Kjærlighet i internettets tid

Jeg er sjalu. På Internett. Dette har ikke noe med nettdating å gjøre, jeg er sjalu på selve internettet. Eller mer presis; Internetts søkefunksjoner. Jeg føler meg til overs. Unyttig.

Det samme gjelder for mange av dere, tror jeg.

Hvis dere ikke føler det på samme måte, kan det hende at dere ikke er i kontakt med følelsesslivet deres på samme måte som meg, så jeg skal hjelpe dere. Det hjelper alltid å være åpen om problemene. Eller utfordringene, hvis du heller vil kalle spaden for et analogt redskap for jord- og gruspenetrering.

*

Mine barn er store, smarte og sjarmerende. Hvis du ikke har barn, hvis de er små eller hvis du ikke liker dem, vil du likevel kunne kjenne deg igjen.

For: hvis du ikke har barn, har du antakelig andre du er glad i, hvis barna dine er små, vil de snart (å, så snart - du aner ikke) bli store, smarte og sjarmerende og hvis du ikke liker barna dine, får vi håpe dere får hjelp slik at familieselskapene blir mange og hyggelige. Eller telefonsamtalene. Det er et godt alternativ for skjøre forhold eller lange avstander.

*

I alle generasjoner før oss har mødre (og fedre, selvsagt) fått en slags guru-status etterhvert som barna har vokst til. Selv den mest klønete kokken har opplevd å få en telefon fra avkommet som MÅ ha svar på hvor lenge en ribbe skal steke, eller hvor lenge en potet må koke.

Mødre kunne erstatte både kokebøker og leksikon i gamle dager. Nå har ungene fasiten i lomma; de har Google.

*

Google gir svar på alt. Google gir svar på alt uten den lille bebreidende tonen som en mor lett kan legge seg til. Og med det vinner Google overlegent.

For ti-femten år siden ringte døtre over hele verden hjem ved juletider for å spørre om hvilke slag "de syv slagene" besto av. Og før verdens mødre hadde rukket å tenke "peppernøtt" hadde ordene "Har du ikke begynt å bake før NÅ?" forræderisk snublet over mammas lepper. Selv om det bare var midten av november.

Hvis du mener at du aldri har påført ungen din et eneste traume, vil jeg bare gratulere deg med din vellykkede fortregning: Mine unger får svake stressreaksjoner av å se en bærepose, fordi de aldri kan bli kvitt bildet av at jeg kaster meg over den og bretter den pent før den lagres på et eget, egnet sted.

Det trenger ikke være mer enn det. Ungene dine slipper ikke unna, de heller. Ingen er perfekte, heller ikke de som har skviset ut en unge.

*

Da min eldste sønn ringte meg fra England for å spørre om hvordan man laget Sandefjordsmør, burde jeg naturligvis sagt "50/50 smør og fløte" med en gang, men jeg sa "du kan jo bare bruke smeltet smør, det er nesten like godt og ikke så dyrt. Husk at du er en fattig student.".

Google hadde gitt ham dette svaret:

Google hadde ikke gjort annet enn å svare akkurat og presist på det han spurte om. Google hadde hatt vett på å holde seg unna hans økonomiske disposisjoner.

Jeg kunne risikert at han ikke ringte igjen. Jeg kunne lett blitt utkonkurrert av en søkemotor. Særlig hvis den samtidig hadde tilbudt økonomisk sikkerhet og en penthouse-leilighet han kunne ha vorspiel i når han var hjemme i ferier.

*

Vi mødre må lære litt av Internett. Vi må aldri, aldri kritisere ungenes valg, for sjansene for at det er et ubevisst ønske om at de skal fortsette å være avhengige av oss, er stor. Hvis du bare klager og sutrer, blir du ensom når du blir gammel, og rett etter det begynner du å lukte vondt.

Jo, da. Det er karma.

Sutring og kritikk er noen ganger bare en annen måte å si "jeg elsker deg" på, men du kan ikke forvente at noen skal skjønne at klagingen din bare er et desperat rop om savn.

Gi noen du er glad i en klem i dag. Eller send dem en sms.

***

PS Bare vær litt forsiktig hvis du ikke normalt slenger om deg med kjærlighetserklæringer via cyberspace, du kan skremme noen: