*
På Heathrow i går kveld, la jeg merke til et par - jeg vil tippe de var i underkant av 50 år. Hun var slank med lyst halvlangt hår, store klare øyne og et høflig smil. Han var litt tynn i håret som var akkurat litt for langt, hadde skjegg og en helt ok dress. Først tok jeg ham for å være svensk, men så avslørte han seg; skoene var upussede og hadde gummisåler, og han gikk med sekk og trillekoffert. Han var norsk, ja.
Hennes sko var høye, pene og nye. Hælen var ikke for tynn, men å gå på flyplasser med sånne sko, krever trening - eller forelskelse. Hun var helt klart i den siste kategorien. Hvorfor hun hadde falt for fyren med gummisålene, må gudene vite. Alt jeg tenkte da jeg så dem var "Å, vennen min. Du kunne gjort det SÅ mye bedre.".
Hun var en av disse kvinnene som ser ut som en million dollar selv i en billig dress eller kjole, men hun visste det ikke selv. Hun hadde virkelig klasse. Det hadde ikke han. "Nettdating," tenkte jeg. Og hun må virkelig ha vært desperat. Eller bare for snill.
*
Jeg tror han hadde betalt for turen. Eller mer presist; han hadde tatt henne med til London for bonuspoengene han hadde opptjent på jobbreiser. (Og det skulle ikke forundre meg om han hadde fått henne til å betale for hotellet - et hotell han valgte etter at hun hadde sagt at hun nærmest insisterte på å få betale for oppholdet når han var så snill og betalte for reisen.)
Hvis han jobber i staten - noe han godt kunne gjort, en mellomleder i ett eller annet direktorat, forestiller jeg meg - risikerer han jobben for den turen der. Vi statsansatte har nemlig ikke lov til å bruke bonuspoengene vi tjener gjennom jobben på privat moro.
*
Hun jobber i et parfymeri eller så er hun sekretær i et stort firma. Hun er barnløs (hvis ikke er verden endeløs urettferdig, for hun var virkelig spikertynn) og hun har - fordi hun er alt for snill og godtroende - blitt dumpet av mange menn etter mange korte forhold. Etter et av de mange bruddene, begynte hun med yoga.
Han er muligens gift, men har lovet henne å gå fra sin kone som i virkeligheten bare venter på en anledning til å sparke ham og gummisålene hans rett ut. Sannsynligvis finner hun en kredittkortkvittering fra en viss London-tur som gjør nytten i en av lommene på sekken hans allerede denne uken.
Han kommer til å gråte og banne, men det han egentlig er sur for, er at han ble oppdaget. Han synes livet var behagelig slik det var, og kan ikke se for seg å komme hjem til den blonde, storøyde hver dag, selv om det er den blonde, storøydes høyeste ønske. Den blonde, storøyde har nemlig bein i nesa (selv om hun ikke vet det selv enda), og damer som har bein i nesa skremmer vettet av ham.
Dessuten er det kona som eier huset de bor i - det er hennes barndomshjem, og han har brukt pengene han har tjent på viner han har lest om i Finansavisen og en ny Ford Mondeo hvert andre år. Han kjenner ikke forskjell på rød saft med sprit og en Barolo fra 1999, men han strør rundt seg med fraser som "intens kompleks aroma av kirsebær, rose, tørt treverk, lakris og hint av tjære". Han har hittil klart å lure den blonde, storøyde.
Han er mislikt av sine underordnede, og ler bare av egne vitser. Han er svært stolt av at en ansatt beskrev ham som "hel ved", men forsto ikke at alle mente at han var dum som en stokk tvers igjennom. Han fortjener verken sin kone eller den blonde, storøyde. Han er en liten stakkar. Han er en som sniker i køer fordi han mener at han fortjener det. (Jeg hater folk som sniker i køer.)
*
Alt dette fortalte skoene deres meg. Og du mener fremdeles at man ikke skal studere hva folk har på føttene? Nei, jeg tenkte meg det.
 |
| Blomster har også sitt eget språk. Disse sier "Nå har du jammen hatt ferie lenge nok". Eller, de sa det rett før de omkom og ugresset tok over. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar