Ekorneffekten

Alle vet at en sort katt som løper over veien kan bety ulykke, død og fordervelse. Særlig hvis man må bråbremse og taperen bak deg er like kontaktsøkende som han er nærsynt. Men hva skjer med deg hvis det er et ekorn som kaster seg i sikkerhet på fortauet og ikke en katt? Vil det ha noen innvirkning på dagen din?

Jeg vet ikke om det betyr noe, men hvis du tror på sommerfugleffekten, så må du jo tro på ekorneffekten – all den tid at et ekorn er betydelig større enn en sommerfugl. (Og hvis du først er overtroisk, kan jeg ikke skjønne hvorfor du tiltror en katt mer mystikk enn et ekorn.)

*

Sommerfugleffekten er kort fortalt at selv noe så lite som et slag med en sommerfuglvinge kan endre verden (eller været, som eksemplene oftest viser til). 

Se for deg følgende:

En sommerfugl flyr mot en husvegg. En flue hadde tenkt å lande på samme sted, men siden flua er en usosial, liten skapning som har en ganske stor intimsone (det skulle man ikke tro når man sitter og spiser middagen utendørs) bestemmer den seg for å sette seg på hodet ditt i stedet for å bli blafret på av en flørtende blomsterkopi.

Husk at for en flue ser skallen din ut som en flyplass. 

En flue tenker ikke så mye over annet enn hvor han kan lande i fred og ro og hvor nærmeste kuruke befinner seg. Du kan jo håpe at flua tenker at du er en fin landingsplass, og ikke at han tror at skallen din er et smørgåsbord av fordøyd og fordervet mat.

*

Du vet jo ikke at det er en flue som nærmer seg. Du tror det er en veps eller en nyfødt huggormbaby som har falt ned fra et tre (eksemplet med huggormungen er ikke diktet opp, men det betyr ikke at huggormer føder i trær) – og du får panikk. Du løper hysterisk rundt omkring, og får naboen din til å kvekke av latter der han står bak stuegardinene. 

Latteren hans forstyrrer hans kone som jobber hjemmefra. Hun er journalist og skulle akkurat til å avslutte en bitende kommentar om landets politiske ledelse med en snerten setning, men hun ble distrahert (og irritert: "Herregud, så dum den latteren hans er, jeg får lyst til å stappe en sokk inn i kjeften hans") og glemte å skrive et veldig viktig ord. Dette lille ordet endret hele teksten.

Korrekturlesere er dessverre en yrkesgruppe som blir sjeldnere og sjeldnere, så feilen ble stående.

*

Da avisen kom på gaten dagen etter, ble det alarm på statsministerens kontor. Statsministeren tok det hele med ro, for statsministere er ikke så enkle å vippe av pinnen, men det var et renn av en annen verden på telefon og mail, og det meste av arbeidsdagen gikk med til å roe ned partiet og andre som ville statsministeren - og landet - vel. 

Derfor ble det ikke tid til å skrive under det dokumentet som lå et par hakk ned i bunken, og derfor ble den viktige saken om barnehager, utenrikspolitikk eller samferdsel (eller hva det nå var) utsatt.

Mange år senere står du antakelig i en bilkø mens du banner over at du ikke rekker barnehagen. Eller sykehjemmet. 

Men så lang er vel køen forhåpentligvis ikke. Så lang at du ikke rekker sykehjemmet, mener jeg.

*

Alt dette bare på grunn av en sommerfugl.

*

Selv om sommerfugler ikke er så travle om vinteren, er det ingen grunn til å tro at små ting ikke kan påvirke store ting hele året. Sommerfuglen er nemlig bare valgt fordi den gir et fint mentalt bilde.

Man kan tenke seg akkurat den samme effekten med en måke, men "måkeeffekten" har ikke det samme poetiske suset over seg. Ikke flueefekten eller flaggermuseffekten heller. Det høres bare ekkelt ut.

