Jyplingen

- Kjøp snop! ropte jeg. Men da var bilen med mann og barn allerede på vei ut av porten. Det var for sent. Realiteten slo meg med full styrke. Jeg begynte nesten å grine, men så tok jeg meg sammen og sendte en sms:

Det var selvsagt jeg som burde tatt handleturen. Jeg burde også laget maten. Faktisk hadde jeg tenkt å bake en kake, men det får vente. Fem år, kanskje. Om fem år feirer vi nemlig at min mann er 50 år, men i år er han bare halvveis til 90, og det er jo nesten ingen ting, som min mormor ville sagt. Hun blir 94 og har enda ikke begynt å kjenne på alderen.

Jeg får ikke lov til å lage mat. Jeg er ikke god nok. Hvis det er snakk om grøt eller en omelett, hadde det vel vært greit, men i dag er det grilling og bursdagsmiddag, og siden jeg er kvinne, er jeg ikke engang innviet i marinaden biffen skal trekke i. Den er en familiehemmelighet som går mellom mennene i slekten, for visstnok er en god barbecuesaus verdens beste sjekketriks ("til og med veganer faller som moden frukt").

Det var i alle fall ikke bilen hans jeg falt for.

Hans bil hadde andre felger, men ellers så den sånn ut. Jeg kledde den ikke.

De kom hjem fra butikken. Uten snop. En krise var under oppseiling. Jeg har et unormalt behov for sukker i dag, og et humør som ikke er til å spøke med. Heldigvis sa han "Vi mangler jo hvitløk!".

Av det forsto jeg to ting: 1) Den hemmelige sausens ene ingrediens er hvitløk. Fra før visste jeg at den besto av ketsjup og Johnny Walker. 2) Det åpnet seg en ny mulighet for lørdagsgodt.

- Jeg kan kjøre til butikken, sa jeg. Men det gikk jo ikke, for jeg kunne risikert å komme hjem med en hvitløk han ikke kunne bruke. Jeg har klart det før.

Dessuten skulle TV2s Lørdagsmagasinet sende et innslag om en gjeng med damer som satt og lyttet til en rosin for å bli mindfulle, og det synes jeg var så teit at jeg måtte bli hjemme for å se på. Men så husket jeg at jeg bare for et par år siden sto og prøvde å innbille meg selv at jeg var en kokospalme, og da klappet jeg igjen kjeften.

- Jeg vil ha Dumle! ropte jeg etter ham.

Det virket. Han kom hjem med hvitløk, Daim og Dumle. Velsigne ham.

- Jeg er nødt til å ha et par karameller med en gang, sa jeg desperat.

- Nei, sa han. - Du får vente til etter middagen.

Han trodde visst at alderen ga ham en slags legitimitet, men den gikk ikke, for jeg hadde bursdag i juli, og er allerede 45 år og nesten to måneder. For å vise hvem som er sjefen, spiste jeg meg likegodt kvalm på hele posen.

Der fikk han den. Jyplingen.

Det nye sexy

I lunsjen i dag kalte jeg en kollega for Stein Jacob. Som er min manns navn. I latterbølgene som fulgte var det umulig for meg å komme med forklaringen min: nemlig at jeg satt og tenkte på hva vi skulle spise i morgen, som er bursdagen hans. Altså min manns.

Han er 44 og jeg blir 46, men det er bare knapt to måneder forskjell på oss. (Du skjønte den, ikke sant?)

Koblingen var altså mat, og ikke på noen måte ektefellerelatert. Det vil jeg gjerne understreke. Mulig at det var noe med at begge har dobbeltnavn også.

*

Hjernen er komplisert. Når man blander sammen navn - slik jeg gjorde - eller ord, betyr det som regel at det du skulle ha sagt og det du sa, befinner seg på det samme stedet i hjernen. Dette var nytt for meg, men en annen kollega var så vennlig å opplyse om det. Takk til ham.

Jeg måtte få verifisert det, og i min jakt på hjernens irrganger, kom jeg over arbeidet til et par forskere som heter Edvard og May-Britt Moser. De lurte på hvordan vi mennesker kunne ha stedsans, og det fant de ut. Heldigvis fikk de en masse penger for denne oppdagelsen, slik at de slipper å vente på lønn i himmelen. Eller hvor vi ender opp når hjernen slår seg av.

*

Hjernen har flere deler. Noen deler den inn slik: pannelappen, tinninglappen, isselappen, bakhodelappen og hjernestammen. Hjernen kan inneholde opp til 100 milliarder nerveceller. Hver av dem er koblet til sånn omtrent 10 000 andre nerveceller.

Dette kan være vanskelig å se for seg, særlig hvis du er en av dem som ikke utnytter hjernens kapasitet så godt som for eksempel Edvard og May-Britt Moser. Men tenkt deg Facebook. Og tenk at hvert eneste medlem på Facebook tilsvarer én hjernecelle.

Så begynner du å tenke deg alle vennene dine, og alle dine venners venner. Mange av disse menneskene er venner med hverandre. Det kan du se hvis du går gjennom vennelisten din. «15 felles venner» står det kanskje. Eller færre eller flere. Også må du naturligvis gange dette opp, for Facebook har under 1 milliard medlemmer, og det er nok ikke så mange av dem som har 10 000 venner.

*

Facebook er et sosialt nettverk. Hjernen består av celler som utgjør et intelligent og helt nødvendig nettverk. Uten hjernen og dens fantastiske koblinger kunne vi ikke en gang hatt venner utenfor cyberspace. 

Vi kunne verken blitt glade for en klem eller gitt en klem, vi kunne ikke spist eller utnyttet næringsstoffene i maten, vi kunne ikke husket våre barns navn (og vi ville ikke vite hvordan vi skulle lage barn eller trene på å lage barn), vi kunne ikke lært av feilene våre eller valgt ikke å gjøre de samme feilene om igjen – kort sagt: vi hadde ikke skjønt bæret. 

Selv med et hode fullt av nerveceller hadde vi ikke vært verdt stort hvis ikke cellene hadde evnen til å sende hverandre signaler. Uten cellenes evne til å kommunisere hadde vi vært ute av stand til å sette sammen de millionene av bitene med informasjon vi mottar hver dag. Hjernen er et hyperavansert kommunikasjonssenter. Mange ganger mer avansert enn de mest avanserte datamaskiner.

Selv om de fleste datamaskiner regner fortere enn oss og har enorme lagringsevner, har ingen så langt funnet opp en datamaskin som slår oss når det gjelder å føle glede, sorg, sinne og kjærlighet. Datamaskiner kan ta valg, men de har ikke et valg, slik de fleste av oss heldigvis har. 

*

Når det gjelder utnyttelse av hjernen, tipper jeg at jeg er midt på treet. Jeg har for lengst innsett at jeg ikke er smartest, ikke er penest, ikke er tynnest. Jeg er ikke best i noe som helst, men trikset er å bli fornøyd med den totale pakken. 

Én av mine egenskaper er imidlertid underkommunisert og til tider helt fabelaktig: stedsansen min.

Problemet er bare at det hender at den ikke virker, og jeg innser jo at en stedsans som ikke er helt til å stole på, kan få et uheldig rykte som en dårlig stedsans. Likevel vil jeg påstå at de gangene den virker, er den bedre enn den beste GPS’en du kan tenke deg.

Edvard og May-Britt Moser fant ut hva som er det nevrologiske grunnlaget for stedsans. De oppdaget at det var helt spesielle celler på helt spesielle steder i hjernen (et sted i tinninglappen), som ble aktive når en person skulle orientere seg i et geografisk område. Disse cellene snakker med de cellene som husker en spesiell vei eller et rart tre, og sammen lager de et mentalt kart som gjør at du kan bevege deg til det stedet du vil. Og tilbake.

*

Og hvorfor forteller jeg deg alt dette? Jo. For hjerne er det nye sexy. Husk det, men ta deg gjerne en løpetur en gang i mellom og start dagen med en dusj. Selv om du scorer superhøyt på IQ må du aldri glemme den personlige hygienen. Dessuten må du være hyggelig med menneskene rundt deg, og si noe pent til dem når de fortjener det. 

Du bør dessuten vurdere skaffe deg en kjæreste og være snill med ham (eller henne) og overraske ham (eller henne) med noe omtenksomt når han (eller hun) har bursdag. Jeg kan anbefale det med kjæreste på det varmeste. Det er dessuten veldig hyggelig å ha bursdag når man har en snill mann (eller kone, vil jeg håpe).

Hjerne, kropp, muskler og reaksjonsevne. Hva mer kan en kvinne forlange?  Roser, sier du? Se bak ham.
(Det under ham er pynt på skjenken. Jeg sverger.)

Hvis du ikke har venner, kan du kjøpe en hund eller noe annet levende, men da må du være veldig snill med den. Hvis du ikke liker dyr eller planter, kan du lage deg en twitterprofil og leve en stund på det, men det vil ikke bli et langt og lykkelig liv hvis du ikke er særlig smart og i tillegg er en drittsekk. Da kan du forresten like gjerne slutte å dusje også, for ingen vil være sammen med deg uansett.

*

PS Når jeg sier at hjerne er sexy mener jeg det du bruker den til, og ikke gørra inni. Gørra inni er ikke særlig vakker og dessuten består den av store deler fett, men husk også at man ikke trenger å være slank og vakker for å være god å ha.

Pasjon og lakris

Se for deg følgende: Mor ligger på sofaen, ser på nyhetene og spiser lakris. Far og sønn kommer hjem - svette og stinkende av eksos - etter å ha prøvd å knuse hverandre mens de løp rundt Sognsvann. Eksosstanken kommer fra bilen, en rød Corvette 1974.

Mor hysjer på dem i det de kommer inn og later som hun brekker seg når hennes mann bøyer seg ned for å kysse henne. Hun er ikke så glad i eksos, og hun er litt sjalu på bilen. Mannen går i dusjen, men først setter han på en gryte vann for familien må jo ha middag, og i dag blir det pølser.

*

"Jeg har ikke tid til å lage avansert middag i dag," sa han da hans kone ba ham om å handle på vei hjem fra jobb. Selv hadde hun akkurat avsluttet en halvtimes behandling hos akupunktøren sin. Behandlingen gikk ut på å ligge stille en halvtime mens hun så ut som et digert pinnsvin. Hun sovnet omtrent to minutter etter at den siste nålen ble satt. En slitsom dag, tydeligvis.

Hennes mann sa at han selvsagt skulle sveipe innom butikken før han kommer hjem.

I tillegg til tre fulle handleposer som for det meste består av sin kones favoritteplemost, hadde han med seg en papirpose med tre bokser lakris; vanlig lakris, kaffelakris og lakris med hvit sjokolade og pasjonsfrukt. Hans kone spiste så mye og så fort at hjerterytmen hennes forandret seg.

Andpusten og stappmett klarte hun ikke sitte mens hun så nyhetene. Omtrent slik fant de to sprekingene henne da de kom hjem.

*

Mens hennes mann var i dusjen og hun prøvde å overhøre sitt ville hjerte slik at journalistene i Dagsrevyen skulle gi mening, ble hun oppmerksom på en irriterende lyd. "Det høres ut som teppebanking," tenkte hun og forbannet egoister i alle land som ikke kunne respektere sin nestes behov for ro og fred.

Hun skrudde opp lyden og tenkte at det jo er begrenset hvor lenge man gidder å slå løs på et gulvteppe. Men nei, da. Bråket ga seg ikke. Hun slet seg opp av sofaen og bærende på den siste lakrisboksen ("My precious") gikk hun mot den åpne verandadøren.

Lyden kom ikke derfra. Den kom fra komfyren.

Da kom hennes mann ut fra badet. Han skrudde ned den fosskokende gryten og hørte sin kone si "Akkurat! Jeg trodde lyden var noen som banket et teppe, jeg, også var det et grytelokk!".

At han ble imponert, er ikke en overdrivelse. Det er helt galt. Han så på henne og sa: "Målet for morgendagen er å kjenne igjen lyden av at noen åpner en brødboks. Det klarer du kanskje.".

En sympatistemme til Hagen

At det er forskjell på folk, er det ingen tvil om. Du kan gnåle så mye du vil om at inni er vi like, men hvis det er sant, må det handle om anatomi - og selv da er jeg skeptisk. I motsetning til min mann, som mener at alle som sykler når han kjører bil er idioter, liker jeg ikke å sette folk i båser. Eller jo - det var tull: jeg har en masse fordommer mot folk, men jeg roper det i alle fall ikke inn i øret deres når jeg sneier dem med bilen.

Jeg er for eksempel ikke en av dem som mener at politikere er dumme, men jeg tror heller ikke de er smartere enn folk flest - de er et tverrsnitt av befolkningen, og det skal de være. Som folk flest er de blide, sure, oppvakte, sløve og mye mer. Det kan til og med hende at de er alt dette på én og samme dag.

*

Selv om jeg har brukt politikere som eksempel, er ikke dette et innlegg i valgkampen. Riktignok er det inspirert av valget, men det er VGs skyld.

Slik så vg.no ut i totiden i dag:

Glem det oppslaget med fotballen og de gule trøyene, det er verken sport eller politikk; med andre ord verken hummer eller kanari. Men jeg ser at det likner mest på kanari (ref de gule draktene). Du trenger heller ikke forholde deg til han med vannmenyen, og særlig ikke til de luringene nederst til høyre. 5 000 kroner i timen, gitt. Vedder på at du ikke ante at gode råd kunne være så dyre.

*

Her er det jeg vil at du skal se på:

Og her:

Med andre ord: utenriksminister Eide avlyser valgkampen for å jobbe med Syria, Hagen avlyser Skal vi danse-treningen for å snakke om en meningsmåling. Ai, ai.

Det er i sannhet forskjell på folk.

*

Så da tenkte jeg ... all den tid vi nå har fastslått at politikere er helt vanlige mennesker ... Ble Hagen litt lei seg da han så dette? Det er jo ikke til å komme forbi at han har sett for seg både en og to taburetter i løpet av sitt politiske liv. Og nå konkurrerer han med Eide i å avlyse de kuleste tingene for å kommentere den tøffeste saken, liksom. Snakk om utklassing, snakk om å tape så det synger. Eller danser, hvis vi skal holde oss til terminologien.

*

Da jeg var syv år og gikk på danseskolen sammen med min lillebror, stakk den lille jævelungen av. Først rømte han opp i en ribbevegg, så tømte han ved et uhell en flaske brus over hele seg, og da gikk han i protest mot verden og dens miserable eksistens hele veien fra Brevik til Stathelle. Han var fire år, og det ble selvsagt slått alarm.

Vi fant ham på rommet sitt der han satt og skummet av raseri. Danseskole for gutter var det teiteste han hadde opplevd så langt i sitt liv, og jeg tror fremdeles det kommer høyt på listen. Samtlige voksne prøvde å overtale ham til å fortsette sin karrière som selskapsdanser, men han stirret dem bare i senk. Med forakt.

Til slutt ga han dem en utvetydig oppfordring: "Dja til Bloksbejg!". Han lærte ikke å si r før han var åtte. Det var like morsomt hver gang han ropte på bestekameraten sin: "Fjank, Fjank! Kommej du snajt?".

Argumentet om at det bare var de tøffeste guttene som våget å danse, falt på sin egen urimelighet: Min bror var den tøffeste ungen jeg visste om, og han hadde heller dødd enn å fire på et eneste prinsipp.

Argumentet var virkelig dumt. Gutter og dansing er ikke spesielt tøft. Alle vet det. Det kan være fint å se på, morsomt for dem som driver med det og hard trening, bevares, men for en fireåring er det verken tøft eller attraktivt.

