjonen kaller det tortur.

Hudløs, myk mann