Båndtvang og munnkurv

I dag trodde jeg at jeg ble utsatt for romantikk. I mange lange sekunder ble foten min befølt av en annen fot under bordet. Det var ingen tvil om at det var min manns fot, og hvis jeg skulle ha vært i tvil, forsvant den som snop en lørdagskveld da han sa: "Du bør kanskje vurdere å barbere føttene".

Skulle jeg liksom brukt hårfjerningskrem?

"Din kødd!" sa jeg.

Jeg er en frysepinn. Hvis jeg først blir litt kald - og det skjer ofte - blir jeg ikke varm igjen før jeg enten tar en skikkelig treningsrunde eller legger meg under pelspleddet mens jeg klamrer meg til en varmeflaske. Siden min mor i alle år har vært en intens ambassadør for tørre, varme føtters helsebringende effekt ("TA PÅ DEG ULLSOKKER!") har jeg gitt etter og bruker nå tøfler. Store, pusetøfler. Eller sauepelstøfler, for å være mer korrekt.

*

Jeg var ikke så fornøyd med svaret mitt på den grove fornærmelsen. Og det irriterte meg. Så jeg gikk en tur med bikkja for å pønske ut en hevn. Jeg holdt alle muligheter åpne: Fysisk avstraffelse, offentlig ydmykelse, total taushet, såret taushet og krav om dyr gave.

Det kan virke som en overreaksjon, men det er ikke den første fornærmelsen jeg har tålt i løpet av de siste dagene (og som jeg ikke har greid å svare knusende på).

Mens jeg gikk, hisset jeg meg litt opp og humøret var omtrent på nullpunktet da bikkja begynte å bjeffe på en hund som ikke hadde eieren sin i bånd. Eieren var en mann. I førtiårene. Uten hår og skjegg. Og før han åpnet kjeften, var han utpekt som min fiende nummer én.

I mangel av en annen mann i førtiårene. Uten hår (men heldigvis med skjegg).

"Det var da en sinna, liten type," sa den skallede kødden. "Han er ikke sint, han prøver bare å påpeke at bikkja di ikke overholder båndtvangen," sa jeg giftig. Vel vitende om at visse mannfolk aldri greier å la være å sette sånne som meg på plass.

"Nå er vel det ansvaret strengt tatt mitt," sa den vandrende dildoen. Med en utrolig provoserende mild, overlegen tone. Og et usannsynlig dumt smil som antakelig var plassert midt i trynet hans bare for å irritere meg ekstra mye.

"Så ta det da!" sa jeg unormalt surt, selv til meg å være. Uhøflige egoister får frem det verste i meg.

Etter det kan jeg ha sagt noe i retning av ganske nøyaktig dette: "Er du klar over hva som hadde skjedd hvis disse to hadde begynt å slåss når bare den ene var i bånd? Plukker du opp etter den bikkja di når du ikke engang vet hvor den skiter? Vet du i det hele tatt NOE om hundepsykologi? Og vet du NOE om regler rundt båndtvang? Vet du hvor mange fuglefostere som er DREPT på grunn av folk som ikke overholder båndtvangen? Vet du i det hele tatt noe som helst eller er du bare opptatt av slenge dritt om føttene mine?"

Og cirka ved ordet "dritt" innså jeg at jeg kom til å fortsette setningen med "føttene mine", men det var ikke mulig å forhindre det. Derfor snudde jeg meg med nesa i sky og gikk før jeg var ferdig med å si "mine" og håpet at han ikke hørte hva jeg sa.

Siden jeg var såpass fremsynt at jeg i det minste var klar over hva som kom ut, var jeg så vidt i stand til å gjøre diksjonen litt dårligere. "Føttene mine" ble litt grøtete formulert, men jeg innser jo at han må ha blitt enda mer forvirret hvis han trodde jeg anklaget ham for å slenge dritt om (gud forby) nøttene mine.

Det mekaniske virket bedre enn det intellektuelle, men det hadde jo vært en fordel om de to var enda mer koordinerte. Jeg antar at egenskapene hører til i hver sin hjernehalvdel, og at jeg kan skylde på en hjerneskade.

Den båndløse idioten sa ikke mer. Jeg vet ikke om han hørte det der med føttene mine, men jeg antar at han allerede hadde satt meg i en bås for gærne kjerringer. Noe jeg i ettertid kan forstå.

Min bestemte retrett ble ikke så bestemt som jeg hadde tenkt, for den lille, sure pelsdotten jeg dro på, var ikke ferdig med utskjellingen sin. Han sto med fire ben fast plantet i bakken og bjeffet som om han skulle hatt rabies.

Da jeg kom hjem, hadde jeg bestemt meg for total taushet som straff. Og det er vel sikkert lurt av flere grunner.