Fast!

Hvis man faster i to dager, kan man spise så mye man vil de andre dagene i uken. I alle fall i følge kuren som kalles 2:5. Jeg synes det høres helt fantastisk ut. Særlig fordi man på fastedagene har lov til å spise 500 kalorier.

For godt til å være sant, sier du? Det er viktig å tro på det gode, svarer jeg da. Vær litt optimistisk! Det er nok av ting som er triste og leie i verden.

*

Denne kuren er det nærmeste jeg har kommet de fleste kvinners høyeste ønske, nemlig å kunne spise så mye man vil uten å legge på seg. Glem alt du har hørt om den perfekte mannen, en firekarats diamant eller evig kjærlighet.

Det er spising som gjelder. Dessuten må det jo være en sammenheng et sted mellom "faste" som i "ikke spise" og "faste" som i "faste lår". I min nyvunne optimisme tenker jeg at det engelske ordet "fast" også gir en pekepinn på hvor fort jeg kommer til å bli tynn. Det er logikk spesiallaget for meg.

*

I går - altså lørdag - fastet jeg. Det var kanskje litt dumt, for vi skulle på fest, men jeg har jo selvdisiplin som en ninja, så jeg planla å musespise meg gjennom kvelden. Jeg hadde spart hele 500-kalorikvoten til denne festen. Timene frem til noen ønsket velkommen til bufféten var tøffe.

I taxien på vei til våre venner som hadde invitert oss og 58 av sine andre nærmeste, sa jeg til min mann at jeg håpet at det var noe jeg kunne spise der fremme, for jeg er jo litt kravstor i matveien.

Skalldyr og gluten er neimat for meg. Ikke fordi jeg ikke vil spise det, men fordi jeg ikke kan. Jeg blir direkte usosial hvis jeg får i meg mat som har hatt kontakt med en reke eller et brød: i verste fall blir jeg liggende i en lallende ball på gulvet mens jeg venter på ambulansen.

*

- Er du sulten ALLEREDE? spurte min mann og så på meg som jeg skulle vært den lille larven AldriMett.

Du vet hvordan du ser på en larve (eller noe annet ekkelt): Du får en rynke under øyet, du trekker hodet ørlite tilbake og du trekker overleppen på den ene siden av nesen litt opp. Jeg tolket det han sa kritisk, men jeg pleier å treffe. Likevel kan jeg ikke se bort fra at sulten hadde gjort meg litt paranoid.

- JEG HAR FAKTISK IKKE SPIST I DAG! skrek jeg. Taxisjåføren skvatt, og vurderte helt sikkert om han skulle svinge til høyre eller venstre. Vi var rett ved Gaustad psykiatriske sykehus.

- Det er ikke måten å slanke seg på, vet du, sa min mann. "Veldig så besserwisser den dusten er i dag, da," tenkte jeg, men siden taxisjåføren fremdeles hadde mulighet til å svinge til høyre mot Gaustad, holdt jeg kjeft. Bortsett fra at jeg tillot meg et svakt protesterende "Jo!".

- Du ødelegger fobrenningen din! sa han.

- Nei, hveste jeg.

*

Min mann, vinneren av "Putt foten din i munnen og se om du klarer å snakke videre" 16 år på rad, tok ordet igjen og sa til den feite larven han kaller sin kone:

- Men det hjelper jo ikke!

Den uttalelsen der ga ingen rom for tolkning: Han hadde akkurat kalt meg feit. Når jeg tenker tilbake kan han til og med ha sagt "Men det hjelper jo ÅPENBART ikke!" men der skal jeg la tvilen komme ham til gode. Jeg er intet, om ikke raus og storsinnet.

Gratulerer! Vandrepokalen er din til odel og eie.

Jeg møtte et forståelsesfullt blikk fra taxisjåføren og angrer fremdeles litt på at jeg ikke ba ham om hjelp til å tvangsinnlegge min mann over helgen. I det minste til søndagen er over, og magen min er proppfull igjen.

Frokostforrett