*

Det tror jeg ikke det er for Hagen heller. I alle fall ikke når dansing sammenliknes med utenrikspolitikk.

Derfor kommer jeg til å gi min stemme til Carl I. Hagen. Ikke ved stortingsvalget naturligvis, men når de sender første del av Skal vi danse. Det er kanskje en fattig trøst for ham, men etter denne nådeløse sammenlikningen, tror jeg han trenger den trøsten han kan få.

Gi en sympatistemme til Carl I. Hagen du også. Det kan bli gøy.

Eli Hagen (til høyre) forteller at hun ikke ble så veldig imponert over den toppløse versjonen av sin mann (til venstre). Carl I. Hagen (i midten) sier ikke noe, men han tenker nok sitt.
Ekteparet skal danse med hverandre i konkurransen. De danser aldri med andre, nemlig.
(fra vg.no)

La det forbli lys

- Hallo, Gud, sa jeg. Jeg trengte litt trøst, ettersom jeg fremdeles ser nokså skremmende ut etter en allergisk reaksjon jeg fikk i forrige uke.

- Jøss, det var lenge siden, svarte Gud, jeg trodde du var på filminnspilling?
- Hæ? Filminnspilling? Hvorfor skulle jeg det? spurte jeg. Men mistanken min var sådd. Gud drev gjøn med meg.

- Det går rykter om at du sikler på en rolle i "The Walking Dead", fniste Gud. - Eller var det bare det at du faktisk sikler?

"Vent! Ikke gå! Jeg er så ensom. Skal det være en kokosbolle?"

Jeg tok den litt overlegne tonen tilbake: - Visste ikke at du hører på rykter.

- Jeg skapte rykter! brummet Gud morskt, jeg har skapt ALT! Remember?

*

Jeg sa ikke noe. Det er ikke akkurat noe å skryte av å ha skapt rykter, og etter min mening burde han skammet seg. Jeg hadde glemt at han kunne lese tankene mine ...

- Jeg skammer meg ikke! sa Han. Jeg kunne nesten høre at leppen hans trakk seg oppover i en furten mine.

"Vel, det burde du!" tenkte jeg.

- Men selv om du helt sikkert hadde fått en rolle som levende død, burde du heller satse på en rolle som Ringeren av Notre Dame, lo Gud. Skal si han skifter humør fort. Jeg svarte ikke på det heller, men lurte litt på hvorfor han mente jeg skulle bli skuespiller.

Uhyggelig lik, faktisk (dette er Quasimodo, ikke meg)

- Du trenger ikke være skuespiller for å spille ringeren i Notre Dame, sa Gud. - Det holder å være stygg og slepe armen etter seg akkurat slik du gjør. - Eller nei! Jeg vet det, jeg vet det; Du burde bli et badedyr! Du er jo allerede oppblåst! Ha, ha, ha!

*

- Du må være en av de morsomste gudene som finnes, sa jeg.

- Du skal ikke ha andre guder enn meg, smalt det.

"Herregud!" tenkte jeg. "For en selvhøytidelig dust."

- Du skal ikke misbruke mitt navn! tordnet det igjen. Når han er i det humøret, må han avledes.

- Hva skal du i morgen? spurte jeg.

- Hva skal du? spurte Gud.

- Jeg skal på jobben, sa jeg og møtte en vegg av rå latter. Gud hikstet frem noe som virket som en unnskyldning. Jeg fikk med meg "unnskyld" og "solformørkelse". - Nå hørte jeg ikke helt hva du sa, sa  jeg.

- Det er litt kort tid, men hvis du hadde sagt ifra før, skulle jeg ha mekket i hop en solformørkelse, sa Han.

- Så ille ser jeg da ikke ut, forsvarte jeg meg. - Dessuten blir det bedre og bedre for hver dag - se nå er jeg nesten ikke hoven mer!

- Kjære deg, sa Gud. Du er så stygg at jeg vurderer å slå av lyset.

- Hva? Solen? gispet jeg. - Kan du det?

- Skiter bjørnen i skogen? spurte Gud.

- Det vet da vel ikke jeg! sa jeg. Så lenge man ikke har sett det selv, er jeg skeptisk til å svare bastant. I alle fall når det gjelder være eller ikke være for planeten.

- Hvis du ikke vet det, bør du gå mer i skogen, sa Gud. - Bare vent noen dager, for ingen vet hva et villdyr er troende til hvis det ser trynet ditt nå.

Skremmende åpen

Jeg ser ut som jeg har truffet en dør. Og blitt rammet av et lite drypp. Jeg kan drikke, men det er bare hvis jeg tilter hodet mot venstre slik at væsken kan renne inn i munnen og ned i halsen uten å renne ut igjen på høyre side, for der vil ikke leppen lukke seg helt. Høyre øye er gjenklistret, rødt og hovent.

Jeg føler meg i toppform, bortsett fra i ansiktet. Fra et stykke under øret og ned er jeg rent sprudlende.

"Du ser litt asiatisk ut rundt øynene," sa legen min, "også er du ganske hoven på kinnet og nedover på halsen". "是," sa jeg. Eller noe som liknet. Det skulle vært en slags bekreftelse.

Men sånn har jeg sett ut siden jeg var liten, så det var ikke nytt.

Bolla Birgitte: Tre år og litt smaløyd

Det viser seg at jeg er allergisk mot ikke-steroide medisiner.

*

Livet kunne vært atskillig verre. Livet er verre for mange. Kanskje særlig for dem med kroniske eller langvarige sykdommer.

Noen av dem som er syke, ser veldig friske ut.

De møter kolleger, venner og bekjente og får dårlig samvittighet fordi de er på en tur eller fordi de er ute og spiser med familien. Kanskje er de til og med ute på byen og tar seg en øl når de merker omgivelsenes rynkede bryn.

"Så er det da heldigvis heller ikke i ansiktet jeg er syk," svarte en venninne da hun fikk kommentaren "Du ser da ikke syk ut i det hele tatt!".

*

Noen blir stilt til veggs av mennesker som burde vite bedre: "Alle har godt av å jobbe, du kan da vel i alle fall jobbe litt!" Og det kan godt hende.

Men det kan også godt hende at man ikke kan det. At man blir syk bare av tanken på å skulle ha en avtale, at dagene og smertene aldri er forutsigbare og at man godt kan klare noen timer på jobb, men at man i tiden mellom timene man er på jobb stort sett ligger under dyna og forbereder seg på neste dag.

*

Poenget er at helsen din er en sak mellom deg og legen din - ikke mellom deg og all verdens andre som mener seg berettiget til en dom. Neste gang du møter en som ikke synes du fortjener hans eller hennes skattepenger, så si følgende:

"Du er sikkert ikke klar over det selv, men nå er du ordentlig uhøflig. Jeg ville aldri finne på å spørre deg om dine helseplager, heller ikke om hvorfor du er så dårlig oppdratt."

*

Hvis du møter meg, derimot, ja da kan du spørre og grave. Jeg er som kjent pinlig åpen - og heldigvis frisk. Nå gjelder det bare å få åpnet det høyre øyet også.

Is og vann

- Har du spist is, du? spurte min mann i det han var på vei inn i dusjen. Han hadde jogget og avsluttet med en svømmetur. Bare en sykkel unna å være ironmannen, med andre ord.

Jeg lot som om jeg ikke hørte ham, og håpet at han ikke skulle gå videre med saken. Det får være måte på å nedverdige seg selv. Her hadde jeg sittet og stappet is i trynet mens han var ute og bygget muskler. Og ikke bare det, men før joggeturen hadde han egenhendig revet kledningen av to hyttevegger og begynt arbeidet med å kle på dem igjen. 

Jeg skulle skrape maling, men etter tyve minutter skalv armene mine og jeg så at jeg hadde fått en vannblemme på tommelen. Etter det lå jeg i hengekøyen og tilbød min intelligens. 

*

- Har du spist is? spurte han på en måte som avslørte at han trodde han satt på fasiten.