At sommerfugler gir pene mentale bilder, sier noe om hvor lette vi er å lure. Sommerfugler er nemlig ikke pene. De er bare marker med støvete vinger.

*

Akkurat som ekorn er rotter med søt hale.

*

Ekornet som løp foran bilen min i dag, fikk meg til å vrikke foten. Ikke der og da, men da jeg hadde parkert og var på vei inn på kontoret gikk jeg helt i mine egne tanker mens jeg tenkte på den lille rakkeren, og så derfor ikke brosteinen som lå litt dumt til.

Det skulle vise seg å være en forkledd velsignelse. Skoene jeg hadde på meg da jeg vrikket foten kastet jeg i veggen av frustrasjon da jeg endelig satte meg ned på stolen min, og siden jeg ikke kan labbe barbent rundt, måtte jeg lete i skoskapene etter noe annet jeg kunne bruke.

Og der fant jeg flere par sko jeg ikke husket at jeg hadde. To av parene var til og med ubrukte!

*

Et ekorn over veien betyr med andre ord lykke og nye sko.

Disse gikk i veggen

Disse er muligens kjøpt i Ankara

Disse er ikke så gode å gå i som det ser ut som

En kollega omtalte disse (ubrukte) skoene som "helt disco"

... og disse (ubrukte) som "helt porno"

Disse løper jeg faktisk ganske fort i. Hvis jeg må.

Og her er tegneseriene på veggen. Hvis du hadde lurt på hva det sto der.

Homser og Heiberg

Kjære Gerhard Heiberg,

Jeg kjenner ikke deg, og du kjenner ikke meg. Tilgi derfor at jeg skriver til deg i full åpenhet når jeg nå har tenkt å gi deg et velment råd, eller en mindre irettesettelse.

Du husker nok ikke dette, men jeg så deg en gang på flyplassen i Madrid (eller så kan det ha vært Barcelona) og da oppførte du deg akkurat sånn som jeg synes det er så flaut når folk oppfører seg; du sto midt i rommet og snakket høyt inn i en mobil.

Dette er ikke så mange år siden, så det å vise frem for hele verden at du hadde mobil, var utdatert for en liten generasjon allerede, og det var ikke engang smart å gjøre midt på 90-tallet.

Men - hadde du holdt deg til å leke stor kar i Spania, hadde jeg ikke giddet å bruke tid på deg. Nå er du i midlertid i et litt annet ... skal vi si ballgame? ... så nå blir du nødt til å skjerpe deg. For nasjonens skyld. For menneskene. I verden, faktisk.

Her er det du er sitert på i Dagbladet:

- Det er nok helt riktig, vi har det i OL-charteret og også i city host-kontrakten vi har med alle arrangørbyer, at det ikke skal finne sted noen form for diskriminering når det gjelder rase, politikk eller religion. Det kommer vi til å stå veldig sterkt på. Verken vertslandet eller utøvere skal demonstrere i noen retning under lekene.

- Så hva vil du i så fall si til utøvere som planlegger å markere for eksempel homostandpunktet sitt med en regnbue-pin på klærne?

- Da vil jeg si: Glem det! Dere er her for å konkurrere i idretten deres, ikke for å drive noen politisk markering under OL. Gjør det gjerne i hjemlandet deres, både før og etter OL, men ikke mens lekene i Sotsji pågår, sier Heiberg til Dagbladet.

ER DU BLITT SENIL? HAR DU FÅTT ET DRYPP? Eller er du bare så kjærlighetsløs og opptatt av at de store fortsatt skal kaste til deg kirsebær? 

HØR HER:

Menneskerettigheter er ikke politikk. Nei, de er ikke det. Menneskerettigheter er noe alle mennesker, uansett hvilket land de bor i skal ha rett på. Det ligger liksom i ordet, det, Heiberg.

Derfor har alle vi som er så heldige å ha disse rettighetene en plikt til å kjempe for at andre som ikke har dem får de samme rettighetene som vi har. De som er i en posisjon som du er, har en ekstra plikt. DU har en ekstra plikt.

Servilitet - eller feighet - gjør menn små. Ikke gjør deg selv mindre enn du er. Ikke gjør skam på landet ditt. 

Det å kreve sin menneskerett er ikke å demonstrere.

Kall meg Birgitte

Avisene skriver ikke bare om sport og valg. Nei, da. I dag - akkurat nå, faktisk - har Dagbladets nettutgave en informativ glad-sak om Halvard Flatland.

Flatland har vært syk, men nå er han bedre og han er veldig glad for det. Selvsagt er han det. Jeg er også glad for det. Jeg som ikke engang visste at han hadde vært syk!

Fra dagbladet.no

Det som er så greit med nettartikler, er at man på en enkel måte kan vise leseren hva man snakker om ved å linke til andre sider på nettet. Dette kjenner du helt sikkert til. I artikkelen som forteller at Flatland er på bedringens vei, ble det linket til en artikkel i februar der det sto at han var alvorlig syk.

*

Da jeg klikket på denne, husket jeg at jeg hadde lest den før. Altså visste jeg at Halvard Flatland var syk. Jeg hadde bare glemt det.

Så. Betyr det at jeg er et kynisk og ufølsomt menneske? Vel. Det kan godt hende at jeg er både kynisk og ufølsom, men det er ikke derfor jeg hadde glemt at Flatland var syk.

*

Hovedårsaken til at jeg ikke husker dette, er at jeg ikke er så veldig opptatt av Halvard Flatlands liv, men alle de inntrykkene som dundrer løs på hjernen min hver eneste dag må også ta litt kollektiv skyld. Det kan ikke forventes at jeg skal huske alt om alle.

Men Halvard Flatland burde jeg husket, tenkte jeg med litt dårlig samvittighet. Han er jo historisk, på mange måter. Noen av måtene bedre enn andre, selvsagt, men sånn er det mange som har det.

*

Halvard Flatland var programleder for Casino. Husker du det? Der man kunne velge mellom én av tre dører, men der to av tre dører bare skjulte en pakke med egg eller et årsabonnement på Hjemmet - eller noe i samme duren. Bak den gjeveste døren kunne man finne en bil eller en reise eller noe annet skrekkelig fint (avhengig av kveldens sponsorer, antar jeg) men den var det utrolig vanskelig å gjette seg frem til.

Hele familien vår satt klistret til skjermen når Casino var på. Vi la avtalene våre rundt sendetidspunktet til Casino - og svært ofte ble programmet som skulle være etter Casino utsatt fordi det jo var umulig å slutte mens leken var god. Det gjorde det hele enda mer spennende, og dagen etter snakket alle om hvor lang forsinkelsen ble, og om hvem som vant hva. Det hele var et eventyr.

*

Programmet hadde sin egen vertinne. Det var også en ny vri for norske seere. Vertinnen skulle ikke snakke, og den første vertinnen ble derfor kalt tause Birgitte. Fordi hun ikke sa et ord og fordi hun het Birgitte.

Halvard Flatland måtte ta litt kritikk for fremstillingen av denne ordløse pyntedokka, særlig fra datidens rødstrømper, men det endret ikke på noe. Tause, vakre vertinner som var ansatt fordi de hadde et pent smil og ellers et utseende langt over middels, var og ble et fast innslag i programmet.

"Tause Birgitte" er hovedårsaken til at jeg har litt dårlig samvittighet for at jeg ikke husket at Halvard Flatland hadde vært syk. Ved å velge frøken Birgitte Seyffarth gjorde han like mye for alle som heter Birgitte som kongehuset har gjort for alle de som heter Mette-Marit.

Eller som Moskva har gjort for de som heter Marit, som Sportsrevyen har gjort for de som måtte hete Karen Marie og som regjeringsmakt har gjort for de som heter Gro eller Kåre.

*

Eller Jens.

Forresten: hvis du heter Jens, vil jeg anbefale at du heller sier "Jeg heter Jens som i 'Karius og Baktus' - du vet ... ikke gjør som morra di sier, Jens!" - det er mye mer avvæpnende enn hvis du sier "Jens - som i Stoltenberg, statsministeren" - hvilket kan bli oppfattet litt pompøst, eller rett ut latterlig.

For personligheten din må stemme med den assosiasjonen du gir. Og det er grunnen til at jeg ikke kommer så langt med "Birgitte - du vet ... som i tause Birgitte ...?". Det er antakelig også grunnen til at noen ved et par anledninger har kalt meg Marit.

Også jeg som ikke engang har vært i Russland.

Skallefobi

Hodeskaller symboliserer død eller gift. Gift man kan dø av, vil jeg tro, så det blir to sider av samme sak. Underlig nok kan man kjøpe modeller av hodeskaller både på klær, smykker og pynteting. Jeg synes det kan være litt fint. Ikke for mye, men et par skaller bør finnes i et hvert hjem, spør du meg. Om ikke annet for å representere at huset har et snev av fornuft.

*

For det er jo i hodet det sitter, ikke sant? Alt sammen, egentlig. Du tror du forelsker deg med hjertet? Beklager, min venn. Det skjer i skallen din. I hjernen. Der fyker hormoner og elektriske impulser og jeg vet ikke hva rundt omkring. Noen (dette vil du oppdage senere, hvis du ikke allerede vet det) vil lure deg trill rundt, men nyt det mens du kan.

En forelskelse er en forelskelse selv om han du har valgt vil vise seg å være en frosk om noen år. Alle må ha lov til et prøveekteskap, mener nå jeg. Eller to, eller fem - jeg bryr meg bare om at du er lykkelig og at du ikke sårer froskene unødig når du etterlater dem i veikanten.

*

Jeg har tre hodeskaller. I tillegg til familien min. Og min egen, naturligvis. De hodeskallene jeg henviser til, er henholdsvis på et kjede, en genser og på en skjenk. Den siste kan man uhyggelig nok plassere et telys inni, og siden den er fryktelig tung, er det også et våpen mot innbruddstyver. Skalle mot skalle, liksom.

Med et telys inni, kan den symbolisere en god ide, kanskje?

Genseren har jeg ikke brukt på halvannet år, og kjedet har ligget i smykkeskrinet like lenge, men telysskallen ser jeg daglig. Telysestaken har lenge vært et lite mysterium. Den snur seg nemlig med nesehullet inn mot veggen.

*

Stadig vekk må jeg snu skallen slik at den vender ut i rommet. Det har pågått i ett år nå - jeg tipper jeg har snudd den omtrent én gang hver uke.

En liten stund tenkte jeg at jeg kanskje gjorde det selv. Mens jeg tørket støv, eller noe. Men etter å ha stanset all form for rengjøring i tre uker - av vitenskaplige hensyn - fant jeg ut at jeg var uskyldig.

Deretter kom jeg på at den kanskje gjorde det i ren avsky mot støv og dritt, men den ideen slo jeg bort som galskap. Det er jo på grensen å tro at en krystallskalle har egen vilje og på toppen av det hele har mening om hygiene.

Etter det vurderte jeg om bevegelser i gulvet kunne få den til å vri seg. Jeg hoppet opp og ned i 40 minutter, og ble så sliten at jeg holdt på å kaste opp. Hodeskallen så bare tomt på meg. Jeg følte meg litt dum.

*

I går slo det meg at noen snur den med vilje. Jeg hadde fire mistenkte; Bikkja og min eldste sønn ble raskt frikjente. Bikkja fordi det ikke ligger mat på skjenken og fordi han ikke kan hoppe så høyt og min eldste sønn fordi han jobber i London denne sommeren, og jeg tviler sterkt på at han har tatt turen hjem i smug for å snu en pynteting som han antakelig ikke engang har lagt merke til at vi har.

