Kakedame uten rumpe

Leste du artikkelen om Kathrine Sørland? Den om at hun måtte kjøpe undertøy med rumpeinnlegg for å få nok former til å danse samba? Jeg satt og spiste lakris og skummet av grettenhet mens jeg leste. Alle de andre deltakerne i Skal vi danse har gått ned i vekt, men fru Sørland må spise MASSE for ikke å bli for tynn. Blæh.

Jeg tror dessverre hun er smart, morsom og hyggelig også.
(foto: VG)

Ja, ja. Jeg har hørt alt det maset om at det er like ille å være for tynn som for tykk, men for oss som starter dagen med å banne til vårt eget speilbilde og deretter synke ned i en kort depresjon når vi tenker over at vi også kvelden før dyttet i oss kaker og sjokkis, virker det bare provoserende å høre noen klage på å veie for lite.

Når hun til stadighet poserer foran et kamera, kan ikke kompleksene være så himla store heller, tenker jeg.

*

«Så du den underbuksa med rumpeputer som hun der Skal vi danse-dama hadde kjøpt?» sa min geografisk nærmeste kollega. Jeg føler behov for å understreke at vi har blitt plassert ved siden av hverandre uten å ha valgt det selv. «Sånn burde du hatt!» sa han. Det verste er at jeg tror han mente å være grei.

«Hæ? Synes du jeg trenger STØRRE rumpe?» sa jeg og tenkte på at vi må få oss et større speil på badet. Eller ikke noe speil i det hele tatt.

*

To minutter senere fikk jeg tilbake et skjørt jeg hadde håpet å prakke på en venninne. Alle som prøver det skjørtet ser femti år eldre ut.

Min geografisk nærmeste kollega holdt det foran seg. Han kledde det bedre enn alle som har prøvd det før ham, og jeg sutret litt over verdens urettferdighet. «Kanskje du kunne brukt det som kjole,» sa han hjelpsomt, og jeg holdt det foran meg.

Han så skuffet ut. «Nei, det går ikke. Kanskje hvis du hadde hatt pupper?» sa han oppmuntrende. Jeg svelget dagens andre fornærmelse og holdt skjørtet i hoftehøyde. «Nei, du har ikke hofter heller,» sukket han trist. SOM OM DET VAR HANS PROBLEM.

«Så jeg har verken rumpe, pupper eller hofter?» spurte jeg såret. Han registrerte ikke krokodilletårene mine. «Jo, klart du har. Det er jo sikkert ett eller annet der! Alle har jo noe, liksom.» forklarte han. «Men jeg har ikke former, er det det du sier?» spurte jeg med brusten stemme. Heller ikke det gikk innpå ham. Han må være laget av stein. «Jo, alle har en eller annen form,» sa han vennlig.

«Så hva ser jeg ut som, da?» spurte jeg. Desperat etter å få høre noe pent. Han tenkte seg om. Ganske lenge. «En pepperkakedame,» sa han. «Bare i hvit.»