Hårløs og hudløs

"Beskriv deg selv!" oppfordret LinkedIn da jeg logget meg på for å se om jeg hadde fått noen kontakter der. Det hadde jeg ikke. Ikke engang Facebook kunne tilby meg flere nære, kjære eller perifert bekjente, og langt inni meg et sted var jeg litt skuffet.

Jammen godt de 800-og-noen vennene jeg har på Facebook er så innmari trivelige, man trenger jo strengt tatt ikke flere enn en 8-900 gode venner, så jeg burde vært fornøyd.

Men jeg var altså ikke det. Årsaken? Tja. Hvis du hadde hatt en familie som den jeg har, hadde kanskje heller ikke du alltid følt at du var på toppen av næringskjeden: Daglig må jeg tåle kommenterer om at jeg kan gå ut og kjøpe sjokoladen min selv eller strekke meg etter fjernkontrollen selv om den faktisk ligger like langt fra meg som fra de andre og ikke minst: Jeg må forsvare garderoben min.

Hver fordømte morgen sier min mann "Jøss, den har jeg ikke sett før! Er den ny?" og jeg må i gang å forklare at den ikke er ny (uansett hva det er, for jeg har fremdeles ikke shoppet siden onsdag 7. august klokken 18.00) og at jo, da, han har sett den før.

Uten unntak vil han vite når, og siden jeg ikke fører logg over antrekkene mine, kommer jeg til kort. Og der står jeg stivpyntet og ser ut som jeg er tatt på fersken i å juge. Det er ikke til å komme fra at sånt er en nokså dårlig start på morgenen.

*

For et par ettermiddager siden skulle jeg ut og lufte bikkja. Jeg tok på meg en kjole som jeg har brukt minst fem ganger i sommer. Jeg var svært godt forberedt. Jeg visste med sikkerhet at han hadde sett den før, og jeg hadde gravd frem en dato. Det var en dag vi først var på Maxbo, så på Montér, så på Farmandstredet og deretter på Meny. Vi hadde dekket det meste av Tønsberg, med andre ord. Sammen.

Jeg ventet.

"Den har jeg ikke sett før," sa han. "Jo, det har du," sa jeg, og dro med det samme datoen opp av ermet kjolen ikke har. Den er veldig sommerlig.

"Men du skal vel ikke gå UT i den der?" spurte han vantro. Det var 25 grader ute og selv om det var sent august, var det ikke en genser eller jakke så langt øyet kunne se. "Og hvorfor skulle jeg ikke det, liksom?" spurte jeg spydig i det han dro meg bort foran speilet. "Som du ser er den SVÆRT gjennomsiktig," sa han.

Og det hadde han rett i. Men alvorlig talt synes jeg han kunne sagt det for noen uker siden. For eksempel da vi var på Maxbo.

Eller Montér.

Eller Farmandstredet.

Eller Meny.

Eller aller helst før jeg gikk ut av porten.

*

Jeg la meg ned på sofaen i protest. Jeg slang bena opp på armlenet og ga uttrykk for at jeg var litt sur. Han mumlet noe om at jeg benyttet en hver anledning til å ligge og dra meg på sofaen og at han hadde luftet bikkja to ganger hver dag de siste fire årene.

"Jeg er ikke lat!" sa jeg. "Nei, selvsagt ikke," svarte han, og jeg hadde lyst til å påpeke at tonefallet hans ikke på noen måte svarte til ordenes egentlige betydning.

"Har du gnagsår?" spurte han og pekte på et plaster jeg hadde under foten. Det hadde jeg ikke. Plasteret dekket et kutt og jeg føler behov for å påpeke at det nokså nylig var påsatt.  Jeg er opptatt av hygiene.

"Ha, ha, ha! Du har hår under føttene!" gapskrattet han.

*

Det er svært vanskelig å unngå at det fester seg litt støv til noe som er festet med lim under foten din. Jeg bare nevner det. Og jeg har ikke hår under føttene. Ikke oppå heller for den saks skyld. Men jeg kom ikke til for å forklare det, for han lo så fælt.

"Men hår på ryggen, har du i det minste ikke," hikstet han. "Der slites det av fortere enn det klarer å gro!"

*

Er det rart at jeg trenger venner? Noen som liker meg? Eller som i det minste liker ett og annet innlegg på Facebook? Jeg synes ikke det er for mye forlangt.

På LinkedIn skal jeg skrive "Hårløs og hudløs". Sympativenner er også venner.