HHSS-regelen

At jeg er over gjennomsnittet glad i sko, er ingen kioskvelter. Men at jeg nesten begynte å grine da jeg sparket bort i en steintrapp med lakkskoen min som kom fra Guccis fineste ku, virker nok litt overdrevent på noen.

Like fullt. Jeg skammer meg ikke for å si at jeg hadde en tåre i øyekroken, og jeg er stolt av at jeg ikke begynte å stortute.

Tragedien med skoen skjedde sist lørdag. Vi var på fest hos noen venner og jeg hadde naturligvis valgt antrekk med omhu. Problemet var bare at jeg ikke brukte noen av alternativene jeg hadde plukket ut, og jeg endte derfor opp med sko som i beste fall var lure hvis man skulle lufte plenen.

Jeg sto på tærne i to timer mens jeg konverserte så godt jeg kunne.

*

Sånn konversering er jo en kunst. For det første skal du huske hvem du har hilst på før og aller helst huske hva de driver med, for det andre skal du finne noe spennende å snakke med dem om og for det tredje må man sirkulere. Og så må man huske hvem man allerede har snakket med, slik at man ikke for andre eller tredje gang gjentar prosessen over.

Så: Huske, hilse, snakke, sirkulere. Den såkalte HHSS-regelen. Hvis du ikke har hørt om den før, kan du ikke påstå at du kommer fra et overmøblert hjem, slik jeg gjør. Men ikke bli lei deg, for nå kommer du aldri til å glemme den.

*

Det er også ekstremt viktig å høre etter hva de man snakker med sier. Det lærte jeg the hard way da jeg ferierte i Jugoslavia (det er så lenge siden, ja) og ble forsøkt konversert av en mann som var så kjedelig at jeg holdt på slå rot. Jeg lo og smilte masse, for jeg trodde det var høflig, men så oppdaget jeg at han ble litt rar i ansiktet, og da jeg spolte tilbake de siste sekundene av samtalen oppdaget jeg at han hadde sagt "and then she drowned".

*

Konverseringen var enkel den kvelden for en uke siden. Jeg tvang alle jeg møtte til å ha sympati med min oppskrapede lakksko, og ba dem i tillegg å ta krisen på alvor ved å se nøye på skaden. Etter hvert som det ble mørkere, måtte de bøye seg lenger og lenger ned, men man har godt av å bøye ryggen når man har stått så lenge.

Jeg anser derfor at jeg gjorde dem en dobbelt tjeneste. De må jo ha blitt lei av å snakke om været, tenkte jeg. Dessuten er sko et undervurdert samtaleemne. Alle liker sko, det er bare ikke all som tør innrømme det.

*

Først i dag fikk jeg den stakkars, sårede skoen til skomakeren. Ikke en hvilken som helst skomaker, selvsagt. Det er ikke mange som får røre mine sko, nemlig.

Skomakeren over alle skomakere heter Asbjørn Dagestad. Han holder til i Josefines gate og er så glad i sko og mennesker at man kan merke det når man går forbi.

Han er så hyggelig og kunnskapsrik at man nesten ikke klarer å gå derfra igjen.

Dessuten selger han sko i tillegg til å drive livredning. Og de skoene han selger er så fine at jeg vurderer å sparke til en ny stein bare for å ha en unnskyldning til å gå dit igjen.