Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

mandag 8. oktober 2012

Blod, gørr, hjernemasse og sushi

Uryddighet har alltid irritert meg. Da jeg var tenåring, var det lengden på øyevippene jeg prøvde å rydde opp i. Hvis jeg la merke til en vippe som var lenger enn de andre, var det frem med pinsetten. Etter måneder med luking hadde jeg bare et par hår igjen og blunkingen min var alt annet enn sjarmerende.

Min mor oppdaget først hva jeg hadde drevet med da hun skulle hjelpe meg med å fjerne et rusk i øyet. På den tiden havnet stort sett alt som blåste rundt i luften på ett eller annet tidspunkt inn i øynene på meg. Selv om jeg hadde verdens største brilleglass.

*

Etter å ha fjernet en stokk, eller hva det kan ha vært, fra linsen min og konstatert at jeg så ut som jeg hadde vært på cellegift, fortalte min mor at hun også hadde gjort det samme da hun var ung. Dessverre var det en heller grusom metode som skulle til for å få en slutt på tullet; en lang sprøyte måtte stikkes inn i øyelokket for å få vippene til å gro ut igjen. Hun trengte ikke gå så langt i å detaljere inngrepet, jeg har alltid hatt god fantasi.

Prøv briller utenpå det der 'a

Jeg var 99 prosent sikker på at hun løy, men jeg tok ikke sjansen på noe annet enn å slutte med nappingen; sprøyter var det absolutt verste jeg kunne tenke meg. Og det visste selvsagt min mor. Som garantert aldri i sitt liv verken hadde brukt pinsetten mot øyevipper eller fått ti centimeter lange sprøyter inn i øyelokket. Jeg lurte litt på hva godt det skulle gjøre, men antok at det skulle få fart på hårveksten. 

Det slo meg ikke at den som fant opp et middel man kunne sprøyte inn for å få hår til å vokse i vill fart sannsynligvis hadde vært verdens rikeste luring.

*

Det å skremme mine egne barn til å gjøre som jeg sier, har jeg altså lært av min mor. Men jeg har foredlet metoden. Jeg har nemlig funnet ut at det ikke alltid er nødvendig å lyve; sannheten kan være grusom nok hvis man bare trekker frem detaljene.

Med halvparten sannhet og halvparten løgn - slik at selv jeg ikke alltid var helt sikker på hva som var fakta noen ganger -  har jeg fått dem til å bruke hjelm da de syklet, sitte rolig og ikke hyle da jeg klippet neglene deres, drikke opp melken sin og ta tran og å sovne ganske fort etter at de la seg. Eller det vil si, jeg vet jo ikke om de sov, men de lå i alle fall rolig til jeg ba dem om å stå opp. Jeg skremte forresten min yngste til å bruke sokker også, han var notorisk til å gå barbent.

*

Kreative historier der hjernemasse rant ut av en sprekk i hjernen forårsaket av at et lite barnehode ble kakket mot asfalt eller en stein ble illustrert med rå egg (med påtegnet ansikt), og neglheksa; en liten ondskapsfull faen som konstant var på jakt etter å spise tånegler, ble så levende beskrevet at jeg nesten ble litt redd selv.

Neglheksa hadde dessverre veldig dårlig syn, og sammen med hennes verdenskjente glupskhet gjorde det at hun innimellom kom i skade for å spise en hel tå. Melkeheksa var minst like skummel og den prikkete nissen sørget for å krabbe opp i sengen til små barn som ikke lå stille med lukkede øyne bare for å rote til sengetøyet slik at de i alle fall ikke fikk sove.

Nå var vel ikke rotete sengetøy det verste som kunne skje et lite barn, men på det tidspunktet var de så redde for bataljonen av små, sinnsyke gærninger jeg hadde fortalt om at de sikkert innbilte seg at de kom til å bli drept på flekken hvis de ble utsatt for en av dem.

Melkeheksa ble beskrevet som en rynkete gammel kjerring med grått bustete hår. At det er nøyaktig slik jeg ser ut når jeg våkner om morgenen nå - altså cirka ti år etter - er nok et av Karmas små pek.

*

I ettertid må jeg si at prosjekt "skrem barn til god oppførsel" har gått ganske bra. Min yngste sa imidlertid her om dagen at han selv nå - over ti år etter - fikk vondt i magen hvis han kom til å tenke på prikker og nisser samtidig, men det synes jeg er en liten pris å betale. Det må jo tross alt være ganske sjelden man blir nødt til å tenke på prikker og nisser på samme tid.

At de er litt skeptiske til mine formaninger nå når de har blitt eldre og har tilgang til internettet, er heller ikke en bivirkning jeg synes er så alvorlig at jeg angrer på skremselspropagandaen. Ungdom hører dessuten ikke på foreldrene sine uansett hvor gode argumenter vi har eller hvordan de er oppdratt.

*

Hvis jeg vil ha gjennom noe nå når de er blitt eldre, må jeg bruke evigheter på å plante ideer på en smart og subtil måte slik at de endelig tror at ideen er deres egen.

Det kan være en utfordring når det gjelder daglige gjøremål som for eksempel å legge i vaskemaskinen, men jeg får stort sett gjennom det jeg vil. Takket være lang trening på min mann:

Et bevis på hvor god jeg er kom for en halvtime siden. Jeg hadde ikke løftet en finger for å lage middag og det var timer siden de fleste i byen var ferdige med middagsluren. Sulten begynte tydeligvis å gange i flere tarmer enn mine, og plutselig kom det; Kanskje vi skal ha sushi i dag?

Jeg sørget for å rose ham. Masse.

Akkurat slik jeg gjør når bikkja har gjort som jeg vil.

Godbiter fra Godbit


1 kommentar:

  1. Man skal ikke undervurdere effekten av gode trusler.

    Den med egget var jo genial, det er en god illustrasjon.

    Negleheksa burde ha flyttet inn til oss for mange år siden. Men mammaheksa funker også...

    SvarSlett