De to som gjensto var min yngste sønn og min mann.

- Har du snudd hodeskallen på skjenken? spurte jeg min yngste. Han svarte en blanding av ja, nei, hva snakker du om og hva er det til middag. Jeg spurte igjen og spisset ørene. I tillegg sa jeg "det gjør ikke noe, altså, jeg vil bare vite hvorfor den alltid står med ansiktet inn mot veggen".

- Hæ? Har vi en hodeskalle? Kult! tror jeg at han sa. Og dermed var han ute av etterforskningen.

*

Jeg satte meg foran min mann:

- Det er noe vi må snakke om, sa jeg i en alvorlig tone. Jeg så at han stusset.

- Er det du som driver og snur på hodeskallen på skjenken?

- Nei! svarte han, med en LITEN, en ørliten stigning i tonefallet på slutten. Jeg nærmet meg sannheten. Jeg kunne smake sannheten.

- Hvorfor gjør du det? spurte jeg med rolig stemme. Jeg lekte snill politi, men den gikk han ikke på.

- Jeg har ikke snudd noen ting! sa han og så på meg. Med et sånn "har det endelig klikket for deg nå"-blikk.

- AHA! Du er redd for den! triumferte jeg.

- Det har rablet for deg, mumlet han. Stakkars. Man skal jo være snill med folk som har fobier, men det er veldig mange mennesker i verden som bare er snille og gode, og jeg vil jo ikke konkurrere med dem. Det ville vært slemt.

- Du er redd for hodeskaller, du er redd for hodeskaller, sang jeg og rullet rundt på gulvet av latter.

- Jeg aner ikke hva du snakker om, påsto han.

Jeg gikk inn og skiftet til genser og et pent smykke.

En pen genser

Et pent smykke

Ferie-fail

Jeg trodde vi var enige om at det hadde vært en fin sommerferie. Etter min mening, har det vært en av de beste: været har vært flott og alle har gjort akkurat det de hadde lyst til.

For min del har det stort sett vært å dingle i hengekøya, og for min kjære har det vært å tangere supermann både i fysisk og mental utfoldelse; han har jobbet noen timer fra kjøkkenbordet på hytta før han har jogget og svømt og deretter har han egenhendig spikret en hel masse planker pent på hytteveggen.

- Bra sommer, ikke sant? spurte jeg. Litt retorisk, for jeg forventet ikke annet svar enn doven enighet.

- Tja, svarte han.

"Tja", altså. "Tja" er internasjonalt anerkjent for å bety "Det du sier der, er vel neppe helt presist, og jeg vil anta at du er såpass smart at du egentlig vet det selv, men hvis det virkelig er sånn at du ER så TRANG i NØTTA at du mener det du sier, gidder jeg egentlig ikke å snakke mer med deg".

Jeg tente på et par plugger. Ikke alle, for jeg må ha noen å gå på.

- "TJA"? hermet jeg med litt spiss, høy stemme. - Hva i alle dager var galt med den sommeren? Det har vært oppsiktsvekkende varmt, vi har sovet lenge, spist godt, vi har fått ny båt og hytta har blitt superfin!

Jeg var smart nok til ikke å nevne London-turen min yngste sønn og jeg hadde i forrige uke, for jeg ville nødig minne ham på den ventende AmEx-regningen og det faktum at han måtte ha med seg bikkja på kontoret fordi dyret gikk løs på møblene våre av ren separasjonsangst.

- Neste sommer skal jeg bare slappe av, kom det. Jeg bet i meg en del kommentarer av typen "ferie er å gjøre noe annet enn det man gjør til vanlig" og "slutt og klag, din lathans", men klarte ikke la være å si:

- Så ille har det vel ikke vært, dessuten er det jo veldig god trening å stå med armene over hodet.

Jeg refererte til alle de timene han har brukt oppunder mønet.