- Nei! løy jeg.

-  Men det ligger en tom isboks i søpla ...?

- Ja, men jeg har ikke spist den, jeg har avsluttet den, sa jeg. Alt avhenger av hvilke ord man bruker.

- "Avsluttet"? hermet han. Så barnslig! Jeg gadd ikke svare. Hva skulle jeg si?

- Var det mye å avslutte? spurte han. Sånt blir betraktet som ufølsomt i flere kulturer. Jeg synes han var ond.

- Skulle ikke du dusje? spurte jeg.

- Jo, men det heter ikke å avslutte en isboks, det heter å spise den opp, sa han. Petimeteret.

- Gå i dusjen! ropte jeg.

- Uansett hva du sier så har du spist opp isen, sa han. Han har aldri skjønt når han skal gi seg.

- Gå i dusjen! ropte jeg igjen. Og endelig hørte jeg badedøren lukke seg. 

Det var da jeg husket at jeg hadde brukt opp varmtvannet på å vaske isboksen før jeg kastet den.

Fjøsnisse

På vei fra Oslo til Tønsberg er det mange kornåkere. Jeg blir så rolig inni meg når jeg ser de lysegule, myke teppene. Det er ren harmoni, blandet med litt vemod, for jeg vet jo at det snart bare står brune pigger igjen etter at de monstrøse landbruksmaskinene har vært der. Alt har en ende.

En gang var jeg med på å lage nek (av korn, ja), så jeg vet at korn ikke er særlig mykt - tvert imot, det stikker faktisk ganske mye - og dessuten er en åker bosted for en anseelig mengde mus og andre smågnagere, men poenget er illusjonen. Det ser mykt ut. Og dessuten sitter jeg trygt inni en bil.

En gang så jeg nyfødte grisunger på ganske nært hold også, men mer landbrukserfaring har jeg ikke.

*

Hvis man da ikke regner med den gangen jeg var på intervju i Landbruksdepartementet.

Det hadde gått ganske fint, mente jeg. De lot meg briljere om tidligere suksesser, etikk og kommunikasjonssyn, og jeg turnerte spørsmålene deres med skarphet og en og annen velplassert morsomhet. Jeg var på toppen av næringskjeden, i egne øyne. Apropos landbruk, liksom.

Stemningen var god. Jeg kunne se at de allerede begynte å se for seg hvordan det var å få meg som kollega.

*

Intervjuet nærmet seg slutten og statssekretæren spurte meg om hva jeg synes om ministeren: Lars Sponheim. Jeg minner om at dette var før Sponheim sa det der med "hver mann sin høne" og altså før han ble sett på som småmorsom.

*

- Hvordan ville du karakterisert Sponheim? spurte han.

Faen.

Faen, faen, faen.

Hodet mitt ble fylt av ett eneste ord. Hvis noen hadde holdt en pistol mot hodet mitt og bedt meg fortelle hva jeg het, hadde jeg ikke greid å få ut noe annet enn det ene ordet som flashet og blinket bak øynene mine.

- Pom-pom-pom, sa jeg i et fortvilet forsøk på å unngå en katastrofe.

- Hm? sa statssekretæren.

- Ø-ø-ø-ø, stammet jeg.

- Ø-hva? spurte en av de andre som satt der. Jeg glodde desperat på dem. Jeg vurderte å late som jeg besvimte. De hadde trodd på meg. Jeg så at de begynte å bli bekymret. Jeg vedder på at minst en av dem hadde tenkt på hjerneslag som en mulig diagnose. Eller noe mentale greier.

- Hvis du skal karakterisere Sponheim med ett ord, sa statssekretæren, - hva ville det vært?

*

Akkurat som jeg ikke hadde skjønt spørsmålet, liksom. Problemet mitt var at jeg bare hadde ett ord å velge i. Jeg kunne hviske det eller rope det, men flere valg hadde jeg ikke. Hjernen hadde plutselig blitt ubestikkelig og tillot ikke en hvit løgn engang.

- Pompøs! glapp det ut av meg. Nokså høyt. På mange måter var det en lettelse.

De viste meg høflig ut, men jeg kunne høre øredobbene til en av dem skrangle, så jeg skjønte at hun ristet på hodet.

*

Etter at jeg sluttet å rødme (det tok en ukes tid), fortalte jeg om den pinlige episoden til en venn. - Hæ? Du i Landbruksdepartementet? sa han og lo. - Du vet vel knapt forskjell på et fjøs og en låve.

Da forsto jeg at intervjuet kunne gått dårligere.

Dette er et fjøs, det er som regel rødt utenpå. En låve er også rød utenpå.
Det der med "noen barn er hvite, noen nesten blå, alle er forskjellig, men det er utenpå" gjelder altså ikke for hus på en bondegård.

Splætt

- Det er det dummeste jeg har hørt! sa min ellers så milde og vennlige venninne. - Du kommer til å bli ledd ut av legekontoret.

Jeg hadde betrodd henne at jeg hadde bestilt konsultasjonstime for fettsuging. - Hva sier din mann til det? 

- Æh. Han vet det ikke ... helt, sa jeg.

*

Et par kvelder tidligere hadde jeg sånn helt tilfeldig sagt at jeg på generelt grunnlag anså at jeg hadde full råderett over egen kropp, og at dette etter min mening også inkluderte fettsuging. Da han spurte om jeg noen gang kom til å ville fettsuges, sa jeg ja, og da spurte han "Hvor skal du ta pengene fra?". 

Skjønner du, eller?

Det var da jeg bestemte meg for å gjennomføre prosjektet. Han kunne bare angre at han ikke sa noe i retning om at kroppen min er vakker som den er. Eller i det minste at den ikke var vemmelig. "Kroppen din er da ikke så vemmelig," kunne han sagt, og det hadde vært bedre enn "Hvor skal du ta pengene fra".

*

- Dette gidder jeg ikke snakke mer om. Avbestill timen! beordret min venninne. - Dust, hostet hun lavt da jeg snudde meg for å gå.

En annen var mer støttende: - Du har åpenbart en del fett du bør bli kvitt, sa hun og jeg kunne sverget på at kvinnefellesskapet var til å ta og føle på mellom oss. Jeg ble nesten litt rørt. 

Helt til hun sa: - Mellom øra.

*

Jeg hadde tenkt på det lenge. Fettsuging sto for meg som det eneste hinderet mellom meg og evig lykke. Det eneste jeg ikke greide å bestemme meg for var hvor jeg skulle fettsuges.

Usj. Få det bort! Dette er et illustrasjonsbilde fra plastikkkirurgi.no.
Jeg lurer på om dette er et før- eller etterbilde

Konklusjonen ble å overlate det til de profesjonelle. De fikk bare begynne der det var verst og ta det tusenlapp for tusenlapp til kontoen var tom. I optimistiske stunder tenkte jeg at de kanskje ville gjøre det billig. Av ren sympati.

*

I går måtte jeg krype til korset og oppsøke Volvat på grunn av en dobbelsidig skulderbetennelse. - Her må det kortison til! sa legen. Jeg fikk advarsler om at det neste døgnet kunne gjøre mer vondt enn det jeg allerede hadde, og da sa jeg nei takk. Jeg har vakt, og jeg kan ikke ligge og grine under dyna mens jeg besvarer pressetelefonen for landets forsvarsminister. Det skulle tatt seg ut.

Så jeg ba om en annen, midlertidig løsning. Det ble en pillekur som kunne sløvet en elefant. Jeg gjespet ikke engang. 

- Også var det en ting til mens jeg er her, sa jeg og fortalte om fettsugingen jeg har planlagt.

Hun så på meg. Lenge. - Er det skjult kamera her? spurte hun. Sjokkert sa jeg at jeg selvsagt aldri ville skjult et kamera på et legekontor. Det er sikkert ikke lov engang. Langt mindre ønskelig. Gud vet hva slags eksem på rare steder det kameraet i så fall ville fanget opp. 

