En stank av idealtid

For første gang på flere måneder hadde jeg tenkt å legge meg på sofaen og sove middag. Vi har ennå ikke spist middag, men definisjonen på en middagslur i 2012 er cirka en times soving en eller annen gang i tidsrommet 17.00 til 20.00. Jeg kan til og med være villig til å strekke perioden helt til 21-nyhetene.

Det er litt avhengig av hvor lenge man har tenkt å være våken etter middagsluren.

Relevans? spør du kanskje. Vel. Dette er en sau. Av sauer kan man få ull til pledd, og man trenger ullpledd hvis man skal sove på sofaen. I alle fall gjør jeg det. Dessuten likte jeg denne sauen.

Jeg prøvde å sovne omtrent fra jeg kom hjem litt etter klokken 18.00. Ikke sjans. Jeg merket at jeg lå og ventet på 18.30-nyhetene, og dessuten var bikkja så glad for å se meg at jeg ble elsket sønder og sammen der jeg lå. Han hoppet ikke ned før etter 15 minutter og da til fordel for en tyggepinne. Jeg klappet meg selv på skulderen for å ha valgt en tibetansk terrier, jeg hadde nok ikke overlevd en engelsk bullmastiff, for eksempel.

Klokken 18.25 var jeg ganske sigen, men da var det jo bare fem minutter igjen til siste nytt, og jeg er litt opptatt av nyheter. Sånn holdt jeg på til NRK begynte å sende sport. Da gled øynene igjen.

*

I 30 sekunder. Min eldste sønn trengte sin mor. Det fikk jeg vite gjennom sms'en "Ring. Det handler om mat". Antakelig trodde han at jeg ikke ville ringe hvis jeg trodde det handlet om pengeoverføring.

Jeg bekreftet oppskriften på Sandefjordssmør og fikk siste nytt fra vestfronten.

På TV hadde programmet Norge Rundt begynt, og jeg mente å huske at det var et fint program. Å sovne til. Jeg husket feil.

Siden starten har 190 programledere fylt TV-ruten. I større eller mindre grad. Her er en av dem.

Selv da jeg var barn og min mor lagde pizza som hele familien spiste foran fredagsunderholdningen, har jeg hatet Norge Rundt. Tærne mine krøller seg av irritasjon når jeg sitter her og skriver om det. Norge Rundt representerer mye av det jeg forakter; det har en eim av idealtid over seg.

Kanskje jeg bør forklare.

*

Idealtid ble brukt da jeg gikk på barneskolen. Vi ble sendt ut med ski og staver om vinteren og med kart og kompass når vi ikke kunne bruke ski. Jeg var ganske god både på ski og til å finne poster, og jeg hadde et enormt konkurranseinstinkt. Skiferdighetene mine har tapt seg litt, men jeg er en djevel på å finne frem.

En stund ledet jeg til og med over guttene i klassen. Det kan ha vært bare én gang, men det har brent seg fast, gitt.

Var det noen som ga meg førsteplassen av den grunn? Nei. For lærerne hadde nemlig bestemt seg for hvilken tid som skulle være best FØR vi begynte. Den som traff denne tilfeldige tiden best, vant.

Ikke ideelt for meg som aldri har hatt vinnerlykke, men en eller annen taper ble kjempestolt og solte seg i glansen av misforstått sosialdemokrati helt til neste gymtime.

*

Norge Rundt er et program som går på omgang mellom NRKs lokalredaksjoner. Jeg vet ikke hvor ofte de bytter redaksjon, men jeg mistenker at NRK bruker dette som en trøstepremie for programledere som ikke har gjort det bra nok til å få de kule jobbene i Oslo. NRK bruker med andre ord pizzaspisende nordmenn som premie for middelmådighet.

NB. Jeg har absolutt ingen dekning for det jeg nå sier, men ikke la det forstyrre.

*

I tillegg kommer Norge Rundt i klassen for "koselige" program.

Koselig er et skjellsord. Hvis du ikke kan skilte med annet enn at du er noe så inn i hampen koselig, bør du få deg en interessant hobby. Selv frimerkesamlinger har et bedre rykte enn en som er koselig. BTW: Hvis du hører noen snakke om deg og si "hun er i alle fall snill", så vurder for guds skyld plastikkirurgi eller spanskkurs. Eller noe annet dramatisk. Du trenger et imageløft.

Programmet Norge Rundt skal tilby "noe for en hver smak". Igjen - jeg har ikke sett et helt program siden jeg spiste min mors hjemmelagde pizza på 80-tallet, men hvis alle som uttaler seg måtte vite hva de snakket om, hadde det blitt veldig stille.

*

Hvis du tilbyr noe for en hver smak, er sannsynligheten stor for at det du tilbyr ikke er attraktivt for noen. I et samfunn av spesialister, individualister og egoister må man spisse budskapet sitt. Det sier seg selv.

*

Etter at jeg fant ut at irritasjon var grunnen til at jeg hadde krampe i tærne, gravde jeg frem fjernkontrollen og fant TV2. Der var det "Norske Talenter". Hvorfor er disse programskaperne så glade i store bokstaver? Er det ikke en bedre ide å lage programmer noen liker enn å prøve å rope seg til oppmerksomhet? Ja, jeg vet at jeg høres ut omtrent som jeg ser ut; en gråhåret, bittersur norsklærer.

*

Det skulle vise seg at toleransen min var enda lavere for nordmenn med og uten talent enn den var for middelmådige programledere. Dessuten; Jeg ble utsatt for Alex Rosén.

Å, det var så feil. Ikke vet jeg hva slags antenner man må ha for å ta inn den mannen på riktig måte, men jeg har det ikke. Hans entusiasme begynner der min slutter, og jeg kan faktisk være nokså giret, jeg også. Alex Roséns tvangsmessige - ja, jeg vil kanskje kalle det patologiske - engasjement gikk virkelig inn på meg. Jo mer intens han ble, jo surere ble jeg.

Faen. Går det ikke an å ha en rolig fredagskveld under et teppe på sofaen? Jeg slo av TV'n, hentet en sjokoladeplate og la meg under teppet igjen. Muggen som en blåskimmerost.

Da fant min mann ut at han skulle trene. Jeg mistenker at det bare var for å sette meg i et enda dårligere lys.

Så nå er jeg en grinete, sjokoladespisende, gørrlat kjerring. Men jeg er i det minste åpen om det. Dessuten er jeg best på det. Ingen kan bli så sur som meg.