Klissen lykke

Hva er lykke? Du må svare på vegne av deg selv, for ingen har så langt greid å finne én ting som gjør et hvert menneske lykkelig. Det den ene mener er toppen av lykke, kan irritere fletta av den andre.

Tenk bare på musikk. Den dansemusikken NRK sender mens de fleste av oss sover, gjør at en masse mennesker får glade spasmer i bena. Jeg har bare lyst til å kaste meg ut fra tiende etasje når jeg våkner opp på sofaen til ulydene. Bare tanken får meg til å krølle tærne i misnøye.

Men spill Lionel Richies Easy eller Carly Simons Nobody Does It Better, og jeg smiler salig. Spill Alan Silvestris I'm Forrest Gump og jeg kan begynne å grine hvis jeg er skikkelig premenstruell. Hvis noen sniker seg innpå meg mens jeg er alene, kan de se at jeg danser som en ape med elektrosjokk etter Wake Me Up med Avicii, Ho Hey med The Lumineers eller You Make My Dreams med Hall & Oates.

En sen kveld på kontoret kan jeg til og med finne på å synge hvis jeg tror jeg er alene. Men siden jeg sjelden lytter til ordene i teksten, blir det mye rart. En slags sørpeengelsk. Bortsett fra Adeles Skyfall. Den kan jeg. I alle fall starten ("This is the end. Hold your breath and count to ten").

*

At jeg synger, er et tegn på at jeg er ganske fornøyd med livet. Hvis noen hører meg kan de derimot få mistanke om at verden er i ferd med å gå under, og sånt kan man jo bli litt molefonken av.

*

I min familie er ikke sang særlig utbredt - i alle fall ikke hvis vi ser bort fra min far som titt og ofte test-synger revysanger han har skrevet selv. Sang og musikk er et et litt sårt område for min lillebror og meg. Allerede som spebarn slo han etter dem som prøvde å synge nattasanger for ham, og jeg har traumer etter år med orgelspilling. Ingen - absolutt ingen - har blitt et bedre menneske av å spille orgel.

Integriteten min ble dessuten litt slitt av at jeg lot som jeg sang i metodistbarnekoret Lyset i flere år. Jeg sto der og gapte uten at det kom en lyd. Ikke spør hvorfor.

I vår familie er det også knyttet frykt - eller i alle fall en smule uro - til sang. Når matriarken vår, min mormor, nynner for seg selv på kjøkkenet betyr det at hun er skikkelig forbanna.

*

I kveld har jeg vært ganske lykkelig. Det er to årsaker til det. Egentlig er det tre, men siden jeg har planer om å begrense åpenheten min noe, holder jeg meg til to.

Den første lykkefølelsen kom i tretiden. Da var vårt hjem skinnende rent, og la meg likevel være litt i overkant delende: det er en god uke siden første gang jeg tenkte at støvsugeren hadde hvilt lenge nok.

"Skinnende rent" er en overdrivelse, for vinduene trenger desperat en vask for fremdeles å defineres som vinduer og ikke vegger, men alle horisontale flater og et par vertikale er grundig desinfisert.

Den andre følelsen av lykke har vart noen timer. Den ble utløst av skravling og latter inne fra ett av barnerommene; Der satt mine to sønner og harmonien som strømmet ut derfra kunne reddet verden.

Vel. Det var i overkant klissete, og jeg får sikkert kjeft for det, men det er lite som kan ødelegge humøret mitt nå.

Jeg krysser fingrene for at min mann holder seg unna bretting av håndklær og for øvrig ikke sier noe irriterende resten av kvelden.

Klissen lykke II