Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

onsdag 3. april 2013

La de små bekymringer komme til meg

Hele 85 prosent av alle tankene vi har i løpet av en dag, er bekymringer. Det påsto i alle fall en som snakket til meg gjennom bilradioen i dag, og da får vi tro på det. De må snakke sant på radioen. De som jobber med radio er vårt siste håp hvis alt annet feiler.

Tenk bare på Sivilforsvarets sirener: "Lytt på radio", betyr det når det uler så høyt at det er helt umulig å snakke i mobiltelefonen. Og da er det best å legge på av flere grunner.

*

"Ikke søren om det gjelder meg," tenkte jeg "jeg tenker nesten bare positive, glade og konstruktive tanker. Men så begynte jeg å rekapitulere:

1) Da jeg gikk ut fra kontoret var jeg redd for å gå på snørra i det noen vil kalle grus, men som jeg vil påstå er steiner av betydelig størrelse.



2) Jeg tenkte også på at hælene på støvlettene mine kunne brekke og at alt støvet ville gjøre det semskede, brune skinnet grått.

3) Mens jeg gikk mot bilen lurte jeg på om damen som parkerte meg inne mens jeg så strengt på henne hadde flyttet bilen sin. Jeg var også litt irritert på meg selv fordi jeg ikke gikk bort og ga uttrykk for at hun var en møll da jeg så henne i morges. Jeg lurte på om jeg hadde mistet gnisten. Jeg fant ut at jeg hadde det. Jeg lurte på om jeg var blitt omsorgsfull og vennlig. Jeg fant ut at jeg ikke var det.

4) Da jeg fisket opp nøkkelen av vesken, så jeg for meg hvordan den falt ut av hånden min og landet i søledammen noen hadde lagt rett foran bildøren. Derfor holdt jeg så hardt i den at den holdt på å knekke. Nøkkelen er nemlig ikke så veldig solid fra før. Jeg sendte en ilter tanke til min mann som åpenbart ikke bryr seg om min bil, så lenge hans biler går.

5) Da kom jeg på at den ene bilen hans er på verkstedet i dag, og alle vet jo at sånt blir dyrt.

Så var jeg fremme ved bilen. Det var cirka 30 meter fra døren til parkeringsplassen.

*

Men så skulle jeg jo hjem. I rushtrafikken. Jeg trodde aldri jeg kom til å rekke det.

Alle de røde lysene Oslo har å by på, flashet meg i trynet på vei hjem. Og akkurat i dag, måtte jeg skynde meg hjem. Nøtteskallen som sto først i køen da vi ventet på at lyset skulle bli grønt rett forbi Brasseri Hansken var dessverre døvblind, så han - og vi andre - gikk glipp av en hel serie med lys. Han fikk åpenbart ikke med seg det ustemte orkesteret av bilhorn, men det gjorde vi.

Når noen tuter, tenker jeg alltid på en historie jeg leste om en fyr i USA som hintet vennlig med hornet til en medtrafikant. Noen minutter etter var han død som en sild, for fyren som ble tutet på tok det svært personlig. Dessuten hadde han et våpen. Det er bare et tidsspørsmål før noen gjør det samme her.

Garantert. Bæng. Rett ned, vet du. Død sild, jeg bare nevner det. Ikke glem at det var jeg som sa det først.

Erytofobi: Frykten for rødt lys. Jeg kødder ikke.

Oslo er jo full av trikker. Til dere som ikke bor i Oslo og kanskje aldri har kjørt bil eller gått rundt her; Trikken har ALLTID forkjørsrett. Alltid. Det holder derfor ikke å se til høyre når du kjører i Oslo. Nei, da. Du må se ned også, for hvis det er trikkeskinner i veien, kan du når som helst bli nedkjørt av en blåtrikk som kommer inn fra venstre.

Det eneste som er bra med trikken (foruten miljøet og alt det der) er at sporene etter den er så tydelige. Husk bare at hvis du ser et spor kan det like gjerne være at den kommer som at den akkurat har gått. Jeg tenker alltid på trikken når jeg kjører i Oslo. Trikken er kjempefarlig for bilister, fotgjengere og søvngjengere.

*

Jeg kom meg hjem uten en skramme. Hvilket er helt utrolig når man tenker på hvor mye som kunne ha skjedd.

Jeg kom til og med hjem i tide.

Til tannlegetimen min. Som ikke hadde bekymret meg det minste, men da jeg åpnet døren inn til det sterile venteværelset tenkte jeg både på om det var lesestoff der (for jeg kom litt for tidlig) hvem som hadde lest bladene før meg og hvilke grusomme sykdommer de kunne ha, og om jeg hadde hull.

*

Etter at jeg hørte om alle disse bekymringstankene man går rundt med, har jeg ikke greid å tenke på annet. Jeg må være godt opp i 98 prosent. Det slo meg at dette kan ha vært en ond spøk; En velplassert selvoppfyllende profeti. Jeg begynte å lure på om jeg var hjernevasket.

*

Moralen i dag er at det ikke er så dumt å bekymre seg om de små tingene, for når hodet ditt er fullt av ting som ikke en gang er en tilnærmet krise hvis de skjer, klarer du ikke å tenke på de virkelig alvorlige tingene. Men hvis du kan unngå det - å være bekymret, altså - så lever du nok lykkeligere, får færre rynker og et langt liv.

Jeg vil også benytte muligheten til å si én ting til: Vær nøye med tannpussen. Hvis ikke blir det både dyrt og vondt.

2 kommentarer:

  1. Man skal ikke ta bekymringene fra folk. Noen er utpreget i det departementet enn andre, min mann fx. Men bare for et kjapt tankespring utover dagen, kan jeg by på;
    det jeg skal gjøre i jobbdagen, bli jeg ferdig?
    For i dag reiser vi til et annet sted med fly og vil ungen være søkkvåt som i går nå jeg henter på skolen, og tar det lang tid å skifte når vi kommer hjem og har far fått lukket koffertene, ikke minst hva har vi glemt? Og rekker vi en matbit på Gardermoen og kommer jeg til å krangle med svigermor når vi kommer frem i kveld?
    Å... må trekke pusten bare av å tenke på det.

    SvarSlett