- Kaller du det trening? spurte han. - Geneve-konvensjonen kaller det tortur.

Hudløs, myk mann

Kjære partitilhenger

Kjære partitilhenger,

Jeg trenger hjelp av deg. Det er ikke lett å orientere seg i jungelen av lovforslag, løfter og spissformuleringer, og jeg er jammen ikke sikker på om jeg alltid kan stole på det som blir formidlet av journalister og politiske kommentatorer. Jeg er rett og slett forvirret, og det er jo en slags krise, for som du vet bedre enn de fleste, så er det jo snart valg.

Jeg er departementsansatt, og siden vi byråkrater alltid - og særlig i arbeidstiden - heier på den politikeren som til en hver tid er sjefen vår ("kongen er død, leve kongen"), deltar jeg ikke i den offentlige debatten. Hvis jeg skulle gjort det - og altså vært litt som deg - liker jeg å tro at jeg hadde gjort det med verdighet.

Nå er jeg ikke sånn superverdig til vanlig, så det er kanskje en illusjon, men politikk er alvorlige greier, og om ikke det er så alvorlig, så er det i alle fall veldig, veldig viktig. Derfor denne verdigheten, altså.

Jeg ville nok også hatt et ideal om å forklare hva jeg sto for uten å ta det pedagogiske grepet "vise hva jeg mener ved å trekke frem det motsatt og kanskje drite det motsatte standpunktet og de som hevder det litte granne ut". Håper jeg.

Men jeg innser jo at det er både enkelt og fristende å argumentere ved hjelp av motstanderen, for det er jo ikke til å komme fra at det er nok av pussigheter å ta av.

Som velger i denne jungelen, ber jeg altså om at du hjelper meg, og da er det bare forvirrende og litt irriterende, faktisk, hvis jeg først må forholde meg til ironien din og så - kanskje - til budskapet om hva du og partiet du heier på vil. Så ikke gjør den tabben, er du snill.

Og vet du hva? Når noen heller vil fortelle om motstanderens (i deres øyne) feilslåtte politikk enn om hva de selv står for, blir jeg skeptisk. Ja, regelrett mistenksom. Og sånne lettvinte sammenstillinger som "vil du heller ha iskrem enn gratis tannlege?" eller "vei eller miljø?" blir jeg litt sur av. Hvor dum tror de at jeg er? Det er til å bli fornærmet av. Og det er det vel ingen som tror de trekker stemmer på, vel?

Så - du som i de neste 30 dagene jobber hardt for å få stemmen min - gidder du å gjøre meg den tjenesten? Det burde være enkelt; snakk til meg som om jeg var smart (jeg glimter til innimellom, skjønner du, og dessuten er det veldig greit å ikke bli nedvurdert), fortell meg hva ditt parti mener, så tar de andre seg av resten og gi meg gjerne mer enn et slagord, for jeg vil vite hva partiet ditt kommer til å gjøre, og ikke hva reklamebyrået deres mener.

Til slutt vil jeg bare si tusen takk. Du som er politisk interessert og som til og med legger ned en haug med timer for demokratiet vårt, fortjener en stor takk - uansett hvilket parti du tilhører eller hvilken sak du støtter.

Birgitte, velger

Det er så pent at vi blir nødt til å fylle det med noe som står i stil

Sko-språk

Paraplyvær er perfekt når man skal granske hva slags sko folk går med. Du kan glane så mye du orker under paraplyen, og de du ser på vil aldri oppdage hvor nysgjerrig du er. Hvorfor skal man se på folks skotøy, spør du kanskje. For et dumt spørsmål, svarer jeg da. Du kan finne ut mye av å se på hva slags sko folk har på seg, i alle fall hvis man har litt fantasi.

