Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

lørdag 4. august 2012

Bare blåbær

Vi har hytte i Flå kommune. Det er to ting Flå er kjent for; Olav Thon og bjørner. Jeg er ikke så opptatt av Olav Thon, bortsett fra at jeg synes at den luen han insisterer på å gå med begynner å bli litt påtrengende, men jeg er VELDIG opptatt av bjørner.

Søte? Ikke la deg lure. Årlig betaler bjørnene millioner til PR-agenter.
De finansierer det ved å selge skinnet før bjørnen er skutt

Rettere sagt: Jeg er livredd bjørner. Det er så ille at jeg nekter å gå på tur i et av Norges fineste turområder. De rundt meg tror enten at jeg tuller eller at jeg bare ikke liker å gå på tur, men det er ikke tilfelle. «Det er folk som har gått rundt i denne fjellheimen i 20 år og aktivt lett etter bjørn uten å finne noen,» har jeg fått høre. Det er det dummeste argumentet EVER!

La meg ta et eksempel fra mer urbane strøk; hvis man går i byen og leter etter en kjole fordi man skal i et selskap, kan du banne på at det du finner enten er uanstendig dyrt, uanstendig stygt eller bare uanstendig.

Går du derimot og slenger rundt i byen en dag du i tillegg kanskje er litt blakk, kommer du garantert over drømmekjolen. Den kjolen du er sikker på at du kan bruke både vinter og sommer og i alle slags sammenhenger. Kjolen som allerede har en egen plass hjemme i skapet ditt (uten at du var klar over det) og som kan navnet ditt. Kjolen du bare MÅ ha. Selv om den koster et par månedslønner.

Gud skapte Gull-AmEx for tilfeller som dette.


Jeg er helt sikker på at jeg hadde blitt spist av en vill og blodtørstig bjørn hvis jeg hadde gått i fjellet. Selvsagt. Til og med myggen liker meg, jo. Jeg er svært attraktiv i dyreriket.

Dessuten; Flå kommune har en egen bjørnepark. Klientellet i den parken er kortreiste, for å si det sånn. De er hentet inn rett utenfor gjerdet, men de har alle slektningene sine utenfor. Og den hæren av onkler og fettere er garantert forbanna! Det ville jeg også vært hvis noen hadde internert slektningene min bare fordi familier med schnørrunger skulle se på dem og hvine «Uææææ, så skumle de er!».

Slik de hevngjerrige slektingene ser det, er jeg en representant for de slemme; De med gjerdene. Og jeg sier ikke noe på det, de er jo tross alt bare dyr og man kan ikke se på meg at jeg ikke ville internert bjørner. Heldigvis kan de heller ikke se på meg at jeg heller ville begrave dem under fem tonn med jord og stein.


Siden jeg er ganske avhengig av å få trent, har jeg sørget for treningsmulighet inne på hytta også. En påske - omtrent på den tiden da de ondskapsfulle beistene krabber ut av hiene sine - skrubbsultne og sure - tok jeg like godt med meg ergometersykkelen ut på verandaen som var full av snø. Da hadde jeg kort vei inn hvis et beist med sovesveis skulle komme brølende opp av snøen som selveste Beelzebub.

Der satt jeg fornøyd og trente, leste påskekrimmen min og ble solbrent på nesa mens skigåere gikk på trynet fordi de ikke klarte å konsentrere seg da de så meg. Jeg er ikke så opptatt av å ta meg ut på fjellet. Og hvis de mister balansen av å se en ergometersykkel og en veldig grønn treningstopp i en snøfonn, så trenger de å bli herdet.


Jeg vet ikke hva slags motiv disse turentusiastene har. At de er helt sikre på at jeg «hadde likt det så godt» hvis jeg bare hadde prøvd, er jo rett og slett temmelig nedlatende. Når de forstår at jeg ikke går på argumentene med at bjørner er sjeldne og at jeg helt sikkert hadde elsket friluftslivet der nærmeste flislagte toalett er flere hundre meter unna, for ikke å si kilometer, pleier de å si at bjørner bare spiser blåbær.

Men er det én ting jeg stoler på, så er det evolusjonen. Hvis bjørner bare hadde spist bær, hadde de hatt et perfekt pinsettgrep med en godt utviklet tommel og pekefinger. Men har de det? Nei. De har sylhvasse klør. Som river opp buken på hvem som helst før de får sagt «Vil du ikke heller ha et blåbær?».

Jeg lar meg ikke lure. Dessuten er jeg også redd for ulv.

2 kommentarer:

  1. Hei Birgitte! Så artig å se denne!(så den via LinkedIn) Du skriver jo utrolig morsomt!!
    Godt å se at vi kommunikatører kan få utløp for vårt uttrykksbehov i flere sammenhenger enn på jobb :-) Keep up!

    Ellen Flø Skagen

    SvarSlett