*

- Vet du hvordan de utfører slike operasjoner? spurte hun. Akkurat som om jeg blir skremt av blod og gørr! Det eneste som skremmer meg er gørra er under huden - det som kalles fett.

- Vel. Du ringer UMIDDELBART og avlyser den timen, sa hun med streng stemme. - Med dine gener er det helt uaktuelt med et sånn inngrep.

*

Jeg ble faktisk litt smigret. Folk med mine gener trenger ikke fettsuging, altså. Det måtte jo bety at hun mente at jeg holdt meg godt. Men så sa hun: - Folk med gener som deg, kan dø av sånt. 

Og da kom jeg ned på jorden igjen. Jeg kunne høre fettet plaske rundt meg i det jeg traff planeten: "SPLÆTT!"

Ikke bare var jeg stemplet som tjukk i huet av mine kolleger, men selveste legen min hadde konkludert med at jeg var et skrøpelig vrak.

*

Men det stoppet ikke der. På vei til kontoret, ringte jeg min mann.

- Jeg fikk ikke lov til å fettsuges, sutret jeg.

- HVA SA DU? kom det. Pokker. Jeg hadde jo glemt at jeg hadde holdt prosjektet hemmelig. Men han tvang detaljene ut av meg. 

- Du er så dum at du burde umyndiggjøres, sa han.

Bare jeg blir tynn, er det helt ok, tenkte jeg.

Kjære Magnus

Kjære Magnus, min førstefødte,

Egentlig burde det vært meg som ble feiret i dag. Det var tross alt jeg som for 22 år siden i dag gjorde jobben. Innspurten, så og si. Etter noe som virket som et vondt år. Men siden jeg er en god del rausere enn det du kanskje fikk inntrykk av da du var tenåring, er det greit: Gratulerer med dagen, pengene er på vei inn på konto.

Jeg har mye å takke deg for. Igjen: det ville vel være mest naturlig at du takket meg, men greit. Først av alt vil jeg takke deg for at du bare veide 4,6 kilo da du bestemte deg for å bli født. Ganske nøyaktig etter ti måneder og 23 og en halv time. De siste timene var noe for seg selv. Det synes jordmødrene på Haukeland også. Alle tre skiftene.

Jeg var brennsikker på at du skulle komme ut 20. juli, og legen min veddet på 12. juli, men du lurte oss begge, gitt. Du har vært en smarting siden du var et foster.

Sønn og mor i London, august 2013

Jeg er stolt av deg. Det håper jeg du vet. Selv om jeg ikke skjønner bæret av derivat-teorier, så er det spennende å høre deg fortelle, og hvis jeg lurer på noe innenfor kjemi, fysikk, matte eller biologi, er det deg jeg sender en mail. Du er i tillegg til å være svært kunnskapsrik, en god pedagog. Og hvis jeg skjønner det, skjønner de fleste det. Unntatt derivater.

Jeg slår deg på ett område. Norsk. Der er du rett og slett pinlig dårlig. I alle fall i lys av at jeg er språkkonsulent. Men det er jo fint at du kan spørre meg til råds om noe. Jeg skulle bare ønske du hadde gjort det oftere. Men nå bor du i England, så norske språkråd er ikke det du trenger mest av.

Jeg er stolt av at du har reist ut. Det burde jeg også ha gjort, men jeg hadde så mye hjemlengsel at selv det å flytte til Lillehammer føltes som en måneferd. Heldigvis klippet du båndene selv, for jeg hadde aldri hatt mot til å gjøre det.

Du har integritet. Du er ubestikkelig. Hold på det. Ikke la noen eller noe få deg til å gå på akkord med det du innerst inne vet er riktig.

Det er det eneste rådet jeg har til deg i år. Bortsett fra å slutte med særskriving av ord som skal være sammensatte, selvsagt.

Mamma

Haukeland sykehus, Bergen

- Du er så pen, at

- Synes du jeg er pen? spurte jeg min mann. Han kikket grundig på meg. Jeg ble bekymret av to grunner. For det første burde han holdt øynene på veien, og for det andre burde han ikke trengt å se etter.

- Selvsagt, sa han etter noen sekunder. Jeg spurte hvorfor han ikke hadde sagt det siden påske. - Det var da jeg begynte å holde regnskap, fortalte jeg med brusten stemme.

Hodepinen min var grusom, og jeg angret litt på at jeg hadde tatt opp temaet. Jeg famlet ned i vesken for å finne en pilleeske.

Han ga tydelig uttrykk for at han følte situasjonen ubehagelig. Og urettferdig, skulle det vise seg:

- Jeg sa jo at du var pen i går! kom han på. Men den var jeg forberedt på. Hendelsen var dessuten ikke i går, den var på lørdag. Det sa jeg, før jeg fortsatte:

- Du sa ikke at jeg var pen, du sa at jeg SÅ PEN UT. Det er noe HELT annet. Det er som å si at noen ser morsomme ut hvis de har på seg en rar hatt!

- Semantikk! argumenterte han og tråkket på gassen. Jeg så en diplomatbeskiltet bil komme som mot oss fra høyre.

- Du har vikeplikt! skrek jeg.

- Ha! Vikeplikten gjelder ikke når han nøler, sa han. Litt høyt. Litt sånn "Puh! Temaskifte!".

- Det er ikke semantikk, sa jeg. Han kikket på meg: - Du sitter og provoserer frem et blogginnlegg, du!

- Nei! sa jeg, men det var jo bare jug.

- Hvorfor skal du henge ut meg? Du vet jo at jeg synes du er pen!

- Det går ikke an å henge ut noen på grunn av noe de IKKE har sagt, triumferte jeg.

- Du er så pen at det kanskje blir noe på deg i kveld, sa han.

Jeg tror han la merke til at jeg puttet Paraceten ned igjen i vesken. Jeg gjorde i alle fall et ganske stort nummer ut av det.

Ikke be meg forklare denne illustrasjonen

Frihet

- Du får ringe Fabian, da! sa mannen ved siden av meg. Legitimasjonen hans hadde ikke blitt godkjent, og resultatet var at han ikke fikk forhåndsstemme. Sjefen for forhåndsstemmestedet som er satt opp i Majorstukrysset, var urokkelig.

Jeg krympet meg. Jeg hadde akkurat puttet mine stemmesedler ned i boksen, og jeg mistenkte at vi stemte på samme parti. Hadde klisjeen med seilersko, røde bukser og en mørkeblå genser kjekt på snei over skuldrene akkurat på ramme alvor foreslått at ordføreren i Oslo skulle gå god for at ham? Per telefon?  

- Bildet er tatt i 1991, det må da være lov å forandre seg litt på 15 år! fortsatte han arrogant.

"Lær deg å regne," tenkte jeg. "Og lær deg folkeskikk!"

*

På det tidspunktet var jeg nokså forvirret. Disse avlukkene man går inn i for å stemme, likner nemlig veldig på prøverom, og når jeg trekker igjen et forheng bak meg i området Bogstadveien/Kirkeveien pleier jeg å komme ut igjen med favnen full av klær og stjerner i øynene. 

Det neste som pleier å skje er at jeg leverer fra meg bankkortet mitt, at jeg får med meg posene mine og går hjem. Nå hadde jeg både vært bak et forheng og levert fra meg bankkortet mitt, men jeg kunne ikke se en eneste handlepose.

Heldigvis. For jeg har pålagt meg selv shoppestopp frem til jul, og ingen andre enn meg tror at jeg kommer til å klare det. 

For sikkerhets skyld stemte jeg nei til OL i Oslo. Jeg kunne ikke forsvare shoppestoppen min hvis jeg sved av 30 milliarder så fort jeg kom inn i noe som liknet et prøverom, liksom.

*

Hvis du ikke allerede har gjort det, må du også huske å stemme. Demokrati er ingen selvfølge, og derfor har vi som bor i et demokratisk land en moralsk plikt til å stemme.

Når jeg tenker over det, burde jeg tatt på meg bunaden før jeg stemte i dag. Stemmeretten er frihet. Og frihet er det mest dyrebare vi har. Vi burde feire den oftere.

Kjærlighet i internettets tid

Jeg er sjalu. På Internett. Dette har ikke noe med nettdating å gjøre, jeg er sjalu på selve internettet. Eller mer presis; Internetts søkefunksjoner. Jeg føler meg til overs. Unyttig.

Det samme gjelder for mange av dere, tror jeg.

Hvis dere ikke føler det på samme måte, kan det hende at dere ikke er i kontakt med følelsesslivet deres på samme måte som meg, så jeg skal hjelpe dere. Det hjelper alltid å være åpen om problemene. Eller utfordringene, hvis du heller vil kalle spaden for et analogt redskap for jord- og gruspenetrering.

*

Mine barn er store, smarte og sjarmerende. Hvis du ikke har barn, hvis de er små eller hvis du ikke liker dem, vil du likevel kunne kjenne deg igjen.

For: hvis du ikke har barn, har du antakelig andre du er glad i, hvis barna dine er små, vil de snart (å, så snart - du aner ikke) bli store, smarte og sjarmerende og hvis du ikke liker barna dine, får vi håpe dere får hjelp slik at familieselskapene blir mange og hyggelige. Eller telefonsamtalene. Det er et godt alternativ for skjøre forhold eller lange avstander.

*

I alle generasjoner før oss har mødre (og fedre, selvsagt) fått en slags guru-status etterhvert som barna har vokst til. Selv den mest klønete kokken har opplevd å få en telefon fra avkommet som MÅ ha svar på hvor lenge en ribbe skal steke, eller hvor lenge en potet må koke.

Mødre kunne erstatte både kokebøker og leksikon i gamle dager. Nå har ungene fasiten i lomma; de har Google.

*

Google gir svar på alt. Google gir svar på alt uten den lille bebreidende tonen som en mor lett kan legge seg til. Og med det vinner Google overlegent.

For ti-femten år siden ringte døtre over hele verden hjem ved juletider for å spørre om hvilke slag "de syv slagene" besto av. Og før verdens mødre hadde rukket å tenke "peppernøtt" hadde ordene "Har du ikke begynt å bake før NÅ?" forræderisk snublet over mammas lepper. Selv om det bare var midten av november.

Hvis du mener at du aldri har påført ungen din et eneste traume, vil jeg bare gratulere deg med din vellykkede fortregning: Mine unger får svake stressreaksjoner av å se en bærepose, fordi de aldri kan bli kvitt bildet av at jeg kaster meg over den og bretter den pent før den lagres på et eget, egnet sted.

Det trenger ikke være mer enn det. Ungene dine slipper ikke unna, de heller. Ingen er perfekte, heller ikke de som har skviset ut en unge.

*

Da min eldste sønn ringte meg fra England for å spørre om hvordan man laget Sandefjordsmør, burde jeg naturligvis sagt "50/50 smør og fløte" med en gang, men jeg sa "du kan jo bare bruke smeltet smør, det er nesten like godt og ikke så dyrt. Husk at du er en fattig student.".

Google hadde gitt ham dette svaret:

Google hadde ikke gjort annet enn å svare akkurat og presist på det han spurte om. Google hadde hatt vett på å holde seg unna hans økonomiske disposisjoner.

Jeg kunne risikert at han ikke ringte igjen. Jeg kunne lett blitt utkonkurrert av en søkemotor. Særlig hvis den samtidig hadde tilbudt økonomisk sikkerhet og en penthouse-leilighet han kunne ha vorspiel i når han var hjemme i ferier.

*

Vi mødre må lære litt av Internett. Vi må aldri, aldri kritisere ungenes valg, for sjansene for at det er et ubevisst ønske om at de skal fortsette å være avhengige av oss, er stor. Hvis du bare klager og sutrer, blir du ensom når du blir gammel, og rett etter det begynner du å lukte vondt.

Jo, da. Det er karma.

Sutring og kritikk er noen ganger bare en annen måte å si "jeg elsker deg" på, men du kan ikke forvente at noen skal skjønne at klagingen din bare er et desperat rop om savn.

Gi noen du er glad i en klem i dag. Eller send dem en sms.

***

PS Bare vær litt forsiktig hvis du ikke normalt slenger om deg med kjærlighetserklæringer via cyberspace, du kan skremme noen:

Ekorneffekten

Alle vet at en sort katt som løper over veien kan bety ulykke, død og fordervelse. Særlig hvis man må bråbremse og taperen bak deg er like kontaktsøkende som han er nærsynt. Men hva skjer med deg hvis det er et ekorn som kaster seg i sikkerhet på fortauet og ikke en katt? Vil det ha noen innvirkning på dagen din?

Jeg vet ikke om det betyr noe, men hvis du tror på sommerfugleffekten, så må du jo tro på ekorneffekten – all den tid at et ekorn er betydelig større enn en sommerfugl. (Og hvis du først er overtroisk, kan jeg ikke skjønne hvorfor du tiltror en katt mer mystikk enn et ekorn.)

*

Sommerfugleffekten er kort fortalt at selv noe så lite som et slag med en sommerfuglvinge kan endre verden (eller været, som eksemplene oftest viser til). 

Se for deg følgende:

En sommerfugl flyr mot en husvegg. En flue hadde tenkt å lande på samme sted, men siden flua er en usosial, liten skapning som har en ganske stor intimsone (det skulle man ikke tro når man sitter og spiser middagen utendørs) bestemmer den seg for å sette seg på hodet ditt i stedet for å bli blafret på av en flørtende blomsterkopi.

Husk at for en flue ser skallen din ut som en flyplass. 

En flue tenker ikke så mye over annet enn hvor han kan lande i fred og ro og hvor nærmeste kuruke befinner seg. Du kan jo håpe at flua tenker at du er en fin landingsplass, og ikke at han tror at skallen din er et smørgåsbord av fordøyd og fordervet mat.

*

Du vet jo ikke at det er en flue som nærmer seg. Du tror det er en veps eller en nyfødt huggormbaby som har falt ned fra et tre (eksemplet med huggormungen er ikke diktet opp, men det betyr ikke at huggormer føder i trær) – og du får panikk. Du løper hysterisk rundt omkring, og får naboen din til å kvekke av latter der han står bak stuegardinene. 

Latteren hans forstyrrer hans kone som jobber hjemmefra. Hun er journalist og skulle akkurat til å avslutte en bitende kommentar om landets politiske ledelse med en snerten setning, men hun ble distrahert (og irritert: "Herregud, så dum den latteren hans er, jeg får lyst til å stappe en sokk inn i kjeften hans") og glemte å skrive et veldig viktig ord. Dette lille ordet endret hele teksten.

Korrekturlesere er dessverre en yrkesgruppe som blir sjeldnere og sjeldnere, så feilen ble stående.

*

Da avisen kom på gaten dagen etter, ble det alarm på statsministerens kontor. Statsministeren tok det hele med ro, for statsministere er ikke så enkle å vippe av pinnen, men det var et renn av en annen verden på telefon og mail, og det meste av arbeidsdagen gikk med til å roe ned partiet og andre som ville statsministeren - og landet - vel. 

Derfor ble det ikke tid til å skrive under det dokumentet som lå et par hakk ned i bunken, og derfor ble den viktige saken om barnehager, utenrikspolitikk eller samferdsel (eller hva det nå var) utsatt.

Mange år senere står du antakelig i en bilkø mens du banner over at du ikke rekker barnehagen. Eller sykehjemmet. 

Men så lang er vel køen forhåpentligvis ikke. Så lang at du ikke rekker sykehjemmet, mener jeg.

*

Alt dette bare på grunn av en sommerfugl.

*

Selv om sommerfugler ikke er så travle om vinteren, er det ingen grunn til å tro at små ting ikke kan påvirke store ting hele året. Sommerfuglen er nemlig bare valgt fordi den gir et fint mentalt bilde.

Man kan tenke seg akkurat den samme effekten med en måke, men "måkeeffekten" har ikke det samme poetiske suset over seg. Ikke flueefekten eller flaggermuseffekten heller. Det høres bare ekkelt ut.

At sommerfugler gir pene mentale bilder, sier noe om hvor lette vi er å lure. Sommerfugler er nemlig ikke pene. De er bare marker med støvete vinger.

*

Akkurat som ekorn er rotter med søt hale.

*

Ekornet som løp foran bilen min i dag, fikk meg til å vrikke foten. Ikke der og da, men da jeg hadde parkert og var på vei inn på kontoret gikk jeg helt i mine egne tanker mens jeg tenkte på den lille rakkeren, og så derfor ikke brosteinen som lå litt dumt til.

Det skulle vise seg å være en forkledd velsignelse. Skoene jeg hadde på meg da jeg vrikket foten kastet jeg i veggen av frustrasjon da jeg endelig satte meg ned på stolen min, og siden jeg ikke kan labbe barbent rundt, måtte jeg lete i skoskapene etter noe annet jeg kunne bruke.

Og der fant jeg flere par sko jeg ikke husket at jeg hadde. To av parene var til og med ubrukte!

*

Et ekorn over veien betyr med andre ord lykke og nye sko.

Disse gikk i veggen

Disse er muligens kjøpt i Ankara

Disse er ikke så gode å gå i som det ser ut som

En kollega omtalte disse (ubrukte) skoene som "helt disco"

... og disse (ubrukte) som "helt porno"

Disse løper jeg faktisk ganske fort i. Hvis jeg må.

Og her er tegneseriene på veggen. Hvis du hadde lurt på hva det sto der.

Homser og Heiberg

Kjære Gerhard Heiberg,

Jeg kjenner ikke deg, og du kjenner ikke meg. Tilgi derfor at jeg skriver til deg i full åpenhet når jeg nå har tenkt å gi deg et velment råd, eller en mindre irettesettelse.

Du husker nok ikke dette, men jeg så deg en gang på flyplassen i Madrid (eller så kan det ha vært Barcelona) og da oppførte du deg akkurat sånn som jeg synes det er så flaut når folk oppfører seg; du sto midt i rommet og snakket høyt inn i en mobil.

Dette er ikke så mange år siden, så det å vise frem for hele verden at du hadde mobil, var utdatert for en liten generasjon allerede, og det var ikke engang smart å gjøre midt på 90-tallet.

Men - hadde du holdt deg til å leke stor kar i Spania, hadde jeg ikke giddet å bruke tid på deg. Nå er du i midlertid i et litt annet ... skal vi si ballgame? ... så nå blir du nødt til å skjerpe deg. For nasjonens skyld. For menneskene. I verden, faktisk.

Her er det du er sitert på i Dagbladet:

- Det er nok helt riktig, vi har det i OL-charteret og også i city host-kontrakten vi har med alle arrangørbyer, at det ikke skal finne sted noen form for diskriminering når det gjelder rase, politikk eller religion. Det kommer vi til å stå veldig sterkt på. Verken vertslandet eller utøvere skal demonstrere i noen retning under lekene.

- Så hva vil du i så fall si til utøvere som planlegger å markere for eksempel homostandpunktet sitt med en regnbue-pin på klærne?

- Da vil jeg si: Glem det! Dere er her for å konkurrere i idretten deres, ikke for å drive noen politisk markering under OL. Gjør det gjerne i hjemlandet deres, både før og etter OL, men ikke mens lekene i Sotsji pågår, sier Heiberg til Dagbladet.

ER DU BLITT SENIL? HAR DU FÅTT ET DRYPP? Eller er du bare så kjærlighetsløs og opptatt av at de store fortsatt skal kaste til deg kirsebær? 

HØR HER:

Menneskerettigheter er ikke politikk. Nei, de er ikke det. Menneskerettigheter er noe alle mennesker, uansett hvilket land de bor i skal ha rett på. Det ligger liksom i ordet, det, Heiberg.

Derfor har alle vi som er så heldige å ha disse rettighetene en plikt til å kjempe for at andre som ikke har dem får de samme rettighetene som vi har. De som er i en posisjon som du er, har en ekstra plikt. DU har en ekstra plikt.

Servilitet - eller feighet - gjør menn små. Ikke gjør deg selv mindre enn du er. Ikke gjør skam på landet ditt. 

Det å kreve sin menneskerett er ikke å demonstrere.

Kall meg Birgitte

Avisene skriver ikke bare om sport og valg. Nei, da. I dag - akkurat nå, faktisk - har Dagbladets nettutgave en informativ glad-sak om Halvard Flatland.

Flatland har vært syk, men nå er han bedre og han er veldig glad for det. Selvsagt er han det. Jeg er også glad for det. Jeg som ikke engang visste at han hadde vært syk!

Fra dagbladet.no

Det som er så greit med nettartikler, er at man på en enkel måte kan vise leseren hva man snakker om ved å linke til andre sider på nettet. Dette kjenner du helt sikkert til. I artikkelen som forteller at Flatland er på bedringens vei, ble det linket til en artikkel i februar der det sto at han var alvorlig syk.

*

Da jeg klikket på denne, husket jeg at jeg hadde lest den før. Altså visste jeg at Halvard Flatland var syk. Jeg hadde bare glemt det.

Så. Betyr det at jeg er et kynisk og ufølsomt menneske? Vel. Det kan godt hende at jeg er både kynisk og ufølsom, men det er ikke derfor jeg hadde glemt at Flatland var syk.

*

Hovedårsaken til at jeg ikke husker dette, er at jeg ikke er så veldig opptatt av Halvard Flatlands liv, men alle de inntrykkene som dundrer løs på hjernen min hver eneste dag må også ta litt kollektiv skyld. Det kan ikke forventes at jeg skal huske alt om alle.

Men Halvard Flatland burde jeg husket, tenkte jeg med litt dårlig samvittighet. Han er jo historisk, på mange måter. Noen av måtene bedre enn andre, selvsagt, men sånn er det mange som har det.

*

Halvard Flatland var programleder for Casino. Husker du det? Der man kunne velge mellom én av tre dører, men der to av tre dører bare skjulte en pakke med egg eller et årsabonnement på Hjemmet - eller noe i samme duren. Bak den gjeveste døren kunne man finne en bil eller en reise eller noe annet skrekkelig fint (avhengig av kveldens sponsorer, antar jeg) men den var det utrolig vanskelig å gjette seg frem til.

Hele familien vår satt klistret til skjermen når Casino var på. Vi la avtalene våre rundt sendetidspunktet til Casino - og svært ofte ble programmet som skulle være etter Casino utsatt fordi det jo var umulig å slutte mens leken var god. Det gjorde det hele enda mer spennende, og dagen etter snakket alle om hvor lang forsinkelsen ble, og om hvem som vant hva. Det hele var et eventyr.

*

Programmet hadde sin egen vertinne. Det var også en ny vri for norske seere. Vertinnen skulle ikke snakke, og den første vertinnen ble derfor kalt tause Birgitte. Fordi hun ikke sa et ord og fordi hun het Birgitte.

Halvard Flatland måtte ta litt kritikk for fremstillingen av denne ordløse pyntedokka, særlig fra datidens rødstrømper, men det endret ikke på noe. Tause, vakre vertinner som var ansatt fordi de hadde et pent smil og ellers et utseende langt over middels, var og ble et fast innslag i programmet.

"Tause Birgitte" er hovedårsaken til at jeg har litt dårlig samvittighet for at jeg ikke husket at Halvard Flatland hadde vært syk. Ved å velge frøken Birgitte Seyffarth gjorde han like mye for alle som heter Birgitte som kongehuset har gjort for alle de som heter Mette-Marit.

