*
For det er jo i hodet det sitter, ikke sant? Alt sammen, egentlig. Du tror du forelsker deg med hjertet? Beklager, min venn. Det skjer i skallen din. I hjernen. Der fyker hormoner og elektriske impulser og jeg vet ikke hva rundt omkring. Noen (dette vil du oppdage senere, hvis du ikke allerede vet det) vil lure deg trill rundt, men nyt det mens du kan.
En forelskelse er en forelskelse selv om han du har valgt vil vise seg å være en frosk om noen år. Alle må ha lov til et prøveekteskap, mener nå jeg. Eller to, eller fem - jeg bryr meg bare om at du er lykkelig og at du ikke sårer froskene unødig når du etterlater dem i veikanten.
*
Jeg har tre hodeskaller. I tillegg til familien min. Og min egen, naturligvis. De hodeskallene jeg henviser til, er henholdsvis på et kjede, en genser og på en skjenk. Den siste kan man uhyggelig nok plassere et telys inni, og siden den er fryktelig tung, er det også et våpen mot innbruddstyver. Skalle mot skalle, liksom.
 |
| Med et telys inni, kan den symbolisere en god ide, kanskje? |
Genseren har jeg ikke brukt på halvannet år, og kjedet har ligget i smykkeskrinet like lenge, men telysskallen ser jeg daglig. Telysestaken har lenge vært et lite mysterium. Den snur seg nemlig med nesehullet inn mot veggen.
*
Stadig vekk må jeg snu skallen slik at den vender ut i rommet. Det har pågått i ett år nå - jeg tipper jeg har snudd den omtrent én gang hver uke.
En liten stund tenkte jeg at jeg kanskje gjorde det selv. Mens jeg tørket støv, eller noe. Men etter å ha stanset all form for rengjøring i tre uker - av vitenskaplige hensyn - fant jeg ut at jeg var uskyldig.
Deretter kom jeg på at den kanskje gjorde det i ren avsky mot støv og dritt, men den ideen slo jeg bort som galskap. Det er jo på grensen å tro at en krystallskalle har egen vilje og på toppen av det hele har mening om hygiene.
Etter det vurderte jeg om bevegelser i gulvet kunne få den til å vri seg. Jeg hoppet opp og ned i 40 minutter, og ble så sliten at jeg holdt på å kaste opp. Hodeskallen så bare tomt på meg. Jeg følte meg litt dum.
*
I går slo det meg at noen snur den med vilje. Jeg hadde fire mistenkte; Bikkja og min eldste sønn ble raskt frikjente. Bikkja fordi det ikke ligger mat på skjenken og fordi han ikke kan hoppe så høyt og min eldste sønn fordi han jobber i London denne sommeren, og jeg tviler sterkt på at han har tatt turen hjem i smug for å snu en pynteting som han antakelig ikke engang har lagt merke til at vi har.
De to som gjensto var min yngste sønn og min mann.
- Har du snudd hodeskallen på skjenken? spurte jeg min yngste. Han svarte en blanding av ja, nei, hva snakker du om og hva er det til middag. Jeg spurte igjen og spisset ørene. I tillegg sa jeg "det gjør ikke noe, altså, jeg vil bare vite hvorfor den alltid står med ansiktet inn mot veggen".
- Hæ? Har vi en hodeskalle? Kult! tror jeg at han sa. Og dermed var han ute av etterforskningen.
*
Jeg satte meg foran min mann:
- Det er noe vi må snakke om, sa jeg i en alvorlig tone. Jeg så at han stusset.
- Er det du som driver og snur på hodeskallen på skjenken?
- Nei! svarte han, med en LITEN, en ørliten stigning i tonefallet på slutten. Jeg nærmet meg sannheten. Jeg kunne smake sannheten.
- Hvorfor gjør du det? spurte jeg med rolig stemme. Jeg lekte snill politi, men den gikk han ikke på.
- Jeg har ikke snudd noen ting! sa han og så på meg. Med et sånn "har det endelig klikket for deg nå"-blikk.
- AHA! Du er redd for den! triumferte jeg.
- Det har rablet for deg, mumlet han. Stakkars. Man skal jo være snill med folk som har fobier, men det er veldig mange mennesker i verden som bare er snille og gode, og jeg vil jo ikke konkurrere med dem. Det ville vært slemt.
- Du er redd for hodeskaller, du er redd for hodeskaller, sang jeg og rullet rundt på gulvet av latter.
- Jeg aner ikke hva du snakker om, påsto han.
Jeg gikk inn og skiftet til genser og et pent smykke.
 |
| En pen genser |
 |
| Et pent smykke |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar