Jyplingen

- Kjøp snop! ropte jeg. Men da var bilen med mann og barn allerede på vei ut av porten. Det var for sent. Realiteten slo meg med full styrke. Jeg begynte nesten å grine, men så tok jeg meg sammen og sendte en sms:

Det var selvsagt jeg som burde tatt handleturen. Jeg burde også laget maten. Faktisk hadde jeg tenkt å bake en kake, men det får vente. Fem år, kanskje. Om fem år feirer vi nemlig at min mann er 50 år, men i år er han bare halvveis til 90, og det er jo nesten ingen ting, som min mormor ville sagt. Hun blir 94 og har enda ikke begynt å kjenne på alderen.

Jeg får ikke lov til å lage mat. Jeg er ikke god nok. Hvis det er snakk om grøt eller en omelett, hadde det vel vært greit, men i dag er det grilling og bursdagsmiddag, og siden jeg er kvinne, er jeg ikke engang innviet i marinaden biffen skal trekke i. Den er en familiehemmelighet som går mellom mennene i slekten, for visstnok er en god barbecuesaus verdens beste sjekketriks ("til og med veganer faller som moden frukt").

Det var i alle fall ikke bilen hans jeg falt for.

Hans bil hadde andre felger, men ellers så den sånn ut. Jeg kledde den ikke.

De kom hjem fra butikken. Uten snop. En krise var under oppseiling. Jeg har et unormalt behov for sukker i dag, og et humør som ikke er til å spøke med. Heldigvis sa han "Vi mangler jo hvitløk!".

Av det forsto jeg to ting: 1) Den hemmelige sausens ene ingrediens er hvitløk. Fra før visste jeg at den besto av ketsjup og Johnny Walker. 2) Det åpnet seg en ny mulighet for lørdagsgodt.

- Jeg kan kjøre til butikken, sa jeg. Men det gikk jo ikke, for jeg kunne risikert å komme hjem med en hvitløk han ikke kunne bruke. Jeg har klart det før.

Dessuten skulle TV2s Lørdagsmagasinet sende et innslag om en gjeng med damer som satt og lyttet til en rosin for å bli mindfulle, og det synes jeg var så teit at jeg måtte bli hjemme for å se på. Men så husket jeg at jeg bare for et par år siden sto og prøvde å innbille meg selv at jeg var en kokospalme, og da klappet jeg igjen kjeften.

- Jeg vil ha Dumle! ropte jeg etter ham.

Det virket. Han kom hjem med hvitløk, Daim og Dumle. Velsigne ham.

- Jeg er nødt til å ha et par karameller med en gang, sa jeg desperat.

- Nei, sa han. - Du får vente til etter middagen.

Han trodde visst at alderen ga ham en slags legitimitet, men den gikk ikke, for jeg hadde bursdag i juli, og er allerede 45 år og nesten to måneder. For å vise hvem som er sjefen, spiste jeg meg likegodt kvalm på hele posen.

Der fikk han den. Jyplingen.