"Kan du komme med en gang?" spurte sykepleieren da hun ringte i morges. Og det kunne jeg. Jeg skulle bare kjøre bikkja til dyrlegen og eldstemann til Gardermoen. Hun mente at jeg burde revurdere prioriteringen min, og det gjorde jeg. Nesten.
Halvannen time etter lå jeg med gelé smurt utover hele høyre ben. En lege forklarte om dopplereffekt og ultralydens fortreffeligheter.
 |
| "Radiografer ser mer". Tja, ok. |
"Alt ser fint ut, du kan ta ned skjørtet og gå," sa han. Sykepleieren kom inn og informerte om at blodprøvene viste at han kunne ha oversett noe.
Jeg informere ham om at han hadde undersøkt feil ben.
"Søren, da!" sa han. Men høflig som han var, gikk han i gang med mitt venstre ben. "Jeg hadde nok sagt i fra før hvis du hadde nærmet deg med en skalpell," sa jeg.
Det kom en masse "hm" og "umpf" og jeg kikket diskret på klokken. Den nærmet seg halv tolv og jeg skulle gjerne vært hjemme til tolv.
"Du har veldig slanke blodårer i dette benet," sa han. Jeg visste det! Slankekuren som jeg trodde hadde sviktet meg, hadde bare begynt på feil sted! Den hadde trodd på det våset om at det var viktig å ha et vakkert indre.
"Det var jo fine greier," sa jeg. Han virket usikker. Han valgte å ringe en venn.
"Vi må undersøke årene dine innvendig," sa han. På legespråket. Umulig å gjengi for meg. Men det viste seg at det var dette han mente.
"Tar det lang tid?" spurte jeg skeptisk. Jeg hadde ikke gitt opp å kjøre til Gardermoen. Igjen fikk jeg høre at jeg måtte prioritere litt annerledes. "Ti minutter ventetid, og ti minutter undersøkelse," hvisket sykepleieren. La oss bare si at det var feil.
*
Jeg fikk legge meg på en ny benk. Jeg la hendene under meg, for det var veldig kaldt der inne (selv med teppe), men ellers var det fint. Madrass og greier. Lakenet var hvitt. "For at blodet skal synes mer," antok jeg.
Sykepleieren begynte å gjøre klar de spisse tingene. Hun så på foten min: "Jeg tror vi kan bruke en blå," sa hun og forklarte at det var den tynneste nålen. Jeg ble plutselig takknemlig for mine slanke blodårer. Tynne nåler er bedre enn tykke nåler, det er min erfaring og jeg har MYE erfaring på dette området.
*
Hun begynte å stikke. Jeg kløp meg selv hardt i baken. "Vondt?" spurte hun. "Nope!" sa jeg. "Vondt?" spurte hun igjen. "Er du snart fe-hæ-rdig?" spurte jeg. Hun beklaget at det ikke kom noe blod tilbake i sprøyten. Jeg synes ikke det var noe å beklage.
"Jeg stakk feil, og nå mistet jeg liksom litt av selvtilliten," sa hun. Akkurat det skjønner jeg godt. Jeg ba henne late som jeg var en dukke hun kunne trene seg på, men angret i samme øyeblikk. Det begynte å merkes godt i den perforerte foten.
"Her kommer Trond!" sa hun. Trond var lege, og hadde all selvtillit i verden. Han tok en nål og tvang den inn i foten min. Jeg kløp meg så hardt i baken at jeg holdt på å anmelde meg selv for trakassering.
"Der er den inne!" sa dr. Trond så fornøyd at jeg fniste høyt. Det var litt sånn en stakkarslig egenerklært sexgud kunne ha sagt. Men den var visst ikke helt det (sprøyten, altså), og det ble en del mikking. "Kan jeg ta bilder?"spurte jeg.
Og det kunne jeg.
Sykepleieren hentet mobilen min, og jeg brukte den skamløst. Jeg sendte til og med en sms og sjekket Facebook. Endelig sprutet blodet, og det var visst bra.
"Når bildene kommer opp på skjermen skal du få se noe helt fantastisk!" sa sykepleieren. Det skulle vise seg å være skjelettet mitt og blodårene mine.
 |
| Nei, det er ikke åreknuter, det skal være sånn |
*
"Nå skal Trond bare sjekke bildene, også vil du få beskjed," sa sykepleieren da hun plastret foten min. Jeg tok på meg skoen, men etter to skritt var den våt. Og rød. Og litt seig. Hun bandasjerte litt bedre, og alt hadde vært helt perfekt hvis jeg bare hadde fått på meg skoen.
Jeg klaget ikke. Det er viktig for meg å få sagt. Mange har ikke sko, og noen har ikke engang føtter.
Jeg bare smilte og takket for meg, og gikk tappert videre med én sko i hånden og én på foten mens jeg nynnet lystig.
*
Men da jeg kom til bilen, bannet jeg så høyt at en liten fugl bæsjet på meg i rent sjokk.
 |
| 610 kroner, takk. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar