Skråsikker

Det er veldig dumt å være skråsikker. I alle fall er det min erfaring. Når du til langt opp i barneskolen tror at løver og tigere danner par (hann og hunn) og at kveite er det nynorske navnet på hvitting, lærer du det på den pinlige måten.

Det er heller ingen vinner å hoppe rundt på dansegulvet på 80-tallet og synge "Aaaaafrica!" i stedet for "OooooA! Freak out!".

*

Vet du hvor ordet skråsikker kommer fra? Ikke? I så fall er de jo enda dummere av deg å være påståelig, mener jeg, men når jeg nå kommer til å fortelle deg det, må du love meg at du skjerper deg. Ok?

Skrå - eller skrá, som det het for en del år siden - refererte til en skinnbok. Og siden bøker på den tiden var ganske sjelden vare, ble de stort sett brukt til de mest seriøse og viktige opptegnelsene.

Noe som var skikkelig viktig, var lover. Og siden lovene befant seg innenfor to permer av skinn (eller skrá/skrå) ble ordet for lov og ordet skrá/skrå til synonymer.

*

Skråsikker er altså å være sikker som om det var skrevet i en lov. (Her blir du nødt til å se bort fra at lover og forskrifter kan tolkes.)

Men vi mangler en del av ordet, nemlig "sikker". Hva tenker du på når jeg sier "sikker". Beredskap? Sex? Banken? Bomber? Uansett hva du tenker på, sier det noe om deg, men det er heldigvis ikke min oppgave å være terapeuten din. Tenk på hva du vil. Tanken er fri, også videre.

Ordet sikker kommer som så mye annet her i landet fra latin via gammellavtysk. Den latinske versjonen er securus, og den gammellavtyske ble til sikor. Det er jo bare noen bokstaver som skiller sikor og sikker, så det er logisk.

Men tenk om vi ikke hadde drevet aktiv språkutvikling! Da hadde du vært skásikor i stedet for skråsikker. Tror jeg.

Kong Magnus Lagabøters landslov fra 1300-tallet (nb.no)