Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

lørdag 14. desember 2013

I-landsproblemer

I går skulle jeg endelig ta meg et bad. Jeg innbiller meg at jeg elsker å bade i badekar, men hver gang jeg gjør det, forstår jeg at 1) Det er fryktelig kjedelig 2) Jeg får hetta av vanndamp og 3) Jeg må alltid dusje både før og etter, og alt dette tar veldig lang tid.

Hvis man ikke er på hotell, må man i tillegg vaske badekaret selv, og det er ofte nokså kronglete.

*

En gang glemte jeg at jeg ikke liker å bade så grundig at vi pusset opp et helt bad og kjøpte et badekar til 65.000 kroner. Det ble en snittpris på rett over 20.000 kroner per bad, og da har jeg ikke regnet inn alt dillet jeg måtte bruke for å rense dysene slik at de ikke skulle dø av åreforkalkning. Samt at jeg skulle unngå å dø av legionellasyken.

*

Hotellrommet vårt har badekar. Et digert beist med dyser og marmor, og et innviklet system for å få vannet ut av kranen og ikke de to dusjhodene som hører til. Midt på veggen satt det jeg antok var termostaten. Jeg fikk vann ut av riktig kran, og oppdaget to ting; for det første var vannet lunkent selv om termostaten sto på 55 og for det andre fislet det så vidt noen dråper ut av kranen - trykket var så elendig at det ville tatt to uker å skylle såpe ut av håret.

Du må minst ha grunnkurs i VVS for å klare dette på første forsøk. Og uansett hva du gjør, kan du banne på at dusjen i taket kommer til å spyle deg ned med iskaldt vann. Bare fordi den kommer fra Paris. Verdens frekkeste hovedstad.


Vanntrykket var det lite annet å gjøre med enn å vente, men jeg skrudde termostaten på maks: "60" sto det. "Det kan i alle fall ikke være grader," tenkte jeg og ristet den våte hånden min mens jeg roste min egen evne til induktiv generalisering.

*

Etter to timer var karet fullt, og jeg satte foten bestemt ned i vannet.

Det viste seg at jeg hadde tatt feil da jeg trodde at termostaten ikke viste grader. Vannet var antakelig temmelig nøyaktig 60 grader, og huden min reagerte med sjokk og vantro. Jeg har i ettertid kritisert hjernen for at den ikke umiddelbart la vekten tilbake på benet som var på tørt land, i stedet for å fortsette å gi ordre om regelrett mandig brøling. Mandig brøling har aldri gjort noe godt for noen.

*

Etter nye to timer var de 400-500 literne med vann blitt nok nedkjølt til at jeg kunne senke meg ned i vannet, og etter fem minutter lå jeg på sofaen iført en klissvåt badekåpe mens jeg stønnet "Jeg dør, jeg er kokt, si til ungene at jeg elsker dem og brett håndklærne slik de skal brettes ellers kommer jeg til å spøke for deg til du blir så nervøs at du mister evnen til å kontrollere blæra di."

Da jeg likevel våknet i morges kunne jeg misfornøyd konstatere at det høyre benet fremdeles var rødt, men alt jeg trengte var at det skulle frakte meg til nærmeste Hermes-sjappe, og det hadde det klart selv om det var amputert.

*

- Bonjour, Madame! sa en ung, dresskledd Hermes-ansatt. Etter det sa hun sannsynligvis at det var skrekkelig hyggelig at jeg hadde kommet hele den lange veien tross smerter og andre hendelser, og at hun snarest og uten opphold skulle finne en som var bedre egnet til å fylle alle mine innerste veskebehov enn hun var selv. Hun var et sted mellom han som åpnet døren og en ekspeditør på rangstigen.

Etter noen minutters aktiv leting - der jeg følte meg vurdert og for en gangs skyld funnet for lett (eller uverdig) av minst fem ansatte - kom hun drassende på en ung mann. Fyren så ut som han hadde tapt et veddemål.

*

- Hva kan jeg hjelpe deg med? spurte han og stirret fraværende ut i luften. Jeg lot tvilen komme tiltalte til gode og tenkte at han kanskje var ekstremt skjeløyd. På en annen side: Da måtte han sett med kinnet.

Jeg sa at jeg ønsket en sort veske som jeg kunne ha over skulderen. Det skjønte han ikke noe av. Sort? Veske? Skulder? Han var på vei bort. Mentalt og fysisk. Som en slags tynn sky. Det hamret i den brente leggen: Den ville sparke noe. Noen.

*

- Kjenner du til Hermes? spurte han som om han visste svaret allerede. Jeg sa at jeg kjente det litt. Jeg har en Hermes-veske, men det er den billigste de noen gang har laget, tror jeg, og jeg tenkte at det var lurt å svare litt svevende.

Selges dyrt, brukt én gang


- Akkurat, avbrøt han og skulle til å gå igjen.

- Men, men, men, protesterte jeg ydmyket.

- Vi har ingen sorte vesker, sa han.

- Kom igjen, 'a! Jeg vet at dere har det! Jeg har sett en! sa jeg og angret på at jeg ikke bare skallet ham ned da han var nær nok.

- Vel, vi har det i alle fall ikke nå, sa han.

- Ok, så hva foreslår du? spurte jeg og innså at jeg var i ferd med å gjøre jobben hans som selger. I tillegg til å gjøre meg selv mindre enn en fluelort.

Han ble borte lenge og kom tilbake med en teit liten sak med en reim som knapt kunne tres over en arm. Og aldeles ikke henge på skulderen til annet enn en Barbie-dukke.

- Og den koster ...? spurte jeg.

Jeg så svaret i øynene hans: "If you have to ask, you can't afford it".

- 4.100. Euro, sa han.

*

Det irriterte meg inni margen. Det irriterte meg så mye at jeg var nære på å si at jeg skulle ha to. Men tanken på min manns martyraktige holdning til AmEx-regninger fikk meg fra det.

(Jeg? I slett lune? Pøh! Jeg som bare trenger et par vesker og sko for å glise fra øre til øre av lykke man kun får ved shopping?)

*

Etter å ha baksnakket den lille Hermes-dritten i en halvtime, avbrøt min mann meg:

- Men han var i det minste billig!

- HÆ?!?! sa jeg.

- Jepp. Han skulle bare ha 50 euro for å overse deg.

2 kommentarer:

  1. Haha, du skriver godt som alltid, men her ble det vel 1-0 til framsynt mann ��

    SvarSlett
    Svar
    1. Han vant kanskje slaget, men krigen er ikke over!

      Slett