Barndomstraumer

Det er på høy tid å ta et oppgjør med Pompel og Pilt. På overtid, vil jeg si. Pompel og Pilt har ødelagt en hel generasjon. Hvis vi begynner å dø av stressrelaterte sykdommer om et par år, er det NRK sin skyld.

De fleste av mine venner var redde for de to fargeløse reparatørene. Jeg - som var fem år i 1973 - var fly forbanna. Foran mine foreldres omfangsrike fjernsyn ble min to år yngre bror og jeg plassert i hver vår lysegrønne 70-tallsstol.

Han skjønte neppe hva som foregikk på skjermen (eller så ga han f, noe som ligger nærmere hans personlighet) men jeg satt der som en sur, liten kjerring (noe som ligger nærmere min personlighet).

*

Dette sinnet - dette uforløste (jo, da) sinnet - jeg har hatt siden 1973 er selvsagt noe man blir merket av. I snart 40 år har det vært noe som har gnagd et sted inni meg. En slags uro på gode dager, og blendahvitt sinne når tingene virkelig drar seg til.

Og det gjør de hver gang jeg møter noen som likner Pompel, Pilt eller den hjernedøde vaktmesteren Gorgon.

Og det gjør man jo stadig vekk. Både hjemme og ute.

*

Å, så irritert jeg var hver gang de to idiotene ødela noe. Men når de gikk rundt seg selv uten å få gjort noe som helst, holdt jeg på å krafse i stykker møblene. Tenkte aldri noen ansvarlige voksne på hva vi måtte se på?

Helse, miljø og sikkerhet var det i alle fall ingen som ofret en tanke. Her hadde jeg i fem år blitt innprentet at jeg ALDRI måtte legge et tau rundt halsen (for eksempel) også må vi sitte i flere minutter og se på to tomsinger som roter seg inn i en diger taukveil! Snakk om kontraproduktivt!

Stemmene, dukkenes uttrykk, vissheten om at det var en hånd stukket opp i frakkene deres, navnene, replikkene, handlingen, kulissene ... absolutt alt irriterte meg. Jeg minner om at jeg fikk mine første grå hår som 16-åring.

Hva har egentlig disse dukkene gjort med min generasjon? Kan vi skylde på dem når vi møter på kvist?

*

Og når jeg først er inne på kvist. Hvorfor var det ingen som stoppet Anne Cath Vestly fra å skrive bok på bok om en pinne hun kalte Knerten? Er det absolutt ingen sensur i dette landet? Jeg vet at jeg banner i kirken nå, men altså: Et pinnedyr? Som snakker? Og en ensom liten gutt som hadde blitt tatt av barnevernet på flekken hvis de hadde vært operative på den tiden? Det hele er jo bare tragisk.

*

Husker du bjørnen Colargol? Han som kunne synge i dur og moll? Den sangen kan jeg fremdeles få på hjernen. Det er så man får lyst til å stikke gafler i hodet.

... og hver dag fra syv til tolv, ga han seg sangen helt i vold
"i vold"??? HALLO?! Hvem var egentlig målgruppen her?

Men det absolutt verste var Ingebrigt Davik. Den fyren har MYE å svare for. Noen som husker Taremareby? Romlingane?

Jeg er allergisk mot skalldyr. Heldigvis.

Jeg er også allergisk mot tøydyr som likner vrengte kjønnsorgan

Allerede før skolealder mistenkte jeg en nynorskkonspirasjon rettet mot barn hver gang Ingebrigt sang "Hit eit steg, og dit eit steg, vi dansar i veg på skuleveg". Ikke bare skulle vi bli indoktrinerte til å tro at livet - og da i særdeleshet skoleveien - var en dans på roser, men de sniklærte oss sidemål også. Jeg var full av mysende mistenksomhet allerede første skoledag.

Mysingen skulle vise seg at kom av en alvorlig nærsynthet, men det fikk vi først oppklart en del år senere. Mitt rykte som ond og utspekulert kunne sannsynligvis vært forhindret hvis jeg bare hadde fått briller litt tidligere. Selv jeg ser jo at en blek, tynn, smaløyd og mistroisk jentunge kan fremstå som litt skummel.

*

Det er på tide med en ufarliggjøring av disse barndomstraumene. Noen prøvde å lage morsomme T-skjorter av de to mislykkede reparatørene,

det synes jeg ikke var særlig vellykket.

Andre har prøvd seg på morsomheter som å prøve å sammenlikne Jon Gelius og Pompel,

og det synes jeg var direkte ufint.

Men vi nærmer oss noe, for hør bare hva en kollega hadde plukket opp i forrige uke: Vet du hvorfor Knerten alltid sover på ryggen? Fordi han ikke vil våkne på morgenkvisten.

Som sagt. Vi nærmer oss.