Is og vann

- Har du spist is, du? spurte min mann i det han var på vei inn i dusjen. Han hadde jogget og avsluttet med en svømmetur. Bare en sykkel unna å være ironmannen, med andre ord.

Jeg lot som om jeg ikke hørte ham, og håpet at han ikke skulle gå videre med saken. Det får være måte på å nedverdige seg selv. Her hadde jeg sittet og stappet is i trynet mens han var ute og bygget muskler. Og ikke bare det, men før joggeturen hadde han egenhendig revet kledningen av to hyttevegger og begynt arbeidet med å kle på dem igjen. 

Jeg skulle skrape maling, men etter tyve minutter skalv armene mine og jeg så at jeg hadde fått en vannblemme på tommelen. Etter det lå jeg i hengekøyen og tilbød min intelligens. 

*

- Har du spist is? spurte han på en måte som avslørte at han trodde han satt på fasiten.

- Nei! løy jeg.

-  Men det ligger en tom isboks i søpla ...?

- Ja, men jeg har ikke spist den, jeg har avsluttet den, sa jeg. Alt avhenger av hvilke ord man bruker.

- "Avsluttet"? hermet han. Så barnslig! Jeg gadd ikke svare. Hva skulle jeg si?

- Var det mye å avslutte? spurte han. Sånt blir betraktet som ufølsomt i flere kulturer. Jeg synes han var ond.

- Skulle ikke du dusje? spurte jeg.

- Jo, men det heter ikke å avslutte en isboks, det heter å spise den opp, sa han. Petimeteret.

- Gå i dusjen! ropte jeg.

- Uansett hva du sier så har du spist opp isen, sa han. Han har aldri skjønt når han skal gi seg.

- Gå i dusjen! ropte jeg igjen. Og endelig hørte jeg badedøren lukke seg. 

Det var da jeg husket at jeg hadde brukt opp varmtvannet på å vaske isboksen før jeg kastet den.