Søskenkjærlighet

"EMIIIIIL!" hørte jeg en liten jente rope. Hun var fly forbanna. Broren hennes hadde syklet forbi og sneiet henne så hun vinglet bortover på sin egen sykkel.

Storebror kom umiddelbart i forsvarsposisjon: "Jeg gjorde jo ikke med vilje heller, da!" skrek han rasende tilbake.

*

Det er noe eget med søskenkjærligheten, tenkte jeg. For en del og tredve år siden, satt jeg bak i mine foreldres bil sammen med min tre år yngre lillebror og laget en isspiser-konkurranse. Jeg lot ham vinne og brukte deretter omtrent en halvtime på laaangsomt å slikke i meg isen. In your face, liksom.

Han spiste sushi allerede på 90-tallet. En innovativ fyr.

Andre ganger hermet jeg etter stemmen hans og lot som om han sa stygge ting til meg. Foreldrene mine gikk fem på og kjeftet på ham. At han prøvde å legge skylden på meg, ga ekstrastraff. "Herme etter stemmen din, du liksom, nei nå har du gått for langt, lille venn! Se! Birgitte gråter nesten!"

Jeg gråt ikke. Hvis det var tårer, så var det fordi jeg holdt på å forgå av undertrykt latter.

*

Men uansett hvor mye jeg tynte den lille ungen, så virket det som han var glad i meg. Til min store overraskelse ville han til og med gjerne - etter bare små overtalelser - skrive i minneboken min. Da var han seks år og kopierte teksten fra en lesebok han fant:

"En dyp dam fin dun"? Seriøst? Fyren hadde hatt seks år på å tenke over hva han skulle skrive, også kom dette mølet?

Det var jo en pen tanke, og jeg synes oppriktig at jeg gjorde ham en tjeneste da jeg fortalte ham at "Fra" skulle stå før navnet hans og ikke etter.

Jeg er fan av tøff kjærlighet. Og korrekt språk.

Da han ble litt eldre og kunne herme etter litt mer avanserte tekster, tvang jeg ham til å skrive i boken én gang til:

For å si det sånn: det var siste gang han glemte at det var dobbel konsonant i "galopp".

*

Min bror og jeg er veldig ulike. Mens han har løpt opp og ned fjellsidene i Eidfjord med et traktordekk eller noe annet tilsvarende tungt hengende bak seg i hele sommer, har jeg nesten slitt ut en hengekøye.

Noe av det mest fantastiske han har opplevd, var å forske i tre uker i full isolasjon på Bjørnøya.

(Jeg liker sko, la oss bare si det sånn. Og pene klær. Og smykker.)

Da jeg spurte om det var ordentlig bad i fiskerhytta han sov i, fortalte om en pinne man kunne sitte på et stykke unna det trekkfulle skuret jeg hadde kalt hytte. Når naturen kalte, måtte han i tillegg til dopapir ha med seg rifle i tilfelle en isbjørn eller to hadde tenkt å bli kranglete eller i overkant selskapssyk.

At været var for dårlig for at Kystvakten kunne legge til da han skulle tilbake til fastlandet, og han måtte etterlate bagasjen og løpe til den andre siden av øya for å bli plukket opp, synes han var ren moro. Spesielt fordi øya visstnok består av store steiner det ikke er så lett å løpe på.

*

Hvis jeg kunne velge, ville jeg heller hengt opp ned over sterk varme mens giftige maur krabbet under øyelokkene mine og noen spilte Bom-bom-bom-bom-bombadilla life på full guffe, enn å konkurrere med en isbjørn om en dopinne.

*

Min bror hadde ikke minnebok, så vidt jeg husker, men hvis han hadde hatt det, eller hvis han bestemmer seg for å få seg en nå, vil jeg bare ha sagt følgende:

Roser er røde,
fioler er blå,
druer er søte,
og du er likeså.

Hilsen din storesøster