*

På Heathrow i går kveld, la jeg merke til et par - jeg vil tippe de var i underkant av 50 år. Hun var slank med lyst halvlangt hår, store klare øyne og et høflig smil. Han var litt tynn i håret som var akkurat litt for langt, hadde skjegg og en helt ok dress. Først tok jeg ham for å være svensk, men så avslørte han seg; skoene var upussede og hadde gummisåler, og han gikk med sekk og trillekoffert. Han var norsk, ja.

Hennes sko var høye, pene og nye. Hælen var ikke for tynn, men å gå på flyplasser med sånne sko, krever trening - eller forelskelse. Hun var helt klart i den siste kategorien. Hvorfor hun hadde falt for fyren med gummisålene, må gudene vite. Alt jeg tenkte da jeg så dem var "Å, vennen min. Du kunne gjort det SÅ mye bedre.".

Hun var en av disse kvinnene som ser ut som en million dollar selv i en billig dress eller kjole, men hun visste det ikke selv. Hun hadde virkelig klasse. Det hadde ikke han. "Nettdating," tenkte jeg. Og hun må virkelig ha vært desperat. Eller bare for snill.

*

Jeg tror han hadde betalt for turen. Eller mer presist; han hadde tatt henne med til London for bonuspoengene han hadde opptjent på jobbreiser. (Og det skulle ikke forundre meg om han hadde fått henne til å betale for hotellet - et hotell han valgte etter at hun hadde sagt at hun nærmest insisterte på å få betale for oppholdet når han var så snill og betalte for reisen.)

Hvis han jobber i staten - noe han godt kunne gjort, en mellomleder i ett eller annet direktorat, forestiller jeg meg - risikerer han jobben for den turen der. Vi statsansatte har nemlig ikke lov til å bruke bonuspoengene vi tjener gjennom jobben på privat moro.

*

Hun jobber i et parfymeri eller så er hun sekretær i et stort firma. Hun er barnløs (hvis ikke er verden endeløs urettferdig, for hun var virkelig spikertynn) og hun har - fordi hun er alt for snill og godtroende - blitt dumpet av mange menn etter mange korte forhold. Etter et av de mange bruddene, begynte hun med yoga.

Han er muligens gift, men har lovet henne å gå fra sin kone som i virkeligheten bare venter på en anledning til å sparke ham og gummisålene hans rett ut. Sannsynligvis finner hun en kredittkortkvittering fra en viss London-tur som gjør nytten i en av lommene på sekken hans allerede denne uken.

Han kommer til å gråte og banne, men det han egentlig er sur for, er at han ble oppdaget. Han synes livet var behagelig slik det var, og kan ikke se for seg å komme hjem til den blonde, storøyde hver dag, selv om det er den blonde, storøydes høyeste ønske. Den blonde, storøyde har nemlig bein i nesa (selv om hun ikke vet det selv enda), og damer som har bein i nesa skremmer vettet av ham.

Dessuten er det kona som eier huset de bor i - det er hennes barndomshjem, og han har brukt pengene han har tjent på viner han har lest om i Finansavisen og en ny Ford Mondeo hvert andre år. Han kjenner ikke forskjell på rød saft med sprit og en Barolo fra 1999, men han strør rundt seg med fraser som "intens kompleks aroma av kirsebær, rose, tørt treverk, lakris og hint av tjære". Han har hittil klart å lure den blonde, storøyde.

Han er mislikt av sine underordnede, og ler bare av egne vitser. Han er svært stolt av at en ansatt beskrev ham som "hel ved", men forsto ikke at alle mente at han var dum som en stokk tvers igjennom. Han fortjener verken sin kone eller den blonde, storøyde. Han er en liten stakkar. Han er en som sniker i køer fordi han mener at han fortjener det. (Jeg hater folk som sniker i køer.)

*

Alt dette fortalte skoene deres meg. Og du mener fremdeles at man ikke skal studere hva folk har på føttene? Nei, jeg tenkte meg det.

Blomster har også sitt eget språk. Disse sier "Nå har du jammen hatt ferie lenge nok". Eller, de sa det rett før de omkom og ugresset tok over.