Betingelsesløs

Det er på høy tid å snakke litt om Nobelprisen. Du lurer kanskje på hvorfor? Vel. Jeg har ikke annet svar enn at du trenger det. Dessuten gjør jeg det. Og dette er min blogg.

Det blir voldsomt å ta for seg hele Nobelprisens historie, derfor har jeg valgt ut to prismottakere; Pavlov og Frisch.

Du tror kanskje Frisch har noe med meg å gjøre? Dessverre har han ikke det. Jeg er inngiftet i slekten, og Ragnar Frisch var min manns grandonkel, eller noe. Han er ikke spesielt stolt av sine aner: "Ragnar Frisch dro til India, innførte planøkonomi og vips, så var hele Indias økonomi rævkjørt," var den første versjonen jeg fikk høre.

De to andre gangene temaet har vært oppe, har "rævkjørt" blitt byttet ut med ord som passer målgruppen. "Ødelagt" ble brukt da mine foreldre spurte om det var noen familiær forbindelse mellom selveste R. Frisch og deres tilkommende svigersønn, og en gang vår sønn spurte, fikk han høre at Indias økonomi "aldri ble den samme etter".

Ragnar Frisch var professor i økonomi og fikk Nobelprisen i samme fag i 1969. Hurra og gratulerer.

*

Det andre eksemplet er Ivan Pavlov. Han var lege og fikk prisen i "medisin eller fysiologi", ganske nøyaktig i 1904.

Du har sikkert hørt om Pavlovs hunder. Hvis du ikke har det, må du følge med nå. Hvis du vet alt om bikkjene til Pavlov, kan du hoppe til avsnittet som begynner med "Hvis Pavlov hadde prøvd seg på meg".

*

Ivan Pavlov fant ut at hunder fikk vann i munnen når de skjønte at de skulle få mat. Da han forsto at hundene fattet sammenhengen mellom mat og lyden av en bjelle (fordi han pleide å ringe med en bjelle når han kom med maten) var Nobelprisen så og si i boks.

Hunden Whiskey. Alltid sulten.

Hundene hadde lagt en ny refleks til en naturlig refleks; de siklet ikke bare ved synet av en pølse, de siklet også ved lyden av en bjelle, og det kan jo hvem som helst forstå at ikke er medfødt.

Hvis Pavlov hadde prøvd seg på meg - altså i eksperimentsammenheng (han er litt for død og gammel for meg) - hadde han ikke fått en eneste medalje. I følge min kjære motbeviser jeg hele Pavlovs teori.

Klassisk betinging ligger ikke for meg. NB! Det gjør heller ikke små diamanter (på tide å nevne det, siden det går så fort mot jul).

*

Ta for eksempel lakris:

Jeg ELSKER lakris. Virkelig. Men hvis jeg spiser den sorte deiligheten, blir jeg så og si alltid sittende som en litt forvirret prøvedukke med stivt blikk og et spørrende ansiktsuttrykk mens jeg prøver å holde meg fast i stolen og ikke hyperventilere. Pulsen raser og blodtrykket stiger.

Dagen etter ser jeg ut som en gravid, litt gammel elefant, i alle fall i bena. Lakris binder vann.

Jeg skjønner sammenhengen, og jeg lider virkelig under bivirkningene, men jeg endrer ikke på en ting. Jeg synes jeg fortjener lakris, jeg vil ha det, jeg begjærer det (nå, ja) og jeg er villig til å nekte på at jeg noen gang har smakt lakris. Jeg ser selv at jeg likner Gollum.

Gollum med en fisk eller Birgitte med en lakris? Vanskelig å se selv for en kjenner.

Det eneste som er bedre enn lakris er is, kokosboller og karameller. Og marengs. Marengs er jo spiselige godværsskyer laget av smilende engler. Krem er også godt. Det er jo så og si smeltet is. Og hvis du topper det med hele med friske bær, kan du få hele lageret mitt av lakris og karameller.

En kake av marengs, krem og bær kalles Pavlova, men dessverre har det ikke noe med han med bikkjene å gjøre. For det hadde jo vært en skikkelig morsom tilfeldighet.

Gi meg en Pavlova og jeg gjør nesten hva som helst

Anna Pavlova var russisk, og det var også han med bikkjene, men utover at de også levde på samme tid, har jeg funnet noen sammenheng.

Hvis jeg hadde hatt litt bedre tid, skulle jeg kanskje greid det, men nå fikk jeg så lyst på godteri at jeg blir nødt til å stikke ned på Deli de Luca.

God apetitt til deg også.