Fjøsnisse

På vei fra Oslo til Tønsberg er det mange kornåkere. Jeg blir så rolig inni meg når jeg ser de lysegule, myke teppene. Det er ren harmoni, blandet med litt vemod, for jeg vet jo at det snart bare står brune pigger igjen etter at de monstrøse landbruksmaskinene har vært der. Alt har en ende.

En gang var jeg med på å lage nek (av korn, ja), så jeg vet at korn ikke er særlig mykt - tvert imot, det stikker faktisk ganske mye - og dessuten er en åker bosted for en anseelig mengde mus og andre smågnagere, men poenget er illusjonen. Det ser mykt ut. Og dessuten sitter jeg trygt inni en bil.

En gang så jeg nyfødte grisunger på ganske nært hold også, men mer landbrukserfaring har jeg ikke.

*

Hvis man da ikke regner med den gangen jeg var på intervju i Landbruksdepartementet.

Det hadde gått ganske fint, mente jeg. De lot meg briljere om tidligere suksesser, etikk og kommunikasjonssyn, og jeg turnerte spørsmålene deres med skarphet og en og annen velplassert morsomhet. Jeg var på toppen av næringskjeden, i egne øyne. Apropos landbruk, liksom.

Stemningen var god. Jeg kunne se at de allerede begynte å se for seg hvordan det var å få meg som kollega.

*

Intervjuet nærmet seg slutten og statssekretæren spurte meg om hva jeg synes om ministeren: Lars Sponheim. Jeg minner om at dette var før Sponheim sa det der med "hver mann sin høne" og altså før han ble sett på som småmorsom.

*

- Hvordan ville du karakterisert Sponheim? spurte han.

Faen.

Faen, faen, faen.

Hodet mitt ble fylt av ett eneste ord. Hvis noen hadde holdt en pistol mot hodet mitt og bedt meg fortelle hva jeg het, hadde jeg ikke greid å få ut noe annet enn det ene ordet som flashet og blinket bak øynene mine.

- Pom-pom-pom, sa jeg i et fortvilet forsøk på å unngå en katastrofe.

- Hm? sa statssekretæren.

- Ø-ø-ø-ø, stammet jeg.

- Ø-hva? spurte en av de andre som satt der. Jeg glodde desperat på dem. Jeg vurderte å late som jeg besvimte. De hadde trodd på meg. Jeg så at de begynte å bli bekymret. Jeg vedder på at minst en av dem hadde tenkt på hjerneslag som en mulig diagnose. Eller noe mentale greier.

- Hvis du skal karakterisere Sponheim med ett ord, sa statssekretæren, - hva ville det vært?

*

Akkurat som jeg ikke hadde skjønt spørsmålet, liksom. Problemet mitt var at jeg bare hadde ett ord å velge i. Jeg kunne hviske det eller rope det, men flere valg hadde jeg ikke. Hjernen hadde plutselig blitt ubestikkelig og tillot ikke en hvit løgn engang.

- Pompøs! glapp det ut av meg. Nokså høyt. På mange måter var det en lettelse.

De viste meg høflig ut, men jeg kunne høre øredobbene til en av dem skrangle, så jeg skjønte at hun ristet på hodet.

*

Etter at jeg sluttet å rødme (det tok en ukes tid), fortalte jeg om den pinlige episoden til en venn. - Hæ? Du i Landbruksdepartementet? sa han og lo. - Du vet vel knapt forskjell på et fjøs og en låve.

Da forsto jeg at intervjuet kunne gått dårligere.

Dette er et fjøs, det er som regel rødt utenpå. En låve er også rød utenpå.
Det der med "noen barn er hvite, noen nesten blå, alle er forskjellig, men det er utenpå" gjelder altså ikke for hus på en bondegård.