- Kjerringer! sa han

Etter en litt forvirrende natt der Mel Gibson og Meg Ryan egentlig var samme person og merkelig nok satt i kantinen på jobben min og faket en orgasme, våknet jeg klokken ni.

Før klokken ett hadde familien allerede gjort unna en imponerende mengde arbeid. I alle fall jeg. Hør bare:

- Laget 34 muffins
- Pusset alle vinduene
- Pusset seks lysestaker og én vase i sølv
- Vasket åtte krystalllysestaker og seks krystall-telysholdere
- Brettet to kurver med tøy
- Lagt i to vaskemaskiner og én tørketrommel
- Hengt opp skjorter til tørk
- Skiftet sengetøy
- Tørket støv
- Danset veldig rart mens jeg gjorde alt dette
- Sunget enda rarere

Min mann har kjørt yngstemann til klassens kakelotteri/-salg (derav muffinsene) og handlet mat.

Jeg synes det er ganske åpenbart hvem som vant.

*

Muffinslaging var ikke en del av planen. Jeg hadde kjøpt to frosne kaker og planla å sende dem med guttungen. Mailen fra skolen oppfordret oss til å bake og til å kjøpe cellofan, engangskakefat og noen pene bånd slik at kakene så lekre ut, men jeg vet at jeg ikke hadde fått noe til å se lekkert ut selv om jeg hadde fått personlig veiledning av en konditor, så det ble kjøpekake.

- Skal jeg selge frosne kaker i originalemballasjen rett utenfor inngangsdøren til ICA? Hva tror du ICA synes om det? spurte han.

Jeg spurte meg selv om hvorfor jeg har fått så moralske barn. Det er vel en motreaksjon, tenkte jeg. Hvis jeg hadde vært søndagsskolelærer hadde de sikkert blitt bankranere. Den tanken fant jeg litt trøst i inntil han sa at han nektet å ta kjøpekakene mine med seg. Møkkaunge. Heldigvis hadde jeg to poser med muffinmiks fra Toro i skuffen. Han ble ikke imponert, men han holdt kjeft.

*

Da min mann kom inn døren, slepende på seks sprekkfulle handleposer fra CC Vest og en polpose, spratt jeg rundt med støvkluten. Han hadde ikke engang satt fra seg posene før jeg i detalj hadde forklart ham hvor flink jeg hadde vært. (Han hadde aldri lagt merket til alt jeg hadde gjort hvis ikke jeg hadde fortalt ham det.)

Etter opplistingen min følte han behov for å fortelle om sine opplevelser, og det må man jo gi rom for i et ekteskap.

- CC Vest er full av pensjonister og småbarnsfamilier på denne tiden, sa han irritert. "Jasså," svarte jeg som om han hadde sagt noe interessant.

- De har all verdens tid og de står i veien OVER ALT! sa han. Som om han hadde besteget Mount Everest uten oksygen. Jeg sa ikke noe.

- De står bare der og koper foran en reol i FEM MINUTTER!

- Så du sto og så på at en pensjonist så på en reol i fem minutter? spurte jeg syrlig.

- Ja! Jeg kom jo ikke forbi! sa han.

- I fem minutter, altså? gjentok jeg.

- Ja! påsto han.

- Og du kunne ikke gå rundt eller si 'unnskyld, kan jeg komme forbi'?" spurte jeg.

Han mente at det var umulig. Jeg tenkte at han ikke hadde holdt lenge på Mount Everest.

- Og de der mannfolka i pappaperm! De er jo blitt damer! spyttet han.

- Jasså? sa jeg. - Hvordan da?

- De står bare der og glor i takplatene og gjør ikke en dritt, de er bare i veien! Kjerringer! raste han.

- Akkurat som damer, altså? sa jeg.

- Ja! sa han. Takknemlig for å bli forstått.

Så feil man kan ta.

Saved by Toro