Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

mandag 16. juli 2012

Innsidehandel

Jeg var desperat. Desperat etter kokosboller. Ett minutt på ti lørdag kveld stormet jeg inn på Meny og rasket til meg den siste esken med kokosboller (noen mini-greier) og én eske med sjokoladeboller, én potetgullpose, én pose marshmallows, én pose med glutenfrie kanelboller og tre bøtter med Ben&Jerry’s.

I frykt for at disse mikrokokosbollene ikke skulle være nok.

De er så små at man skulle tro det var en spøk

Vi hadde handlet tidligere på dagen, og var rørende enige om at vi skulle ha en godterifri kveld, for vi var egentlig lei av snop begge to. Jeg lurer på om han også løy.

Søndag morgen var hele esken med sjokoladeboller urørt. Det er ikke nødvendig å rippe opp i skjebnen til resten av innholdet i handleposen til rett under 400 kroner.

Nå er den ikke urørt lenger. Den første jeg spiste smakte ikke godt engang. Den andre spiste jeg for å sjekke om den første var dårlig og den tredje av samme grunn. De neste to forsvant mens jeg påberopte meg utliregnelighet, og den siste spiste jeg bare for å kunne kaste esken i papirsøpla.

Nå er jeg kvalm, har hodepine og elendig selvtillit. Hodepinen skyldes nok tordenværet, og jeg har bestemt meg for å skylde på været når det gjelder den elendige selvbeherskelsen også.

Hvorfor skal jeg liksom være perfekt og ha full kontroll når ikke engang yr.no og storm.no klarer det? Man skulle jo tro samtlige meteorologer er dritings på jobb denne sommeren.

«Gutter! Nå sier vi at det skal bli sol, også endrer vi hele greia om en time!» «Hahahahaha!» 



Eller ... kan det være at de er kampfiksere? Det er jo så populært for tiden. Det finnes sikkert ett eller annet sted man kan vedde på været. Om ikke annet ser jeg en konspirasjon der yr og storm får en cut av charterselskapenes overskudd.

Her er jeg inne på noe, tror jeg. Hør bare; jo kortere tid fra man bestemmer seg til man drar - når det er dårlig vær, vel å merke - jo dyrerer er det. Når regnet styrter ned her hjemme, øker prisene på selv det mest kakerlakkbefengte kottet flere kilometer fra nærmeste strand. Og det påstås at prisene reguleres fordi etterspørselen er større enn tilbudet.

Hvem går på den? Hæ?

Prisene reguleres fordi det er noen som skjønner at de kan skru dem opp og likevel få solgt varene til noen desperate bleikfiser. Punktum.

Men det virker jo som dette med å regulere prisene i takt med folks desperasjon er en anerkjent økonomisk metode. Og lovlig, ikke minst.

Og siden jeg er i det konspiratoriske hjørnet (orker ikke flytte meg herfra, jeg er så mett) tror jeg at Meny må ha satt opp prisene på snop i det de så meg smelle igjen bildøren uten å låse. Antakelig så de også at jeg ikke hadde tatt meg bryet med å skifte fra joggebukse og fjerne malingen fra håret.

Jeg håper ingen trodde jeg hadde prøvd å farge det med sort Hammerite, forresten, men jeg holder det ikke mot dem. Hammerite er en tynn suppe som søker mot løse hårtuster når det blåser. Og det gjør det jo som kjent denne sommeren.

Desperasjonen lå med andre ord tykt utenpå meg da jeg kastet meg på innsiden av døren rett før stengetid, og når jeg tenker over det, må de ha lagt på prisen med kanskje opptil 40 prosent i det jeg grep en trillevogn.

For å bevise dette, er min eneste mulighet å gjenta hele greia i et rolig tempo i tolvtiden en gang midt i uken. Det blir tøft, men noen må jo gjøre det.

2 kommentarer:

  1. Morsomt å lese bloggen din, jeg koser meg når leg leser! ..og kjenner meg igjen i kokosbollehelvetet... :)

    SvarSlett