Terminaler

Reis med meg, og du vil oppleve masse. Bare spør min sønn. Han har hatt gleden av å se både terminal 1 og 4 på Heathrow - i tillegg til terminal 3, som vi fløy til og fra.

Da vi ankom, tok jeg ham (om enn litt utilsiktet) med til terminal 4 i stedet for rett til Paddington stasjon, og da vi skulle dra, gikk jeg målbevisst mot terminal 1 til tross for hans svake protester. Han mumlet noe om at han trodde vi skulle til terminal 3, men sånne tenåringer er alltid verdensmestere.

*

Da vi småjoggende ankom riktig terminal, fant jeg ut at min lille avstikker var et forkledd lykketreff. Køen foran tax refund-kassen gikk nemlig langt ut av bygningen, mens den på terminal 1 (dit vi egentlig ikke skulle vært) var ikke-eksisterende. Jeg hadde enten stått i den køen enda, eller jeg ville gitt opp og dermed gått glipp av en masse penger. Hvis jeg altså hadde gått til riktig terminal med en gang.

I løpet av den lille joggeturen til terminal 3, fattet jeg en beslutning. Den var nok preget av en liten brist i selvtilliten, men selv om det nå viste seg at alt ble bedre til slutt, skal jeg være tøff nok til å stå på det jeg har sagt.

Foreløpig har jeg bare sagt det til min sønn, men selv om han bare ristet på hodet mens han lo ondt og sa at det aldri i verden og alle galaksene som hittil er kjent kommer til å gå, skal jeg prøve så godt jeg kan:

Frem til jul skal jeg ikke kjøpe verken klær, sko eller vesker.

*

"Hvorfor det?" spør du kanskje. Eller så er du en av dem som slår deg sjokkert for munnen og sier "Hun kommer til å stryke med!". Rå latter er et annen alternativ, selvsagt, men hvis du ikke kjenner meg, vil du kanskje bare trekke på skuldrene og lure på hva som er så gildt med det.

Jeg kommer til å overleve - eller for å si det slik: hvis jeg ikke overlever, er det ikke mangel på shopping som har tatt livet av meg. Og du må gjerne både le og trekke på skuldrene, bare vit at jeg har brukt en stor del av livet mitt på å shoppe.

Jeg har latt meg motivere av shopping, jeg har til og med blitt restituert etter dobbelt lungeemboli (blodpropp) fordi jeg husket hvor godt det var å dra kortet og komme hjem med en pose med en ny bluse eller et par sko. Jeg har helt til nå vært glad i å shoppe.

*

Så hvorfor slutte? Midlertidig i alle fall?

Vel. Jeg er lei. Jeg har alt jeg trenger og enda litt til. Jeg kan gå i nye antrekk hver dag i mer enn ett år. Jeg husker ikke klærne mine, så gang på gang har jeg kjøpt ting jeg har hatt fra før. Jeg føler meg umoralsk. Og ganske grunn.

Og sånn kan man ikke ha det.

*

Det er selvsagt unntak her. Jeg har lov til å shoppe til andre, og jeg har lov til å kjøpe klær, sko og vesker hvis jeg skulle miste bagasjen på en reise, for eksempel. Dessuten er undertøy og strømper unntatt.

Jeg har lovet min sønn 2 000 kroner hvis jeg bryter løftet mitt, og siden jeg har to sønner, må det jo bli 2 000 til den eldste også.

Og nå har jeg jo sagt det offentlig: Jeg har shoppestopp. Frem til jul. Med opsjon på et halvt års forlengelse.

Neste halvår blir det færre terminaler på meg, i alle fall sånne som tar kort, men kanskje ikke sånne som tar passasjerer.