Eller som Moskva har gjort for de som heter Marit, som Sportsrevyen har gjort for de som måtte hete Karen Marie og som regjeringsmakt har gjort for de som heter Gro eller Kåre.

*

Eller Jens.

Forresten: hvis du heter Jens, vil jeg anbefale at du heller sier "Jeg heter Jens som i 'Karius og Baktus' - du vet ... ikke gjør som morra di sier, Jens!" - det er mye mer avvæpnende enn hvis du sier "Jens - som i Stoltenberg, statsministeren" - hvilket kan bli oppfattet litt pompøst, eller rett ut latterlig.

For personligheten din må stemme med den assosiasjonen du gir. Og det er grunnen til at jeg ikke kommer så langt med "Birgitte - du vet ... som i tause Birgitte ...?". Det er antakelig også grunnen til at noen ved et par anledninger har kalt meg Marit.

Også jeg som ikke engang har vært i Russland.

Skallefobi

Hodeskaller symboliserer død eller gift. Gift man kan dø av, vil jeg tro, så det blir to sider av samme sak. Underlig nok kan man kjøpe modeller av hodeskaller både på klær, smykker og pynteting. Jeg synes det kan være litt fint. Ikke for mye, men et par skaller bør finnes i et hvert hjem, spør du meg. Om ikke annet for å representere at huset har et snev av fornuft.

*

For det er jo i hodet det sitter, ikke sant? Alt sammen, egentlig. Du tror du forelsker deg med hjertet? Beklager, min venn. Det skjer i skallen din. I hjernen. Der fyker hormoner og elektriske impulser og jeg vet ikke hva rundt omkring. Noen (dette vil du oppdage senere, hvis du ikke allerede vet det) vil lure deg trill rundt, men nyt det mens du kan.

En forelskelse er en forelskelse selv om han du har valgt vil vise seg å være en frosk om noen år. Alle må ha lov til et prøveekteskap, mener nå jeg. Eller to, eller fem - jeg bryr meg bare om at du er lykkelig og at du ikke sårer froskene unødig når du etterlater dem i veikanten.

*

Jeg har tre hodeskaller. I tillegg til familien min. Og min egen, naturligvis. De hodeskallene jeg henviser til, er henholdsvis på et kjede, en genser og på en skjenk. Den siste kan man uhyggelig nok plassere et telys inni, og siden den er fryktelig tung, er det også et våpen mot innbruddstyver. Skalle mot skalle, liksom.

Med et telys inni, kan den symbolisere en god ide, kanskje?

Genseren har jeg ikke brukt på halvannet år, og kjedet har ligget i smykkeskrinet like lenge, men telysskallen ser jeg daglig. Telysestaken har lenge vært et lite mysterium. Den snur seg nemlig med nesehullet inn mot veggen.

*

Stadig vekk må jeg snu skallen slik at den vender ut i rommet. Det har pågått i ett år nå - jeg tipper jeg har snudd den omtrent én gang hver uke.

En liten stund tenkte jeg at jeg kanskje gjorde det selv. Mens jeg tørket støv, eller noe. Men etter å ha stanset all form for rengjøring i tre uker - av vitenskaplige hensyn - fant jeg ut at jeg var uskyldig.

Deretter kom jeg på at den kanskje gjorde det i ren avsky mot støv og dritt, men den ideen slo jeg bort som galskap. Det er jo på grensen å tro at en krystallskalle har egen vilje og på toppen av det hele har mening om hygiene.

Etter det vurderte jeg om bevegelser i gulvet kunne få den til å vri seg. Jeg hoppet opp og ned i 40 minutter, og ble så sliten at jeg holdt på å kaste opp. Hodeskallen så bare tomt på meg. Jeg følte meg litt dum.

*

I går slo det meg at noen snur den med vilje. Jeg hadde fire mistenkte; Bikkja og min eldste sønn ble raskt frikjente. Bikkja fordi det ikke ligger mat på skjenken og fordi han ikke kan hoppe så høyt og min eldste sønn fordi han jobber i London denne sommeren, og jeg tviler sterkt på at han har tatt turen hjem i smug for å snu en pynteting som han antakelig ikke engang har lagt merke til at vi har.

De to som gjensto var min yngste sønn og min mann.

- Har du snudd hodeskallen på skjenken? spurte jeg min yngste. Han svarte en blanding av ja, nei, hva snakker du om og hva er det til middag. Jeg spurte igjen og spisset ørene. I tillegg sa jeg "det gjør ikke noe, altså, jeg vil bare vite hvorfor den alltid står med ansiktet inn mot veggen".

- Hæ? Har vi en hodeskalle? Kult! tror jeg at han sa. Og dermed var han ute av etterforskningen.

*

Jeg satte meg foran min mann:

- Det er noe vi må snakke om, sa jeg i en alvorlig tone. Jeg så at han stusset.

- Er det du som driver og snur på hodeskallen på skjenken?

- Nei! svarte han, med en LITEN, en ørliten stigning i tonefallet på slutten. Jeg nærmet meg sannheten. Jeg kunne smake sannheten.

- Hvorfor gjør du det? spurte jeg med rolig stemme. Jeg lekte snill politi, men den gikk han ikke på.

- Jeg har ikke snudd noen ting! sa han og så på meg. Med et sånn "har det endelig klikket for deg nå"-blikk.

- AHA! Du er redd for den! triumferte jeg.

- Det har rablet for deg, mumlet han. Stakkars. Man skal jo være snill med folk som har fobier, men det er veldig mange mennesker i verden som bare er snille og gode, og jeg vil jo ikke konkurrere med dem. Det ville vært slemt.

- Du er redd for hodeskaller, du er redd for hodeskaller, sang jeg og rullet rundt på gulvet av latter.

- Jeg aner ikke hva du snakker om, påsto han.

Jeg gikk inn og skiftet til genser og et pent smykke.

En pen genser

Et pent smykke

Ferie-fail

Jeg trodde vi var enige om at det hadde vært en fin sommerferie. Etter min mening, har det vært en av de beste: været har vært flott og alle har gjort akkurat det de hadde lyst til.

For min del har det stort sett vært å dingle i hengekøya, og for min kjære har det vært å tangere supermann både i fysisk og mental utfoldelse; han har jobbet noen timer fra kjøkkenbordet på hytta før han har jogget og svømt og deretter har han egenhendig spikret en hel masse planker pent på hytteveggen.

- Bra sommer, ikke sant? spurte jeg. Litt retorisk, for jeg forventet ikke annet svar enn doven enighet.

- Tja, svarte han.

"Tja", altså. "Tja" er internasjonalt anerkjent for å bety "Det du sier der, er vel neppe helt presist, og jeg vil anta at du er såpass smart at du egentlig vet det selv, men hvis det virkelig er sånn at du ER så TRANG i NØTTA at du mener det du sier, gidder jeg egentlig ikke å snakke mer med deg".

Jeg tente på et par plugger. Ikke alle, for jeg må ha noen å gå på.

- "TJA"? hermet jeg med litt spiss, høy stemme. - Hva i alle dager var galt med den sommeren? Det har vært oppsiktsvekkende varmt, vi har sovet lenge, spist godt, vi har fått ny båt og hytta har blitt superfin!

Jeg var smart nok til ikke å nevne London-turen min yngste sønn og jeg hadde i forrige uke, for jeg ville nødig minne ham på den ventende AmEx-regningen og det faktum at han måtte ha med seg bikkja på kontoret fordi dyret gikk løs på møblene våre av ren separasjonsangst.

- Neste sommer skal jeg bare slappe av, kom det. Jeg bet i meg en del kommentarer av typen "ferie er å gjøre noe annet enn det man gjør til vanlig" og "slutt og klag, din lathans", men klarte ikke la være å si:

- Så ille har det vel ikke vært, dessuten er det jo veldig god trening å stå med armene over hodet.

Jeg refererte til alle de timene han har brukt oppunder mønet.

- Kaller du det trening? spurte han. - Geneve-konvensjonen kaller det tortur.

Hudløs, myk mann